Roald Dahl ville fylt 100 år i år, og jeg leser så det spruter fra den innholdsrike produksjonen hans. Han er mest kjent for eventyrlige historier for barn, men Et hode kortere og andre hårreisende historier er skrevet for unge voksne. Novellesamlingen ble først utgitt på norsk i 1955, med tittelen Sånn er vi.
En setning om handlingen til novellene finner du hvis du klikker på lenken over, så jeg skal ikke referere fra alle novellene, men nevner de jeg likte aller best.
Husker du Alfred Hitchcocks presentasjon av kortfilmene på tv i barndommen, aner du det litt skumle i noen av disse novellene.
Sjangeren kalles grøsser satire, og novellene kan tandere mot hårreisende med sine uventede og skremmende avslutninger.
Samlingen innledes med den morsomme novellen Skjønneren, om en som fusker i veddemål. Den neste Dypfryst skildrer en hjemmeværende husmor og hennes mann som kveles av hennes omsorg.
Vi er på forskjellige steder i novellene, og selv om stilen og språket er gjennomført det samme, tas vi med til vidt forskjellige miljøer.
Lydmaskinen og Den store automatiske diktografen viser tydelig Roald Dahl sin eventyrlige fantasi, og disse novellene ble, i tillegg til tittelnovellen mine favoritter.
Jeg frydet meg da jeg leste samlingen. Jeg passet på å lese hver novelle for seg, og brukte lang tid på boken, noe som gjorde dette til en fin leseopplevelse.
Av og til får en mer enn en ber om når en låner bøker på biblioteket. Inni mitt eksemplar av Et hode kortere lå det et skjønt kjærlighetsbrev fra Kristiane til Jørgen. Sist boken var lånt ut var i 2009 (er det virkelig mulig?) kvitteringen lå også inni boken, og jeg koste meg lenge med å fundere over hvordan Kristiane (og Jørgen) har det nå, hvor gamle de er, og om de husker hverandre :)
Et hode kortere har jeg i samlingen min hjemme hos foreldrene mine på pikerommet, men ikke lest den ennå. Får se om jeg finner den neste gang jeg er der og lese grøsserhistoriene av Dahl:)
SvarSlett