Underverkene bok 2 i serien Nova-gruppen skrevet av Arne Dahl

Jeg leste I sirkelens sentrum da den kom ut for to år siden, så det var kjekt å se at bok nummer to i denne spennende serien kom ut nå i februar. Jeg heiv meg sporenstreks over den, og fikk ikke fred før krimgåten var løst. Boken har et lite hint tilbake til første bok i serien, men du trenger ikke å ha lest den, for å ha glede av Underverkene. 

Forlaget om handlingen: 
I et døgn tror stockholmerne at byen deres har blitt beriket med et nytt, storslått og anonymt kunstverk da en kopi av Zeusstatuen dukker opp på Skinnarviksberget. Men illusjonen blir brutalt knust da de oppdager noe som stikker ut gjennom statuens kinn: Et menneske. Etterforskningsenheten NOVA, under ledelse av Eva Nyman, får i oppgave å spore statuens opprinnelse, hvem som har plassert den der og hvorfor. Snart følger flere "underverker", alle med koblinger til antikkens syv undere, og en ny grusomhet.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 384

Oversatt av: Einar Blomgren

Kilde: PDF fra forlaget

Underverkene er actionkrim av beste merke, samtidig som leseren kan lære litt av hvert om fenomenet som går under navnet "verdens syv underverker".  Kan du ikke disse på fingrene, gjør du lurt i å spare spenningen til du har lest Arne Dahls nyeste bok.

Vi møter først Lukas Frisell, en fugleinteressert politimann som i åtte år har bodd ute i naturen, før han nå har vendt tilbake til sitt tidligere arbeidssted. Han er en av mange interessante karakterer, vi blir kjent med i løpet av historien. 

NOVA-gruppen ledes av Eva Nyman, og med seg på laget har hun teknikere og andre som samarbeider godt. Her er det befriende få interne gnisninger, men det er en engasjert og selvstendig gruppe etterforskere vi møter, som stadig vekk fyker av gårde på soloopptredener, eller involverer seg med vitner. 

Forfatteren må ha lest seg godt opp på den delen av kunstverdenen som omtales her, for det jeg leser om streetart, kunstnerkollektiver, hvordan de tenker og jobber er troverdig og interessant. Dette er bakgrunnen for historien, som også har røtter tilbake i tid. 

Noen stikkord for handlingen er fentanyldistribusjon, spionasje, gjengkriminalitet og som en ramme rundt en spennende historie hører vi i små drypp, om den forsvunne politikollegaen Anton Lindberg. Det går jo ikke an å slippe denne serien før jeg har fått vite mer om ham!

Jeg fryktet at Underverkene kunne bli litt oppramsende, siden det var naturlig at krimplottet ville inneholde syv drap. Frykt ikke, handlingen innlemmer de påfølgende mordene på en måte som gjør at leseopplevelsen går jevnt fremover. På rekke og rad får vi hypoteser og konklusjoner, likhetstrekk ved de drepte mens vi involveres i arbeidet med å skaffe identiteter. 

Språket Arne Dahl bruker er lyrisk og flyter lett, her er mye humor bakt inn i observasjoner og dialoger, jeg likte godt spanerparet Rainer og Maria som blir kalt "Rilke" etter den østerriske lyrikeren, også noterte jeg meg en av flere setninger som hadde mye dybde i seg:

Ja, innrømmer Tova, med bare rester av en stemme

Bare så det er sagt, jeg prioriterte lesingen fremfor andre gjøremål i det jeg tok fatt på denne boken, så det er bare til å rydde kalenderen og sette seg ned. En mer medrivende og spennende krim skal du lete lenge etter.

Årets påskekrim? jeg anbefaler gjerne Underverkene ⚅

Jeg som aldri har kjent menn - en dystopi av Jacqueline Harpman

Det er ikke ofte jeg leser belgiske forfattere, men det gjorde jeg forrige helg. Jacqueline Harpman var en psykoanalytiker og prisbelønnet forfatter med over femten utgivelser på samvittigheten. Hun døde i 2012, og skulle bare vist hvor populær denne moderne klassikeren kom til å bli i 2026. Romanen er gitt ut i over 40 land, og endelig også på norsk!

Forlaget om handlingen:
Dypt under jorden holdes trettini kvinner fanget i en bunker. Kvinnene husker ikke hvordan de havnet der eller hva som har skjedd med verden utenfor, og de har bare vage minner om livet de en gang levde. I et hjørne sitter den førtiende fangen, en ung jente, og betrakter de andre. Hun er den eneste av kvinnene som ikke kjenner en hverdag utenfor fangenskap, men da en tilfeldighet gir dem en mulighet til å flykte, er det nettopp hennes nysgjerrighet, vitebegjær og pågangsmot som blir nøkkelen til gruppens overlevelse.

Jeg som aldri har kjent menn er en oppsiktsvekkende og fascinerende roman om menneskets evne til å stille spørsmål og søke svar - og en universell fortelling om å oppleve alt for første gang.

Min leseradar er alltid på jakt etter gode dystopier. Jeg plukket opp denne tittelen, men i strømmen av bøker jeg bestiller og låner på bibliotek og Bookbites, går ofte grunnen til at jeg valgte boken tapt. 

Da jeg begynte på boken var det med undring jeg fulgte med på alt handlingen avslørte, i en historie som mangler sidestykke.

Vi blir kjent med en ung kvinne som for alt det er verdt lever i nuet. Ikke fordi hun tror hun ikke har en fremtid, men fordi hun ikke vet noe om sin egen eller verdens fortid. Det er kvinnens erindringsarbeid vi tar del i, noe hun skrev ned mot slutten av livet for at tankene skulle slutte å gå i ring. 

Livet de lever innestengt i en bunker, er fortvilende meningsløst. Avtaler seg i mellom gjøres stilltiende i et makthierarki helt uten mening og nytte. Dagens mål er å ikke få noe til å skje, for vokterne som paraderer rundt buret de sitter i, følger godt med og slår ned på all tilløp til uro. 

Hva er det som får oss til å føle oss som mennesker? det kan vi nok spørre oss selv alle og enhver, også i dag, men det er refleksjonene rundt dette, som hjelper kvinnene å utholde den stillestående tilværelsen.

Romanen har god fremgang, det skjer noe hele tiden, med et klart brudd som gir oss en helt ny synsvinkel. Her er fine halvfilosofiske dialoger som det er interessant å følge, og selve handlingen er klaustrofobisk til tusen.

Jeg som aldri har kjent menn er en besnærende historie full av intriger, som jeg lot meg sluke helt opp av. Harpman bruker et godt språk, som Gøril Eldøen har oversatt til et norsk som passer til handlingen og som flyter lett.

