Tanta til Roald Dahl av Sven Kærup Bjørneboe - og to små feiringer!

Tittelen på denne herlige romanen minner sterkt om et annet lydspor fra barndommen, nemlig Tanta til Beathe, og boken har også den samme feelingen som Lillebjørns sang. Beretningen nevner så vidt Roald Dahl, men som tittelen indikerer er det hans tante det dreier seg om.

Forlaget om boken:
Dette er boka som ikke ble en barnebok. Derimot handler den om store og små barn, og om det barnlige og barnslige. Som seg hør og bør i Roald Dahls ånd. Samtidig er dette også en erindringsbok om 60-tallet.

Da Kærup Bjørneboe var ung student på 1960-tallet, var han profilert skribent i Morgenbladet og en tid leieboer hos Roald Dahls norske tante i en bygård i Homansbyen. Her bodde også et eksentrisk kunstnerektepar.

TANTA TIL ROALD DAHL er et uforglemmelig portrett av en kvinne som til slutt bryter opp og flytter til Nord-Afrika sammen med en leieboer fra Marokko. Boka er fortellingen Kærup Bjørneboe har lagd til sine unge døtre som ba ham skrive en barnebok for dem.

Tanta til Roald Dahl er en av de få bøkene som greide å få meg til å droppe alt annet. Skrittelleren pep på rettferdighet, men tur og trening ble droppet til fordel for et langt opphold i badekaret. I det vannet bikket over i "for kaldt" var jeg ferdig med denne fengende historien.

Stemningen i den lille beretningen er helt i Roald Dahls ånd, og språket forfatteren bruker er fantastisk bra. Han har en tendens til å trekke sammen ord på en sånn måte at det lyder litt gammelmodig og forfinet inni hodet mitt. Duverden, tilogmed, hvaslags - du skjønner tegningen.

I løpet av fem korte sider hører vi om Roald Dahl, nevøen som nok har bidratt til at forfatteren har husket denne hybelutleieren resten av livet. Med tanker som kretser rundt crashlanding i den libyske ørkenen og følelsen av knasende krokan i tennene, er vi raskt tilbake til Homansbyen og livet der igjen.

Romanen er delt i tre. Den første og siste korte delen møter vi forfatteren og hans to små døtre. Historien om tanta til Roald Dahl er den største delen imellom, den største sier jeg, men alt for liten for at manuset kunne bli til en ordentlig kjøpebok.

Jeg velger å bruke kraftuttrykket "perle" om denne boken. Handlingen drog meg inn, og jeg hadde den sjeldne følelsen av å ha vært med på det hele. Respekten Bjørneboe har for barn og deres fullkommenhet lyser fra sidene, og jeg likte godt den delen da lillejenta ville ha manus under hodeputen om natten, for å drømme en idè til noe mer som kan være med, for å gjøre boken lengre.

Det blir full score fra meg på denne boken, og garantert en nominasjon til Bokbloggerprisen. Eneste savnet er mer av det samme, for søte litt finurlige historier som tar en ved hjerteroten, er det langt imellom. Anbefales på det varmeste!

På bloggene Beathesbokhjerte og Bøker og bokhyller finner du to fine omtaler av boken

Forlag: Aschehough

Utgitt: 2016

Sider: 143

Kilde: Leseeksemplar

**********************************************************

Runde tall har en merkelig påvirkning på meg, og denne gangen fikk jeg lyst markere at publiseringen av denne bokomtalen er mitt blogginnlegg nummer 2222. Ikke verst synes jeg. 

Når vi er inne på runde tall, jeg skal i dag gå min tur nummer 40 opp Stoltzen siden 2 oktober, da jeg tok på meg utfordringen om å gå 52 turer før neste StoltzenOpp løp i september 2016.

Et tall som ikke er rundt, men farlig nær det store, knallrunde femtitallet er bursdagen min i dag. Etter mye organisering i det siste er jeg litt tom, så det blir ingen annen feiring enn traktement med de som stikker innom. Får ta det igjen til neste år. 


Ønsker alle en nydelig helg, håper inderlig sommeren kommer en av dagene, sånn som værdamene har ymtet frempå om.