Mitt liv med Napoleon av Kirsten Engelstad

Denne romanen kom ut i 2019, og for meg som liker fortellinger som belyser detaljer fra historien, var denne midt i blinken. Heldigvis sto eBokBib meg bi, så veien var ikke så lang fra tanke til gjerning. Jeg angrer ikke på at jeg tilbrakte en søndag sammen med Marie (og Napoleon)

Forlaget om boken:
Romanen handler om livet til franske Marie fra 1810 til 1813 - først som ung jente, så som nygift, og til slutt som deltaker i Napoleons store hær i Tyskland.
På den tiden raste Napoleonskrigene i Europa, og i Frankrike styrte Napoleon med hard hånd. Romanen er skrevet som en dagbok. Som 17-åring skrev Marie:

Jeg er redd Napoleon allerede har ødelagt livet mitt for alltid. Skal jeg også måtte leve resten av livet mitt med ham og hans kriger?


Seks måneder før hun fyller atten, får Marie en ny dagbok. Hun har brukt sparepengene sine på en spåkone, og sitter og undrer seg over det hun fortalte om Maries fremtid.

Hun har ikke vært forelsket før, men drømmer om mann og barn, en drøm hun føler som uoppnåelig siden alle de unge mennene blir tvangsutskrevet til hæren for å møte sin sikre død.

Vi får høre omstendighetene rundt Napoleons skilsmisse fra Keiserinne Josephine, og giftermålet hans med den 18 år gamle Marie-Louise, som fant sted bare to uker før "skrivende stund". I Maries syn er han en gammel mann, og hun har ikke sympati for hva han gjør med landet.

Historien er preget av hverdagsliv, vi hører om en drept baker, om samtaler foreldrene har med "sin" lokale prest, om lemlestede veteraner, og om privatlæreren som de hun og de to søstrene hennes får. Hverdagen deres preges også av undertrykking fra Napoleons agenter, pressesensur som skjerpes uke for uke og ny lovgivning som tilgodeser menn, på bekostning av kvinnene. Det er skremmende å lese om hvordan Frankrike, de elleve årene fra landet ble republikk i 1792, i gjentatte bolker strammet inn på kvinners rettigheter, til kvinner i realiteten ikke hadde noen borgerrettigheter.

En av de store slagene Napoleon er stolt over er slaget ved Austerlitz, et slag som er nevnt i to andre bøker jeg har lest i år (jeg digger sånne tilfeldigheter) Vi hører om slaget i 1805, om søylen Napoleon fikk reist til minne om sitt taktiske mesterverk.

Med kun 156 sider går lesingen raskt. Teksten fremstår som Maries dagboknotater, men jeg fikk ikke følelsen av at handlingen er oppstykket, eller mangler sammenheng, noe jeg har syntes om brevromaner tidligere.

Etterhvert reiser Marie med sin mann i krigen, og igjen blir jeg overveldet av skildringene, både av krigens redsler men også av hva som ble forventet av kvinnene på denne tiden. Jeg likte Kirsten Engelstads roman veldig godt, og anbefaler den gjerne videre.

Blindtunnel - ny spennende krim av svenske Tove Alsterdal

Endelig, en ny krim fra Tove Alsterdal! Det er ikke tvil om at svenskene liker det Alsterdal skriver for Blintunnel ble nominert til Årets beste krim i 2019. Ingen vei tilbake vant prisen, da den kom ut i 2014. Jeg har også lest Evas siste vitne, som er like imponerende bra som de andre.

Forlaget om handlingen:
Et barnelik i en forlatt tunnel vekker en farlig historie til live.
Daniel har mistet jobben og ønsker seg vekk fra livet i Sverige. Sonja går med på å selge rekkehuset og søke drømmen om et annet liv - på en vingård fjernt fra deres gamle hverdag.
Gården ligger i Tsjekkia, i området som en gang kaltes Sudetenland og var del av Hitlers rike. Den har stått tom i årtier, vinmarkene er overgrodde.
Når Daniel slår opp en gjenmurt vegg i kjelleren, forvandles det nye livsprosjektet til et mareritt. Snart forstår Sonja hvorfor huset mangler speil.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2020

Sider: 321

Kilde: Leseeksemplar

Uhyggelig, spennende og til de grader engasjerende, er stikkord som poppet opp i hodet mitt etter jeg har lest ferdig Blindtunnel. Uten å gå i dybden på Sonja og Daniels bakgrunn, dras vi inn i begivenhetene som finner sted når de holder på å pusse opp den gamle vingården de har kjøpt i Tsjekkia. Det de sliter med i forholdet sitt kommer frem litt etter litt, og forklarer hvorfor kommunikasjonen dem i mellom er så dårlig.