Jeg anbefaler deg å lese denne boken, kanskje det blir din første dystopi, men jeg lover deg, du vil ikke angre ⚅

Forlag: Oktober

Utgitt: 1995/på norsk 2026

Sider: 213

Oversatt av: Gøril Eldøen

Kilde: Bookbites

Tørkesommer av Steinar Opstad

Steinar Opstad har siden debuten i 1997 gitt ut en lang rekke dikt. Tørkesommer er hans første roman, og det første jeg leser av ham. Det blir ikke det siste, for romanformatet fixet poeten veldig bra. Som begeistret leser håper jeg på flere romaner av denne typen.

Forlaget om handlingen: 
I Tørkesommer møter vi Snorre Buvin på 12 år, som gjennomlever en dramatisk sommer i det indre så vel som det ytre. Det er tørke i bygda Vestre Spån, og faren hans og alle bøndene frykter konsekvensene. 

Mora hans blir psykisk sjuk og havner etter hvert på sjukehus. Nabobonden Rolleiv blir viktig for Snorre helt til det skjer noe som ikke skulle ha skjedd mellom dem. Snorre føler seg annerledes. Tidvis vet han ikke om han er en gutt, ei jente eller en alv.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2026
Sider: 246
Kilde: Leseeksemplar

Handlingen foregår over seks måneder, hvor verken vår, sommer eller høst kan by på det etterlengtede regnet. Bygda Snorre bor i er preget av landbruk, og han kommer fra den største og best drevne gården. Dette, og det faktum at tolvåringen ikke er odelsgutt, er noe gutten går rundt og tenker på.

På gården ved siden av holder det barnløse paret Liv og Rolleiv til. Familiene har et nært forhold og de hjelper hverandre, Snorre hjelper gjerne til med å få kyrne til Rolleiv hjem til gards, og holder ham med selskap når han melker.

Det er fredelig å være hos naboen, for hjemme hos Snorre høres stadig mor og fars høylytte stemmer. Mor er psykisk syk, og det hjelper ikke Snorre som går rundt og føler at det også er noe i ham som ikke stemmer. 

De er bare en jente og fem gutter i klassen til Snorre. Evlyn er en god venninne av ham, en som føler det er greit å stadig kommentere på Snorres feminine trekk. Hun er ikke den eneste som gjør det, og selv om kommentarene han får høre fra foreldre, lærere og medelever stort sett er uskyldige, setter de hans barnesinn i kok. 

Far til Snorre har drukket sprit i fjøset og satt foten fast i fôrtrallen, Snorre kommer inn og hjelper ham og får dette sleng i seg:

        Er`u et kvinnfolk, eller? sier han. 
        Jeg står taus framfor ham. 
        En kvinnfolkgutt! snerrer han ner i gølvet og ser opp på meg med auer som triumferer og som virker skamfulle på ei og samma tid. 
Jeg lar det ikke gå inn på meg, iallfall ikke der og da. Jeg bare står der og ser han inn i aua. Ser at de ikke er seg sjøl, men er noen satans auer som stikker ut av mørkeste sjela. 
        Eller er det hans sanne jeg som titter fram?

Romanen tar for seg vanskelige tema som psykisk sykdom, overgrep, seksuell oppvåkning og religion. Måten overgrepsscenene fremstår er vanskelig å svelge med vårt moderne blikk, men Opstad kobler dette med den seksuelle oppvåkningen til en tolvåring på en fin måte. 

Gjennom sidene skildres vanskelige følelser som utenforskap og ensomhet, med varsomhet og respekt. Gutten som fyller 13 før historien er slutt, føler seg som en som nesten ikke finnes, at han som menneske er usynlig og helt ubetydelig i den store sammenhengen. 

Ikke gå glipp av Steinar Opstads romandebut, en velskrevet og engasjerende historie fortalt på en lavmælt og fin måte.

Jeg anbefaler gjerne Tørkesommer videre ⚄

Slutten av Kim Hiorthøy

Kim Hiorthøy var et nytt navn for meg, men etter å ha lest litt om ham, kan jeg ikke skjønne hvorfor jeg ikke har bitt meg merke i denne tusenkunstneren tidligere. Tilfeldighetene ville ha det til at podcasten Drivkraft hadde en samtale med ham akkurat den dagen jeg satt meg ned med boken, noe som bidro til min nydelige leseopplevelse.

Forlaget om boken: 
Slutten handler om en liten gruppe mennesker som prøver å starte på nytt i et slags kollektiv i en nedlagt militærforlegning. Forlegningen skal bli et alternativt fellesskap - et sted utenfor alt - hvor de som bor der sammen, skal gjøre ingenting. Eller så nær ingenting de kan komme. De skal ikke legge planer. Og de skal ikke spørre etter meningen med det de gjør, enten de blir satt til å bygge likkister, rydde på jernlageret eller ha kamptrening. 

Gruppens leder, Gardar, har heller ikke mange svar på hvorfor de befinner seg der de er eller gjør de tingene de gjør. Og de må motstå fristelsen til å forlate leiren og oppsøke livet i samfunnet utenfor. Gradvis går ting i oppløsning, og kanskje er det da noe begynner.

Fortelleren, som også er hovedpersonen i denne romanen skildrer rommet sitt i begynnelsen av historien. Det er spartanske greier, og litt underlig at han står og venter på lyden av at Gardar skal slå på cisternen. 

Dagen har startet og et lite knippe mennesker kommer ut fra avlukkene sine. Han selv sier om seg selv at han er en fyr som andre trekker seg unna, han er full av angst og anger og dårlig på å være i verden. 

I første halvdel av boken skildres hverdagen til denne gjengen. De befinner seg i skogen, langt fra folk, i en ganske så kummerlig kaserne, omringet av flere andre bygninger. Planen er å gjøre ingenting, og det kan jo filosoferes mye over hva det egentlig innebærer. De basale behovene blir dekket, og frem til damen som lager mat til dem forsvinner ut av bildet, nyter jeg å høre om all den enkle vegetarmaten hun lager til dem.

De har ett gjøremål hver dag, og alle gjør det samme, enten de snekrer kister i verkstedet på onsdager, rydde jernlageret på fredager eller løper i skogen på lørdager, så er det likt for alle. Følelsen av frivillighet smuldrer litt opp etter hvert, samtidig som jeg som leser får en ekkel følelse av at disse menneskene kanskje blir utnyttet.

De skal gjøre ingenting, altså skal de slutte med saker og ting. Evne mener vedlikehold er å fornekte det uunngåelige, så han velger å slutte å pusse tenner, å tenke og å tørke seg bak. 

Ikke at jeg har tenkt å gå så drastisk til verks, men også mine tanker ble oversvømt av nye idèer, om hvordan det å slutte med noe, er en aktiv handling som åpner opp og gir pusterom. Søker du stillstand må du slutte å prøve å bli bedre, bare dette er jo en god holdning å ta med seg i livet.

