Snø fra Brasil av Adriana Lisboa - en hjertevarmende historie

Adriana Lisboa er en av Brasils ledende forfattere. I tillegg til poesi og noveller har hun gitt ut seks romaner. Snø fra Brasil kom ut i 2010, og ble oversatt til norsk og utgitt her i landet i år. 

Fra bakpå boken:
Etter at Vanja mister moren sin i en alder av tretten år, legger den brasilianske jenta ut på en reise for å lære mer om familien sin. Fra den brennende varme sola i Rio de Janeiro, drar hun den lange veien til Colorado i USA, hvor hun har hørt at morens første ektemann Fernando bor. Han er den eneste forbindelsen hun har for å finne sin biologiske far, og med hjelp fra Fernando forsøker Vanja å lete opp en mann ingen av dem kjenner. 
Sammenvevd med Vanjas fortelling, er Fernando og hans hemmelige fortid i geriljabevegelsen i Amazonas skoger. Romanen gir oss et innblikk i Brasils historie, kultur og mennesker, men mest av alt er Snø fra Brasil en gripende fortelling om hva familie er og hvordan vi skaper oss et hjem.

Du venner deg til det, sa Fernando.
Det var noe Fernando visste mye om. Å bli vant til ting. 
Etter en stund kom jeg til å se på ham og få øye på mannen-som-vendte-deg-til-ting.

Snø fra Brasil er en liten bok når det kommer til antall sider, men den rommer mye i form av engasjerende innhold. Først og fremst følger vi Vanja, som i veldig ung alder blir nødt å finne ut av sine egne familiære forhold. Når moren vet at døden nærmer seg, tar hun Vanja med seg på en tur for å kjøpe is, og hun får noen få øyeblikk livet sitt snudd på hodet.

Historien forflytter seg elegant mellom Vanja i nåtid, og Fernando sitt mangfoldige og innholdsrike liv, og begge deler griper meg om hjerterota. Jeg har lest bøker fra Brasil før, og er forberedt på nød, fattigdom og geriljakrig, men her er alt flettet inn i Vanjas historie og alt blir vakkert. Kanskje er det språket eller intensiteten, noe er det som fengsler meg til å lese videre.

Ta av deg klærne og avsløre en kropp som er svak og sterk på samme tid. Stygg og vakker. Veldig tynn. Ganger to. En masse insektbitt. Hard hud. Arr. Varme, begjær. Alt sammen. Så kan du ta på deg klærne igjen, slenge veden på ryggen din og frakte den dit den må fraktes. Som om det var våpen. Som om det var en såret kamerat.

Vanja minnes samtaler hun hadde med moren da hun var yngre, hvor de snakket om månelanding og Vietnamkrigen. Dette er korte betraktninger som gjør inntrykk, uten at de på noen måte forstyrrer handlingen.
En beskrivelse jeg likte spesielt godt er når hun forklarer hvordan hennes nye ordforråd kun eksisterer på det nye språket, mens de ikke finnes på portugisisk, som tross alt er språket hun tenker og føler på. Også "temperaturrevolusjonen" da, en ung jentes første høst. Temperaturen faller fra 30 til 6 grader over natten, og hun ser ut på en merkelig, grå, todimensjonal himmel. Det er så gjenkjennelig, men så normalt for oss, at tanken på at ikke alle har dette forholdet til årstidene, er ganske spesiell å tygge på.

Som du sikkert skjønner av mitt ras av henvisninger, denne boken falt i smak hos meg. Hun har et litterært språk som er hinsides vakkert, og har en helt spesiell skrivestil. Hele handlingen er ektefølt og lesingen føles hele tiden logisk og ryddig, selv om det hoppes i tid og i handling. Det at handlingen veksler mellom en ung jentes søken etter røtter og geriljakrig, gjorde at jeg leste med en besnærende følelse av å måtte være på vakt. Slutten var nydelig, og igjen er det mange betraktninger jeg gjerne skulle sitert.
Jeg anbefaler boken på det varmeste!

Forlag: Tigerforlaget

Utgitt: 2010/på norsk 2015

Sider: 218

Kilde: Leseeksemplar