Alsterdal benytter seg av et historisk aspekt fra andre verdenskrig, som få har hørt om. Det fikk meg til å google Dresden, Sudetenland og flere andre stedsanvisninger som kom frem i handlingen.

  Tunnelen var ikke bredere enn at jeg kunne ta på veggen på begge sider, den hellet svakt nedover. Hvis den begynte å svinge og dele seg, måtte jeg snu, hvis ikke ville jeg være fortapt.
   Så endte murveggen til høyre for meg, forsvant under hånden min. Det var et stort hull der, en åpning inn til et murt hvelv. 
   Det er nå jeg skal snu, tenkte jeg, ikke gjøre noe dumt. 

Bakgrunnsteppet for historien er troverdig, og skildringene av den mørke skulende stemningen i landsbyen de har slått seg ned i, føles også veldig ekte. Det er ikke tvil om at de gamle konfliktene i landene øst i Europa fremdeles preger barn og barnebarn av de som var midt oppi det, og dette får Alsterdal flott frem i denne spennende kriminalromanen, som på en måte taler "tilbakevendernes" sak.

Det er godt å lese krim uten tradisjonell etterforsking foretatt av politi, journalister eller advokater. Vi slipper helt utenom alt som foregår på politikammeret og i rettssalen, så stemningen blir til de grader nervepirrende. Blod og gørr slipper vi også unna, så det er nesten et under at boken kan fengsle sitt publikum til de grader. Dette var en krim det var vanskelig å legge fra seg, jeg ble nesten litt amper når hverdagen tilsa at jeg ikke fikk lest, og sto grytidlig opp for å lese de siste ti sidene. Anbefales!


Jeg noterer meg at jeg også må lese En stille grav og Kvinnene på stranden, hennes to første bøker.

Lillasjel har også lest og likt boken

En halv gul sol av Chimamanda Adichie - en 1001-bok!

I februar er kategorien i Elidas 1001-lesesirkel "en forfatter fra Afrika". Litt tilfeldig havnet jeg på Chimamanda Ngozi Adichie som er født i 1977, i Nigeria. En halv gul sol er hennes andre roman som hun ble tildelt The Orange Prize for Fiction for i 2007. Det er ikke tvil om at hun kjenner miljøene hun skriver fra, for samfunnet skildrer hun på en glimrende måte.

Fra bakpå boken:
Nigeria, 1960-tallet: Olanna og Kainene er så ulike som to tvillingsøstre kan bli. Olanna har arvet sin mors skjønnhet, er imøtekommende og vennlig. Kainene er innesluttet, tøff og bestemt på å gjøre egen karriere. Hun møter engelskmannen Richard som forelsker seg hodestups i henne, men hun tenker ikke et øyeblikk på å danne familie, som sin søster. Olanna har flyttet sammen med sin store kjærlighet Odenigbo og fått en datter. Men det er vanskelige tider i Nigeria, selv for de privilegerte. Når krigen bryter ut, blir de alle ofre for hendelser som sliter i stykker livene deres. Hjem og familier splittes. Olanna og Richard søker trøst hos hverandre, men sympatier og lojalitet settes på prøve. En halv gul sol skildrer nært og intenst livet til en gruppe mennesker i fred og krig i Afrika – en uhyre sterk roman som setter dype spor.

I romanens åpningscene møter vi unge Ugwu, som blir ansatt som "boy" i Odenigbos hus. Det er spennende å høre hvordan han, som kommer fra fattige kår, finner ut av hvordan tingene fungerer i det siviliserte miljøet rundt Odenigbo.

Odenigbo er professor, han har stor respekt for mennesker, noe hans måte å være sammen med Ugwu viser. Olanna har bestemt seg for å ta imot en lærerstilling og flytte sammen med ham i Nsukka, noe som forferder foreldrene.

Olanna og Kainene er høvding Ozobias datter, noe som betyr at de omgås mektige menn og er høyt oppe i styre og stell i landet. De har levd komfortabelt i Lagos, et liv som innebærer cocktailparty hos den britiske høykommissæren og besøk av ministere.

Språk og dialekter sier mye om hvor i hierakiet menneskene hører hjemme, og ved hjelp av få ord skriver Adichie frem kontrastene i samfunnet. Kvinne/mann, landsbygda/byen, rik/fattig, hvit/sort og ikke minst afrikaner/europeer. Nigeria fikk sin uavhengighet fra Britene i 1960, like før denne historien starter, så det merkes at de har forholdt seg til briter og hvite mennesker, men forholdet problematiseres ikke.