Godt uti boken skjer det et brudd, og den ekle følelsen jeg hadde sittet med en stund fikk utløp. Dynamikken i gruppen rokkes ved, nye rutiner og mer usikkerhet gjør at roen er vekke. 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, mye av det som skjer kan lett ses i en overført betydning, som gjør at de voldsomme begivenhetene mot slutten, beholder sin troverdighet. Det er lett for et menneske å gå seg vill, enten i skogen, eller i sitt eget hode, noe vi alle lever med i større eller mindre grad.

Slutten er en dypt filosofisk roman, som bygger på de store spørsmålene rundt hvorfor vi mennesker finnes på kloden. Her diskuteres hva vår plass i naturen egentlig er, og hvor vanskelig det er å leve. Skriveteknisk er historien av ypperste klasse, leseren danner seg lett et bilde av hva som foregår, men samtidig skjer det mye uventet. 

Romaner som folder seg ut sånn som Slutten gjør, er blant mine absolutte favoritter. Kim Hiorthøy holdt meg fengslet til boken fra første til siste side. Historien skjuler reisverket, til det som er en tankevekker pakket inn i en besnærende creepy plott. 

Jeg anbefaler deg å ta en titt på Kim Hiorthøy sin nyeste roman Slutten ⚅

Forlag: Oktober

Utgitt: 2026

Sider: 236

Kilde: Lånt på Bookbites

Oppsummering av januar - årets første lesemåned

Det har blitt mange timer i lesekroken denne måneden. Delvis fordi vi har fått oss hytte på fjellet, og reist opp dit allerede torsdag etter jobb. Med korte dager og lange kvelder uten forpliktelser i tre av fire helger, går det sånn. 

Bibliotek og Bookbites har stått meg bi denne måneden, så det har formelig haglet inn med bøker jeg har vist min interesse for. 

Dette leste jeg i januar: 

1. Belinda Bauer - Det umulige - 4
2. Nina Bjordal - Om dagen hviler vi, om natten jobber vi - 4
3. Constance Debrè - Misgjerninger - 5
4. Hans Rosenfeldt - Høstebarn - 5
5. Matthew Blake - Sophie - 5
6. Åsne Seierstedt - Ufred - 5
7. Hans Olav Lahlum - Pakten - 4
8. Jarle Sten Olsen - Rovfugl - 5
9. Sun Heidi Sæbø - Kidnappingen - 5
10. Andreas Øverland - Jeg vet ikke, jeg var ikke der - 3
11. Annie Ernaux - Tomme skap - 4
12. Jussi Adler-Olsen - Sju M2 med lås - 4
13. Vigdis Hjorth og Line N. Hjorth - Kul i brystet - sak - 5
14. William Älgebrink - Huset ved elvens ende - 3
15. Arundhati Roy - Min havn og min storm - 5
16. Heine Bakkeid - Nattseileren - 6
17. Kjersti Annesdatter Skumsvold - Hun er levende - 5
18. Hans Petter Blad - Hvis jeg dør - 3
19. Merethe Lindstrøm - Om tingenes natur - 4
20. Annie Ernaux - Den andre datteren - 4
21. Kamilla Danielsen - Andres barn - 6

Romaner: 10

Biografi: 1

Krim: 8

Sak: 2

Høstebarn og Sophie leste jeg i romjulen, men de havnet på årets liste siden sperrefristen var i år.  Ellers vil jeg prøve å korte ned tiden foran pc`en med å ikke skrive om lånte bøker, bortsett fra når de er så bra at jeg bare må anbefale dem. Flere bøker har havnet i den kategorien denne måneden, blant andre Andres barn, Hun er levende og Kul i brystet.

Det har kun blitt en kulturbegivenhet denne måneden, og det var en Mahlers symfoni nummer 3, fremført av Harmonien. Jeg fikk ikke mulighet til å lytte til årets Aarebrotforelesning 18/1, men heldigvis kan den strømmes fra Youtube, så den er satt på planen for neste helg på hytten. 

Sånn lader jeg lesemuskelen når jeg er på hytten ☺

Ha en fin lese-februar dere flotte mennesker som besøker bloggen!

Andres barn av Kamilla Danielsen

Har du lyst å lese en rørende kjærlighetserklæring til et barn, som også er en utforskning av kjønnsroller? Vi befinner oss i spennet mellom ensomhet og tilhørighet, i en morsom, rå og skarp roman, i sann feministisk ånd. Jeg lastet helt tilfeldig ned boken på Bookbites, og priser meg lykkelig over min egen teft for gode titler ☺

Forlaget om handlingen:
Andres barn er en roman om Oda. Men det er også en roman om Iselin, som aldri har hatt lyst til å bli mor. Det handler ikke om at hun ikke liker barn, det handler om rollen. Hun har aldri ønsket seg morsrollen.

Så hva gjør hun da når hun skal bo sammen med Oda, datteren til mannen hun plutselig er kjæreste med? Kan hun være bonusmamma når det hun aller mest føler seg som, er et dyr? Eller må hun ta til takke med å være en slags ulønnet utbrent au pair?
Etter hvert som forsøkene på å tilpasse seg den nye identiteten mislykkes, tar ett spørsmål stadig større plass i henne: Kan hun endelig få oppfylt drømmen om å være far? En kvinnelig far? En slags stefar? Og hva gjør i så fall det kjæresten hennes til?

Er du på jakt etter historier som skiller seg ut fra mengden, så anbefaler jeg deg å ta en titt på Andres barn! Boken stiller flere spørsmål, og drøfter mange aspekter rundt det å være mor. I disse tider, hvor flere og flere tenker gjennom om de vil sette barn til verden, er dette en fin roman å få med seg. 

Tematikken dreier seg om mor- og farsrollen, hvor forskjellig de egentlig er. Uten å sette ting på spissen, greier Danielsen gjennom Iselins refleksjoner rundt dette, å skissere opp tanker, som jeg aldri gjorde meg før jeg fikk barn.

I åpningsscenen i boken befinner hun seg på Jernia (eller Narnia, som hun et sted i boken kaller butikken) I kassekøen kommer hun i snakk med en vakker mann, som har sin lille datter på 6 år med seg. Når Iselin ikke får den malingen hun er ute etter, ender det med at han inviterer henne med hjem, for å overta spannet han har hjemme.

Iselin er en skarp observatør, som ved å skildre episoder fra forholdet deres, gir oss sine veloverveide betraktninger rundt rollen som mor. Kjæresten kan ikke skjønne hvorfor hun ikke bare kan være stemor eller bonusmamma, men heller vil kalle seg stefar. 

Kamilla Danielsen leker med språk og former i denne romanen. Iselin vil ikke bli mor, men det betyr ikke at hun ikke vil ha barn, og hun kunne godt tenke seg å bli far. 

Teksten har god utvikling, og det som i begynnelsen føltes lettbent og litt rart, fikk et litt mer alvorlig og mørk preg i fortsettelsen. Denne litt gåtefulle stilen ga meg kriblende forventning til hva som skal komme til å skje, og tanker rundt hva det er som har skjedd med forholdet deres, for noe er det.

Andres barn er preget av gode ordvalg og en artig skrivestil, hvor Iselin i en slags brevform snakker direkte til Oda, som ved bokens slutt er en ung voksen. Boken reflekterer rundt hva det vil si å være en omsorgsperson, forventninger vi har til farsrollen og forskjellene mellom mor og far.

Jeg likte denne boken veldig godt,

og anbefaler den gjerne videre ⚅

Forlag: Tiden

Utgitt: 2025

Sider: 189

Kilde: Bookbites

Nattseileren av Heine Bakkeid

Etter å ha lest en medrivende omtale av Nattseileren på bloggen Artemisias Verden, var jeg rask med å sjekke ut Bookbites for å se om boken var ledig. Det var den, og jeg var i gang med en uhyggelig kriminalroman med alt hva den dramatiske nord-norske naturen har å by på som bakteppe. 

Forlaget om handlingen:
Jenny forsvinner sporløst fra Harstad sentrum etter en kveld på byen. Lillebroren hennes Jakk blir raskt anholdt og mistenkt for drap. Gutten er ute av stand til å gjøre rede for seg, og blir sendt til Åsgård psykiatriske sykehus. Jennys forsvinning forblir et mysterium. 

19 måneder senere mottar lensmann Anne-May Anger melding om at Jakk har rømt etter å ha startet flere branner på institusjonen. Han er diagnostisert schizofren og anses som farlig.

Tråleren M/S Kobbetjønna klargjøres for årets siste vinterfiske og har fått en ny mann i besetningen. Underlige ulykker begynner snart å skje om bord, og når de endelig har lagt fjordene bak seg brygger det opp til en voldsom storm både på havet og i Jakks hode.

Politiet konkluderer med at Jakk har drept søsteren sin, da han blir funnet full av blod på Kvæfjordeidet. Noe lik finner de ikke, så allerede i begynnelsen av boken glimter etaten til med dårlig politiarbeid. 

Jakk blir innlagt på Åsgård psykiatriske, hvor han får utredet det som omverdenen antar er opptil flere alvorlige psykiske lidelser. Så rømmer han, og det er ved denne flukten at ballen igjen er kastet over til politiet.

Nå er det Anne-May Anger, eller Annemor som hun kalles, som tar ansvar på Politihuset i Harstad, hun er nysgjerrig og på hugget, og slår seg ikke til ro med lettvinte løsninger, sånn som mange av kollegene sine.

En annen tøff jente vi blir kjent med er Jeanette, som er sjef på fiskebåten vi skal ut med. En av mannskapet blir forhindret like før de skal legge fra kai, og "tilfeldigvis" står Jakk på kaien og søker hyre. Uten at hun vet så mye om ham, får han være med. Det er et røft miljø om bord, mannskapet har jobbet sammen lenge, de dekker over for fyll og dop, godtar hverandres litt outrerte sider og har en nedlatende og litt ondskapsfull tone mot Jakk som er ny.

Annemor begynner å grave i Jakk sin fortid, og får kontakt med en høygravid politibetjent i Tromsø som har noe å bidra med. Det er ikke tvil om at disse to kvinnene er de som driver saken frem mot avsløringene som skal til, mens etterforskere av det motsatte kjønn, helt tydelig har noe å skjule.

I Nattseileren er det kraftige spenningsmarkører i alle ledd, spesielt karakteroppbyggingen bærer preg av at veldig få er til å stole på. De klaustrofobiske scenene om bord i tråleren fikk hjertet mitt til å banke hardt, og stormen som innhentet dem fikk gulvet til å gynge i hytten hvor jeg leste. 

Jeg hadde litt problemer med å skille de forskjellige tidene historien ble fortalt fra i begynnelsen, men det gikk seg til etter hvert. Hva som skjedde med Jakks søster Jenny, som dette egentlig handler om, hører vi om i små drypp gjennom hele historien, og etter en stund begynner det egentlige plottet å åpenbare seg.

Heine Bakkeid har igjen klart å skremme livskiten av meg, der jeg satt og leste i en mørk hytte på fjellet, uten noen hyttenaboer. Jeg har lest fem av Bakkeids utgivelser, og denne her er i mine øyne den beste av dem.
 

Har du lyst på en skikkelig creepy leseopplevelse

så anbefaler jeg deg å lese Nattseileren ⚅

Forlag: Kagge

Utgitt: 2025

Sider: 440

Kilde: Bookbites

Hun er levende. Elises bok av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Hun er levende. Elises bok er den første boka i en planlagt kvartett om forfatterens formødre. Etter å ha lest starten på kvartetten, gleder jeg meg til fortsettelsen. 

Forlaget om handlingen:
Skomsvold begynner å dikte fram sin egen oldemor, som ble født i 1880. Hun skriver seg inn i fortiden, eller snarere vever fortiden inn i nåtiden. Det meste finner hun på, men noe er sant: Tolv år gammel mister Elise faren sin. Altfor ung innleder hun et forhold til læreren sin, eller han innleder et forhold til henne, og da Elise blir gravid, 17 år gammel, gifter de seg. I årene som kommer føder hun barn etter barn etter barn, og hun må begrave mange av dem. Men selv om Elise blir husket som en sint og bitter kvinne, må vel også hun en gang ha elsket livet?

Forlag: Oktober
Utgitt: 2025
Sider: 172
Kilde: Biblioteket

Det var ikke mye Kjersti Annesdatter Skomsvold visste om oldemoren sin, men hun har fått med seg at hun var en fryktet kvinne. Konklusjonen er da enkel, hun må ha hatt et hardt liv. Dette livet skrives frem i denne romanen, på en varsom og respektfull måte. Samtidig som vi hører om Elises liv fylles handlingen med kommentarer og tanker fra forfatterens perspektiv. 

For å fargelegge historien, gir hun karakterene tanker og følelser hun ikke kan vite noe om, men er alltid klar på at dette er noe hun ser for seg. Hun justerer og korrigerer på antydninger om hvordan det var å være Elise, på en troverdig og underholdende måte, som gir litt humor og letthet til en ellers så dyster historie.

Skriveteknisk er dette noe av det beste jeg har lest, det fungerer veldig godt, vi får et lite inntrykk av at forfatteren i nåtid strever litt, uklart med hva, litt helse, litt andre ting, vi trenger ikke vite det, men disse hintene er en fin bakgrunn for å komme nærmere en nesten ukjent oldemor.

Etter å ha vokst opp midt i en stor barneflokk, og sett sin mor streve, så nok ikke Elise for seg å havne i samme situasjon. Det gjør hun, for etter at denne læreren har gjort henne gravid slipper den gode stemningen han brakte med seg inn i livet hennes. 

Andreas er ikke religiøs, men jobber delvis som klokker i kirken, og har sin egen bagasje som bidrar til at han presser Elise til å holde på gudstroen sin. Dette fratar henne alle argumenter for å slippe å få flere barn, for det er jo Gud som bestemmer. 