I andre del av romanen har vi kommet frem til 1967, hvor en brutal vending finner sted. Det er da den nigerianske borgerkrigen bryter ut, også kalt Biafrakrigen, hvor den etniske gruppen Igbofolket ønsker selvstyre. Jeg elsker bøker som får meg til å google meg frem til fakta, og hvor fortsettelsen av boken får en ekstra dybde, i forhold til den faktiske historien.


Chimamanda Adichie bruker et klingende språk, hun beholder romanformen, men gjennom sanselige skildringer er hun en formidabel formidler av historien. De 501 sidene er tettpakket med tekst, men romanen blir aldri kjedelig, til det skjer det for mye, og det som skildres engasjerer, så denne boken anbefaler jeg gjerne videre ☺

Fridtjof Hansens dagbok - Ravn Lanesskogs flotte romandebut

Hva det var med denne romanen, som fanget min oppmerksomhet vet jeg ikke, for da jeg hentet denne boken på biblioteket, kunne jeg ikke huske hvorfor jeg har bestilt den. Boken kom ut i år, og beviser at det er mulig å få tak i nyutgivelser på biblioteket, uten å vente en mannsalder. Eller kanskje jeg bare var veldig heldig med timingen min?

Forlaget om handlingen:
Har man levd et liv hvis ingen vet om det?, undrer Fridtjof Hansen seg før han nesten blir spist av en glupsk måke nede på Langkaia i Kristiania - eller var det i Oslo? For i Fridtjof Hansens dagbok bølger tidene frem og tilbake, og det gjør sannelig Fridtjof Hansen også - en mann som befinner seg bare én bokstav fra å være Norges største folkehelt. Vokst opp i farens antikvariat og forlest seg på verdenslitteraturens klassikere.  

En morgen dumper et avisbud en avis på dørmatten hans i Akersbakken 14, med en stillingsannonse som vekker Fridtjof Hansens nysgjerrighet, og en ansettelsesprosess helt utenom det vanlige er i gang.


Ravn Lanesskog romandebut er en sann godtepose for oss som har lest en stund. Her dundrer det inn med litterære referanser i ett kjør, helt sikkert mange flere enn de jeg fikk med meg. Mange av dem er godt pakket inn, i alle fall i begynnelsen, noe som gjør at jeg gjennom hele lesingen kunne gjette på navn bygget på regelrette "funfacts" og heller subtile hint formet av kulturhistoriske detaljer og hendelser.

Rart? nei, ikke i det hele tatt, for denne "gjetteleken" er med på å forme romanen, så den blir noe helt for seg selv. Selv satt jeg og smilte forventningsfullt gjennom alle de 326 sidene, med tilløp til fnising og et par fornøyde utrop underveis.

Vil du høre om bakgrunnen for uttrykket "God dag mann økseskaft", eller vite hvordan "pjolter" fikk sitt navn, ja da er det bare til å legge alt annet til side, og følge Fridtjof Hansen på hans ferd.

Jeg frydet meg over gjensynet med Proust og hans deilige madeleinekaker, Ibsen (som jeg leser nå) har en spennende rolle, og jeg sukket lengselsfullt etter å få oppleve gamledager da sporvogner ble trukket av hester, den gang Karl Johans gate het Slotsvejen.

Hovedpersonen vår er forankret i virkeligheten, men tiden veksler og scenene blir flere ganger uforståelig for den gamle Fridtjof Hansen, der han tusler rundt i en utvasket pysjamas, og ikke kjenner seg helt igjen. Romanen er skrevet i et moderne språk, til tross for de mange besøkene tilbake i historien. Den er lineær og lett å følge, selv om Fritjof Hansen selv beveger seg litt i tid.

Romanen er en sann hyllest til litteraturen, men også en påminnelse til oss alle sammen om å se forbi et fremmed menneskes ytre.

Grotten av Ingvild Bræin

Det er ikke ofte et hus får sin egen biografi, men det har dette huset fått. Siden jeg i januar også har forberedt meg på et nytt forsøk på Jon Fosse på DnS med Namnet, var det ekstra gøy å bli kjent med æresbostedet, som er hans hjem for tiden.