Allerede før det første barnet har kommet, slutter han å snakke med henne. Han er trøtt og lite kjærlig mot henne, som savner ham slik han var før de giftet seg. Han deltar ikke i arbeidet som tilhører kvinnen på gården, og hun sliter seg ut. Når flere barn dør er det ikke mye trøst eller pause å få, det er et tøft liv hun lever.

Når Elise sitter med en frisk og fin datter i armene, tenker hun at hun skal holde henne unna mannfolk. Hun har fått nye tanker rundt hva som har hendt med henne:

                        Det er som om hun har fått briller på, og etter å ha sett alt vagt og tåkete, så ser hun med ett hvor stygt alt er! Hun ser alle porene i huden på folk, de sprengte blodkarene, og hun ser hvor uskyldig hun selv var, mens Andreas var ganske så utspekulert. Han var en voksen og bekymringsløs mann, mens hun var en forvirret ungjente tynget av sorg den gangen han begynte å trekke skjørtene hennes oppover og trusene nedover.

For en nydelig roman dette er! Måten den er skrevet på involverer leseren som lett kan kjenne et trykk for brystet underveis. Heldigvis påminner Skomsvold oss med sine underfundige kommentarer, på at dette ikke er livet slik kvinner lever det i dag, så romanen blir ikke så tung som den kunne vært.

Jeg anbefaler mer enn gjerne Hun er levende videre,

og gleder meg til neste bok i kvartetten ⚄

Min havn og min storm av Arundhati Roy

Debutromanen til Arundhati Roy, Guden for små ting tok verden med storm i 1997, også jeg lot meg rive med. Hun mottok Bookerprisen for debuten sin, som sammen med Ministeriet for den høyeste lykke som kom ut 20 år senere i 2017, er de eneste av de mange utgivelsene hennes som ikke er sakprosa. Arundhati Roy er en tøffing, en veldig  interessant kvinne å bli kjent med, så les gjerne litt om henne før du går i gang med denne boken, som er en selvbiografi basert på forholdet hennes til sin mor.

Forlaget om handlingen:
18 år gammel rømte Arundhati Roy fra moren sin – «ikke fordi jeg ikke elsket henne, men for å kunne fortsette å elske henne».

Da moren dør i 2022, begynner Roy å skrive om sorgen og om de sterke, motstridende følelsene for henne. Resultatet er en varm og personlig fortelling om hvordan Arundhati Roy er blitt den kvinnen og forfatteren hun er i dag – formet av oppveksten i Kerala i India, men kanskje fremfor alt av det komplekse forholdet til moren.

Forlag: Pax
Utgitt: 2025
Sider: 331
Oversatt av: Kirsti Vogt
Kilde: Leseeksemplar

Tittelen på denne biografien er en henvisning til hennes forhold til moren, en kvinne som ikke var komfortabel med morsrollen, men som viet livet sitt til å ta seg av andres barn. 

I begynnelsen av livet måtte moren tåle mye ydmykelse fra andre, noe hun lot gå ut over datteren. Når Arundhati var 7 år startet moren en skole i Kottayam sammen med en engelsk misjonær, og da testet de ut nye lærere på henne og den ett år yngre broren hennes.

Min havn og min storm skildrer et mor/datter forhold som har mye uro i seg. Enkelte scener hvor moren lar alle sine følelser gå ut over datteren er helt horribel, hva hun får seg til å si til henne går over alle støvleskaft. Ikke rart at Arundhati søker seg vekk, og skaffer seg trygghet hos andre mennesker.

Vi lærer om hvor ønsket hennes om å gå på arkitektskole kommer fra, og hører om da moren begikk æresdrap på hunden, da den paret seg med en ukjent gatebikkje. Historiene er rystende, her er mye urimelighet og mye vold, helt til det endelige bruddet, når Arundhati flytter til Dehli for å studere arkitektur. Hun starter livet i Dehli som husokkupant frem til hun gifter hun seg med JC, av praktiske grunner. 

Han forsørger henne mens hun studerer, men hun trivdes ikke i hippiecollektivet de bodde i, så hun stikker og blir lokket med til å spille i en film. Film preger mange av årene som kommer, og selv om moren er ute av bildet, er ikke livet fritt for dramatikk. 

Indira Gandhi blir skutt i sin egen hage i 1984, noe som etterlater byen i sjokk. Arundhati blir også rystet, i den grad at hun etter 7 år uten et ord, igjen tar kontakt med sin mor.

Denne boken skildrer tankesettet til inderne i forhold til religion, kaste, klasse og overbevisning. Arundhati var en aktiv bidragsyter til den politiske debatten. Noe som gir leseren innsikt i hva som skjedde politisk, utfordringene landet hadde på nittitallet med atombombesprengning, tilstandene i Kashmirdalen i 1990 og underkriger mellom militante grupper. 

Arundhati Roy skildrer levende den indiske historien, og klarer på en fin måte å flette inn det turbulente forholdet hun hadde til sin mor. Hennes egen livshistorie er også skildret på en fin måte, spesielt hva som skjedde med leveforholdene hennes da den første romanen hennes ble en suksess, var en fin kontrast til alt det dystre livet hennes hadde bydd på til nå.

Selv fikk jeg lyst å lese de to forrige romanene hennes på nytt, og se om jeg kan finne noe av sakprosaen hun har gitt ut, i norsk oversettelse. Det er ikke tvil om at denne biografien fengslet meg, en historie med så mange lag, er vanskelig å legge fra seg, og vil ikke falme fra hukommelsen med det første.

Jeg anbefaler gjerne Min havn og min storm videre ⚄

Pakten av Hans Olav Lahlum

Er det noe denne forfatteren er godt på så er det å skildre politikk og hverdagsliv i tidsepoken vi befinner oss i her. Krimserien om K2 og Patricia startet i 2010, og det er helt sikkert mange som kjenner Lahlum fra dette litterære universet. For meg er han først og fremst forfatter, men mange kjenner ham også som sjakkspiller, SV-politiker, historiker, journalist og kommentator, så her trengs det ingen presentasjon.

Forlaget om handlingen:
Stengt på grunn av glede!» står det i et butikkvindu i Oslo 8. mai 1945. Samme dag møtes fire unge idealister – Josef, Kristine, Martin og Maud – fulle av håp for framtiden. Få uker senere opplever de en dramatisk hendelse som binder dem sammen i en hemmelig pakt.

Pakten er første bok i en trilogi om vennskap, politikk og hemmeligheter i etterkrigstidens Oslo. Romanen kombinerer sosialrealisme og krim med skildringer av Norges politiske utvikling, der både Gerhardsen, Bratteli og andre sentrale skikkelser opptrer.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2025
Sider: 464
Kilde: Leseeksemplar

Historien starter med et tilfeldig møte mellom fire unge mennesker på selveste frigjøringsdagen. I denne første boken i serien følger vi dem i fire år. Deres familieanliggender er med på å forme hver enkelt av dem, det er også deres forskjellige utgangspunkt som gjør handlingen interessant. 