Fra bakpå boken:
På ein fjellknaus i utkanten av Slottsparken ligg Grotten. Huset har sidan 1922 vore æresbustad for fortente kunstnarar, men vart bygd lenge før det. Henrik Wergeland la i si tid elsk på plassen, og 17. mai 1841 stod huset ferdig og Wergeland flytta inn med kone, hest, hund, kaninar, ormar og fuglar. Etter Wergeland har nokre av dei fremste norske diktarane og komponistane fått bu i Grotten: Christian Sinding, Arnulf Øverland og Arne Nordheim. I 2011 flytta forfattaren Jon Fosse inn i det rosa huset og vart kongens nabo. Grotten er ei forteljing om huset og kva som har skjedd der.

Boka handlar om nokre uvanlege skikkelsar i norsk historie: Korleis var kvardagslivet deira, og kva blei skapt i huset på knausen? 


Ingvild Bræins flotte bok fra 2019 inneholder 269 sider med skildringer av huset og dets fire beboere. I god sakprosaånd får vi også en detaljert liste over noter og henvisninger, både til epostutveksling, avisartikler og andre kildehenvisninger.

Selv ble jeg fort begeistret, siden boken måtte leveres pent tilbake til biblioteket, ble understrekninger og eselører byttet ut med mange rosa merkelapper. Boken er skrevet i en litt muntlig og kameratslig stil, noe som bidro til at jeg følte at jeg selv var med på en reise, inn i huset og tilbake i historien.

Grotten starter med en tidslinje for huset og et flott bilde, av både huset og dagens beboer, Jon Fosse. I tillegg til historien om selve huset, dets tilblivelse, navn og diverse utbedringer, hører vi om årene eiendommen var på privat eie, og prosessene rundt det å invitere en ny beboer til huset, etter at Staten kjøpte huset i 1921. Vi hører om Tarjei Vesaas som takket nei, og om hva som skjedde med konene når, kunstnermannen døde.

Det er ikke tvil om at Ingvild Bræin med denne boken har klart å pirre min nysgjerrighet både på Christian Sinding og Arne Norheims musikk, og diktningen til Henrik Wergeland. Jon Fosse jobber jeg allerede med, etter å ha sett teaterstykker jeg ikke har forstått og lest noen av hans bøker som også har utfordret meg. Bortsett fra Wergeland, fremstår ikke de tre andre beboerne som lett tilgjengelige kunstnere, noe som er helt greit.

Er du glad i kunst og kultur, og kanskje har gått og tittet på dette huset, så er denne boken et funn å få med seg. Selv har jeg skrevet opp et besøk utenfor Grotten på listen over "things to do" neste gang jeg bevilger meg et besøk i hovedstaden.

Langsomt lukker jeg døren - smakebiter fra Linda Olssons nye roman

Siden Linda Olsson brakdebuterte i 2008 med La meg synge deg stille sanger, har jeg fulgt forfatterskapet hennes. Hun selv har en spennende bakgrunn, nesten førti år gammel flyttet hun fra Sverige, og før hun slo seg ned for godt på New Zealand, hadde hun bodd i England, Kenya, Singapore og Japan. Hun har jobbet innen bank og finans, noe jeg antar hun sluttet med da hun oppdaget skrivetalentet sitt.

Fra bakpå boken:
Helga lukker forsiktig døren til huset hun har bodd i de siste sju årene. Hun har gitt det bort, til en ung mann og hans lille datter. Men før hun forlater stedet for godt, tar hun for siste gang en tur til Hamilton Beach, stranden hvor hun har funnet trøst etter en fantastisk kjærlighetshistorie som startet i Paris for åtte år siden. En kjærlighet som fikk enorme konsekvenser for hele hennes tilværelse. Først et lykkelig familieliv, et elsket barn og så en katastrofe som sønderslo hele hennes eksistens.
Er de mulig å finne tilbake til seg selv etter at tragedien har rammet? Og tør man å bli glad i andre mennesker på nytt? 

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020

Sider: 246

Kilde: Leseeksemplar

Langsomt lukker jeg døren er en sånn roman som i varsomme vendinger utfolder seg for leseren. Det er praktfullt, og det at jeg ikke på forhånd visste hva som hadde skjedd med Helga, skjerpet min oppmerksomhet.

Av og til tenker jeg at det var som om vi levde i et virvlende, glitrende fossefall, du og jeg. Bekymringsløst lot vi oss føre framover av det strømmende, ville vannet. Side om side, med samme sol over oss. Samtidig som vi lo. Men nå er jeg usikker på om vi lo av de samme tingene. Vi sa at vi elsket hverandre, men om ordene innebar det samme for deg som for meg, kommer jeg aldri til å få vite. Vi tok så mye for gitt. I alle fall jeg. Og med tanke på hvordan det ble, tror jeg du gjorde det også.

Her er to fortellerstemmer, rammefortellingen er Helga som skriver et brev til sin mann, hvor hun forteller hvordan hun har opplevd livet deres sammen. I kursiv får vi tankene til mannen som blir kjent med henne på Hamilton Beach, disse tankene kretser seg om hans egen tilkortkommethet når det gjelder sin egen, nå voksne sønn.

Det er søndag. Nesten to uker har gått siden Helga reiste. Hun har ikke latt høre fra seg. Ikke at jeg ventet meg det, men jeg er likevel skuffet. Jeg jobber med å la være å tenke på det. Jeg kan jo likevel ikke påvirke noe som helst. 

Sammenhengen mellom disse to handlingstrådene er klar hele tiden, derfor føles det som om denne romanen fortelles forfra og bakfra på samme tid. En elegant og forfriskende måte å presentere en historie. 

Selv om romanen inneholder sin del av sorg og ensomhet, føles den ikke trist eller sentimental. Jeg nøt språket og plottet, og siden lesingen fløt lett, gikk boken unna på et par kvelder. - anbefales!!

Oppsummering for årets første lesemåned

Det er ikke tvil om at jeg har lest mye i begynnelsen av 2020. Jeg har begynt å bestille bøker på biblioteket, og noen ganger kommer bøkene tett som haggel, så det er bare til å holde unna.

Januar ser sånn ut:

1. Kristin Hauge - Ritualer - 4
2. Tove Braathen - Effekten av måneskinn på nyfallen snø - 5
3. Bror Hagemann - Det vidunderlige - 4
4. Margaret Atwood - Flommens år - 5
5. Jan Kjærstad - Forføreren - 5
6. Brit Karin Larsen - Berøringen - 6
7. Milan Kunderas - Uvitenheten - 4
8. Kjersti Bjørkmo - Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå - 3
9. Kjersti Anfinnsen - De siste kjærtegn - 5
10. Lucinda Riley - Solsøsteren - 4
11. Klas Østergren - Hilde Wangel - 5
12. Henrik Ibsen - Et dukkehjem - 5
13. Kjersti Anfinnsen - Det var grønt - 5
14. Ingvild Bræin - Grotten - 5
15. Merete Pryds Helle - Nora - 5
16. Jan Kjærstad - Erobreren - 4
17. Linda Olsson - Langsomt lukker jeg døren - 5

Statistisk blir det sånn:

Romaner: 15

Krim: 0!?

Sakprosa: 1

Dikt: 1

Det var litt av en aha-opplevelse å telle gjennom sjangerne, siden jeg leser etter innfallsmetoden (litt styrt av biblioteket) forbauset det meg oppriktig at jeg ikke har lest krim i år. Jeg deltar i Diktlesesirkelen til Anita, boken fikk den eneste 3`eren på listen, men jeg har sagt det før, det er ikke boken det er nok meg ☺ 1001-lesesirkelen til Elida har også fått sitt bidrag, med Uvitenheten.

Så var det bloggingen da, jeg har skrevet om alle bøkene (de tre siste kommer). Planen er å bruke mindre tid på bloggingen, men jeg vil legge ut noe om hver bok, så jeg har et oppslagsverk for lesingen min. Det er vanskelig å skrive lite, men jeg øver meg stadig. Takk til alle som er innom og kommenterer, alltid gøy med litt liv på bloggen. Flere av bøkene jeg har lest denne måneden, er på anbefaling fra andre bloggere, kanskje noen kjenner seg igjen?

Stikkord for kulturmåneden januar:

De musikalske dvergene, Lyttelos, Dagny Juel & Edvard Munch konsert på KODE, Opera på biblioteket, Modernismen med Gunnar Danbolt, Draumkvedet i Mariakirken, Mahlers 9`ende med Harmonien.

Fra lysfesten og åpningen av 950 års jubileet til Bergen by

Planen for februar er ikke spikret, jeg må lese ferdig siste bok i MaddAddam-trilogien, og siste bok i trilogien om Jonas Wergeland. Jeg har en bok om kosthold Omstart 30 liggende klar, en om London som jeg er litt spent på, og Inger Merete Hobbelstads bok om Dronning Elizbeth, selv om jeg kanskje fikk med meg det meste da jeg så The Crown på Netflix. Teaterstykket Brand av Henrik Ibsen må også leses og leveres tilbake til biblioteket, også må jeg ikke glemme de tre bøkene jeg har på iPad`en og Kindel. Det ser ut til å bli en travel februar ☺