Med til historien hører skildringer av det politiske klimaet og posisjonering blant makthaverne. Dette er interessant, men det jeg likte best å lese om var leveforholdene til en utarmet og skakkjørt etterkrigsbefolkning. Den traumatiserte krigsseileren skildres gjennom datterens blikk på faren, og vi hører om de som fraterniserte med nazistene, og følgene dette fikk for familiene deres. 

Samfunnsbildet skisseres opp som grått og uvennlig. Boligmangelen er stor så de fleste bor trangt, og om ikke folk direkte sulter, så er det ikke mye mat de har råd til å stappe i seg. Arbeidsløsheten er stor mens rettighetene er få, heldigvis tar politikerne tak og det tar ikke lang tid før både 3 ukers ferie og barnetrygd blir normen. 

Maud er den eneste kommunisten av de fire unge, og også den eneste som kommer fra et borgerlig hjem og har penger på bok. Hun har klassesolidaritet, og da ikke med sin egen klasse, dette viser hun vet at de tre andre får nyte godt av hennes privilegier. Det er interessant å få et bilde på hvordan NKP og Arbeiderpartiet på denne tiden knivet om de samme velgerne. 

Som en rød tråd i denne innholdsrike samfunnsskildringen får vi et lite krimplott. De fire opplever noe som der og da føltes nødvendig og enklest å holde hemmelig. Denne pakten de inngår knytter dem sammen for livet, selv om kontakten mellom dem etter hvert blir mer sporadisk.

Romanen ender med det store NATO-vedtaket i 1949, da hadde jeg lest om opprettelsen av Atlanterhavspakten, om det hemmelige Nortrashipfondet og ikke minst blitt bedre kjent med flere profilerte politikere fra denne tiden. Hans Olav Lahlum skriver godt, og jeg gleder meg til å lese neste bok i Youngstorget-trilogien.

Jeg anbefaler gjerne Pakten videre ⚃

Kul i brystet. Året vi ble syke av Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth

Ønsker du å lese en skildring av hvordan det kan oppleves å få brystkreft, så er Kul i brystet en fin bok å få med seg. Jeg har opplevd mor og datter Hjorth fra scenen, og de er et flott tospann. Vigdis Hjorth sine romaner blir lest etter hvert som de kommer ut, hennes dype kunnskap i filosofi er noe jeg setter stor pris på å se spor av i litteraturen hun gir ut.

Forlaget om handlingen:
Våren 2023 fikk tobarnsmor Line Norman Hjorth påvist brystkreft. Et drøyt halvår etter fikk moren – Vigdis Hjorth – samme beskjed. I denne boka der stemmen veksler mellom mor og datter, følger vi de to gjennom behandlingsforløpet som henholdsvis pasient og pårørende, to roller som før var ukjente for dem og som de behersker ulikt. De må tåle litt av hvert, både av medisinsk behandling og hverandre, men av helsevesenet fikk begge flunkende nye pupper!

Kul i brystet. Året vi ble syke handler om den plutselige omveltningen en alvorlig diagnose innebærer.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 396

Kilde: Bookbites

Tilfeldigheten som ligger bak at Vigdis og Line kunne skrive en erfaringsroman om brystkreft sammen, er jo ikke akkurat liten. Selv trodde jeg ikke at tematikken skulle interessere, meg før jeg var i gang med boken, som er morsom og fengslende, men mest av alt opplysende.

Line Norman Hjorth bor i Danmark, og hennes sykehistorie fortelles ut i fra danske forhold. Thomas, en god venn er hennes pårørende, og den som støtter henne gjennom alle prosedyrer. Vigdis Hjorth bor i Oslo og må forholde seg til det norske helsevesenet. Boken gjør ingen stor sammenligning av landenes tilbud til brystkreftpasienter, men som norsk leser, interesserte dette meg. 

Vi får høre om ulike krefttyper, aggressivitet, behandling, bremsepiller, og om utfordringer som neseblod, utslett og væske i kroppen som vil ut. Det er ikke få konsultasjoner de må igjennom i løpet av sykdomsforløpet sitt, mye av dette var nytt for meg, og veldig interessant å høre om. 

Historiene deres blir vekselvis fortalt av dem begge. Line skildrer hvordan hun oppdaget kreften, mens Vigdis på de neste sidene forteller hvordan hun opplevde det som skjedde med datteren. Sånn fyller de ut hverandres historie, til noe som gir leseren både underholdning og kunnskap.

Det er mye humor i teksten her, Vigdis er jo en morsom dame med stor respekt for andre mennesker som også gir mange sleivspark til seg selv, og hennes egen livsførsel. I dette ligger selvfølgelig alkoholforbruket hennes, som aldri har vært noen hemmelighet, og en av de vakreste scenene i boken, er da hun sammen med en god venn tester LSD for første gang. 

På meg virket det som ingen av dem var veldig syke, Vigdis fartet rundt, jobbet og var på litteraturarrangementer. Det er jo grenser for hvor mange detaljer de skal dele i en sånn bok, men de er begge ærlig om mye. En av betraktningene jeg satt stor pris på, er tanker rundt hvordan en skal forholde seg til dødsangsten. Disse tankene ga historien et snev av alvor som minnet meg på hvor skummel denne sykdommen er.
 

For en fin bok, takk for at dere deler deres erfaringer Vigdis og Line,

jeg anbefaler gjerne Kul i brystet videre ⚄

Sophie av Matthew Blake

Forfatteren av brakdebuten Anna O er tilbake med en fengslende psykologisk thriller om den upålitelige hukommelsen vår. Jeg leste Matthew Blakes debut i fjor sommer, og frydet meg over at hans neste bok kom ut allerede nå i januar.

Forlaget om handlingen:
Dr. Olivia Finn, stipendiat med minneenheten på Charing Cross sykehuset i London, blir en kveld oppringt av fransk politi fra Lutetia Hotel i Paris. Det gjelder Olivias åttitre år gamle franske bestemor, Josephine. Politiet forteller at Josephine har rømt fra sykehjemmet og forsøkt å sjekke inn på Lutetia Hotel under et annet navn, Sophie, som hun hevder er hennes virkelige navn. Bestemoren har kommet med en tilståelse til politiet.

Da Olivia ankommer Paris, finner hun bestemoren som viser klassiske tegn på demens. Men den eldre kvinnen står fast ved sin historie, at hun er Sophie, og at hun er skyldig i et drap som skjedde på Lutetia Hotell i 1945, da det berømte hotellet ble brukt til å ta imot krigsofre. Et par dager etter tilståelsen blir bestemoren brutalt drept mens hun sover. 

Olivia begynner å undersøke omstendighetene rundt bestemorens fortid. Kan det virkelig stemme at bestemoren er skyldig i det hun hevder, og har tilståelsen kostet henne livet? Det er åpenbart noen som er redd for at sannheten skal komme for en dag.

Før du begynner å lese, slå opp det ikoniske Lutetia Hotel i Paris og fest bildene av dette historiske hotellet på netthinnen din. Som du vil se ligger det et snev av faktiske hendelser til grunn for historien som utspiller seg i Sophie, noe jeg alltid setter pris på.

I åpningsscenene av boken er Olivia hjemme i London, midt i en tradisjonell kamp med å få sin 6 årige sønn TJ ut av huset om morgenen i rett tid. Hun får en telefon fra franske myndigheter, med krav om at hun innfinner seg i Paris så fort som mulig.

Historien fortelles fra flere synsvinkler, fra 1945, i nåtid pluss noen hendelser som skjedde et par år tilbake i tid, har også betydning. Handlingsplottet blir tidlig avslørt for leseren, men videre i denne historien skal flere uventede vendinger og bihistorier, gi lesingen en spenningskurve som stadig peker oppad.

Etterforskere fra både Frankrike og England er involvert, men både 1.betjent Vidal fra Paris og den pedantiske Myles Forsyth fra Londonpolitiet har litt fordekte og ensomme roller. Vi hører også om den litt diffuse leiemorderen Renè som på mystiske oppringninger tar i mot oppdrag. 

Plottet huser mange hemmeligheter, selv psykoterapeuten Olivia bærer på biter av gamle traumer som i barndommen skal ha blitt leget. I små hint hører vi om en mor som begikk selvmord da hun var liten, og kan knytte traumet til Olivia til dette, men er det så enkelt?

Handlingen dreier seg mye om minner som er gjemt, og trenger å bli gjenfunnet. Som en kontrast, hører vi også om falske minner, og med det får leseren enda flere biter å jobbe med i det puslespillet, som denne historien er. 

Matthew Blake gir oss noen nydelige bilder fra Lutetia, dette historiske hotellet som ble brukt som hovedkvarter for nazistene under andre verdenskrig. I denne historien huser hotellet overlevende fra konsentrasjonsleirene i dagene det tar å avluse dem, gi dem en legesjekk og verifisere deres identitet, før de blir overlatt til seg selv. 

Sophie er en medrivende historie, hvor makt over andre mennesker setter dagsorden. Den er skrevet på en ryddig og logisk måte, med overskrifter som hjelper leseren å holde orden på handlingen. Jeg var hele tiden interessert i å høre mer, så med teppe på fanget og utallige tekopper nøt jeg å fordype meg i denne gode historien.

Jeg anbefaler gjerne Sophie videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 336

Oversatt av: Guro Dimmen

Kilde: PDF fra forlaget

Sju kvadratmeter med lås av Jussi Adler-Olsen

Dette er den tiende boken i den berømte serien om Avdeling Q. Har jeg forstått det rett, er dette den siste boken Jussi Adler-Olsen skal skrive. Det kommer en ny bok om denne etterforskningsgruppen til neste år, men den er skrevet av forfattere som har tatt over stafettpinnen fra en syk Jussi.

Forlaget om handlingen:
Andre juledag, 2020. Carl Mørck sitter i håndjern i baksetet av en politibil på vei mot Vestre Fengsel. Den 15 år gamle boltepistolsaken har kommet tilbake og tatt en grusom hevn over den erfarne etterforskeren: Anklager om narkotikasmugling og drap er i ferd med å ødelegge hele hans karriere - og liv.

Kollegaene i Københavns politi vender ham ryggen. Carls liv ligger i hendene på innsatte voldsmenn, svindlere og korrupte fengselsbetjenter. Hvem av dem vil innkassere milliondusøren som er satt på hodet hans? Og hvem har utlyst den?

Mens Carl Mørck kjemper i blinde mot den ukjente bakmannens håndlangere, må Rose, Assad og Gordon trosse en direkte ordre fra øverste hold og forsøke å nøste opp i boltepistolsakens lange, innviklede tråder - som strekker seg helt tilbake til Avdeling Qs begynnelse.

Carl Mørck er en helt annen mann nå, enn den ufordragelige unge mannen som startet opp avdeling Q i 2009 med Kvinnen i buret. Jeg fulgte serien ganske lenge, men gikk litt lei av at alle gjorde seg morsom på Assads bekostning, og det jeg oppfattet som et karikert persongalleri. 

Den avdøde kollegaen Anker Høyers koffert har stått på loftet til Carl i en årrekke, før det blir avsløret hva som egentlig er i den. Da ryker Carl Mørck rett i kasjotten, og der blir han overlatt til krefter som vil ta ham av dage. Heldigvis jobber Avd. Q i kulissene, kreativ som de alltid har vært, greier de å skjule for sjefen Marcus at de hjelper Carl.

Historien har mange roller som skal fylles, så karakterene blir mange. Lesere med god husk vil bli minnet på scener fra Avdeling Q sin begynnelse, men det er ikke nødvendig å ha knagger å henge handlingen på, for å ha glede av boken. 

Det du må være klar for er de mange handlingstrådene, det er interessant å høre om Assads sønn Alfie, og utfordringene hans. Hardy er ikke paralysert og immobil lengre, dette var også nytt for meg som ikke har lest de siste bøkene i serien. 

Den gamle saken tar oss med til Nederland og en prøvet familie som midt i coronatiden blir innhentet av kriminelle. Denne delen var veldig spennende, selv om jeg har vont for å heie på at kriminelle skal sitte igjen med hele potten.

Sju kvadratmeter med lås er en lang bok, med sine 17,5 timer, men lyttingen ble aldri kjedelig. Det er ikke bare Carl som blir jaktet på i denne historien, for her er det mange som har interesse av å ta av dage de som står i veien for seg. Arbeidet i sladrebladet Gossip gir historien et litt komisk preg, her er det mye uetisk fremtreden og redaktører på krigsstien, som lett lar andre ta støyten.

Er du glad i denne serien kan jeg bekrefte at med denne avslutningen får du det du er vant med, så du kan glede deg. Jeg anbefaler gjerne 7 m2 med lås videre ⚃

Les gjerne Anitas fine omtale på bloggen Artemisias Verden!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024

Sider: 492

Lest av: Helge Winther-Larsen

Kilde: Lyttefil fra forlaget

Høstebarn - bok to i Hans Rosenfeldts serie Haparanda

Høstebarn er boken som kommer etter Ulvesommer. En mørk fortelling om menneskehandel og surrogatindustri. Jeg leste Ulvesommer og selv om det er fem år siden, husker jeg at den fenget meg. Hva som gjorde at jeg ikke skrev om boken kan jeg ikke huske, men gleden var stor da jeg fikk Høstebarn i hus, gled deg! 

Forlaget om handlingen:
Etter et år i sorg vender Hannah Wester tilbake på jobb og blir umiddelbart dratt inn i etterforskningen av et spedbarn som er funnet dødt på den gamle kolerakirkegården utenfor Salmis. Hvem er moren og hvor har hun tatt veien?

Yrkesmorderen Katja har i den senere tid bare fått utføre enklere oppdrag. Nå sendes hun til Haparanda igjen for å finne to unge høygravide kvinner som har flyktet fra Gården.

En ung politiker snakker ut på TV om sin og sin kones ufrivillige barnløshet, men avslører direkte i sendingen at de snart kommer til å bli foreldre! Samme kveld ringer telefonen hans, og en kvinne truer på gebrokkent engelsk med å avsløre hvem som egentlig bærer fram barnet.

Hans Rosenfeldt har full kontroll på knippet av handlingstråder og møtene mellom karakterene sine, i denne krimmen. Hannah Wester har mye å stri med, hun bearbeider fremdeles traumene fra det som skjedde for et år siden, men gamle traumer begynner også å våkne til live. 

Mor er død, og nå har far fått det for seg at Hannah ikke er den ekte datteren hans, og han vil gjøre alt han kan for at hun ikke skal få arven sin. 

I det Hannah returnerer til jobben på politistasjonen får de en ny sak å jobbe med. Leseren får følge Daranda og Natalia når de begge med barn i magen, rømmer fra fangenskapet sitt. Tematikken i denne historien dreier seg om surrogatindustrien spesielt, mens refleksjoner rundt det å sette barn til verden generelt, nyanserer bildet.

Her møter vi en ektemann som ikke har turt å si til kona si at han ikke har lyst å få barn. Han har for lengst har sterilisert seg, men drar løgnen litt lengre enn han kanskje burde. 

Brødrene Ray og Roy, to bygdetullinger med mye urent mel i posene sine, gir denne ganske så alvorlige historien et snev av humor. Mye av det som utspiller seg, delvis også enkelte av karakterene er til å le av, men disse to tar kaka. 

Historien utspiller seg i Haparanda, som ligger i Bottenvika helt på grensen mellom Sverige og Finland. Handlingen tar avstikkere til St. Petersburg hvor leiemorderen Katja, som vi ble kjent med i Ulvesommer har sitt tilhold. I Stockholm møter vi en litt luguber politiker, som venter på babyen han har bestilt til sin kone. Gynekologen Henrik er ikke noe bedre, gjelden han har bygget seg opp, gjør ham til et lett bytte for kyniske kriminelle som skor seg på andres ulykke.

Høstebarn er en velskrevet krimfortelling, persongalleriet er stort men troverdig og lett å holde fra hverandre. Spenningskurven er jevnt høy, farten jeg slukte boken i tilsier at historien er medrivende. Om du ikke allerede har startet leseåret 2026, så kan du jo velge deg Høstebarn som første bok, det vil du ikke angre på!

Jeg anbefaler gjerne Høstebarn videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 381

Oversatt av: Morten Hansen

Kilde: PDF fra forlaget

Rovfugl - ny krimserie fra Jarle Sten Olsen

Endelig er Jarle Sten Olsen ute med ny bok. Han debuterte i 2014 med Steady, og siden den gang har jeg lest hans bøker, Bare du som passer på og Svarte engler. Jeg kan med hånden på hjertet si at storyene hans blir bedre og bedre, så denne siste kan du glede deg til!

Forlaget om handlingen:
Under partilederdebatten på Dyrskun blir Norges statsminister forsøkt drept. Det rystende attentatforsøket avverges, men en politimann mister livet. Kim Utler – merket av en fatal feilvurdering som nesten kostet ham jobben for to år siden – blir utpekt som syndebukk og utestengt fra etterforskningen. Da en kvinne kort tid etter blir meldt savnet i Bø, aner Kim en mulighet til å gjøre opp for fortiden. 

Han begynner å grave etter sannheten, og sammen med journalist Gry Espeset avdekker han spor som peker mot Balkan og mektige nettverk med forgreininger dypt inn i Telemark. Mørke hendelser fra de norske fredsbevarende styrkene i Kosovo på 90-tallet vekkes til live. Det er mange som har noe å skjule i denne historien.

For at en krim skal bli medrivende og spennende, må leseren tåle opp til flere innfallsvinkler. Den nylig separerte politimannen Kim Utlers morgenrutiner, gir oss en rolig innledning, men like etter tas vi med til en landsby i Kosovo, og spenningstråden begynner å bikke oppover. 

Det viktige omdreiningspunktet for handlingen er attentatet på markedet Dyrskuen i Seljord, hvor Kim Utler og kollegene hans var på jobb for å beskytte toppolitikere mot mulig terror. Tilfeldighetene ville ha det til at døtrene hans også befant seg på markedet da det smalt, noe som gjorde at Utler måtte ha to tanker i hodet på en gang.

I kursiv tas vi med tilbake til 1999, til en norsk FN-delegasjon i Kosovo. Det som skjer blant  ungdommene i denne leiren følger vi videre, og det kommer nok ikke som noen overraskelse at hendelsene her, danner bakgrunn for ting som skjer senere i handlingen. 

Persongalleriet i denne boken er glimrende bygget opp, selv de "snille" har sine sider, noe som gjør dem troverdig. Kim Utler er en karakter jeg gjerne vil lese mer om, så jeg håper vi får høre mer om ham i fremtiden. Han møter også en litt overivrig gravejournalist, som han faller for, men hun er ute i hardt vær, noe som Kim Utler også får føle på etter hvert.

Rovfugl er politikrim av beste merke, den typen hvor det skjer mye hele tiden. Det tekniske rundt etterforskningen og all diskusjon frem og tilbake, dysses ned gjennom at stadig nye detaljer som avsløres. Et litt usunt miljø preger etterforskningsgruppen, her knives det om en ny lederstilling, men det er ikke sjefene som får pepper denne gangen, så det var nytt og forfriskende.

Jeg får vont langt inn i sjelen når jeg leser om folk som opplever urettferdighet. Kim Utler måtte virkelig gjennomgå, både privat og på jobb, og jeg var lenge redd for at ingen skulle se ham for den tjenestemannen han egentlig er. Det samme gjaldt Kosovo 1999, jeg hisset meg skikkelig opp over drittfolk som utnytter andre.

Plottet er glimrende bygget opp, en ser ikke løsningen før i den nevnte siste delen av boken, og da faller bitene på plass en etter en. I mellomtiden har jeg latt meg engasjere, og ser frem med glede til å møte Kim Utler igjen neste gang. Er du på utkikk etter velskrevet krim med høyt tempo og gode karakterer, så er denne historien  midt i blinken for deg. 

Jeg anbefaler gjerne Rovfugl videre ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2026

Sider: 327

Kilde: PDF fra forlaget

Kidnappingen av Sun Heidi Sæbø

Kidnappingen er første bok i det som skal bli en serie om Julie Lunde og krimgruppa i Nyhetsbladet. Sun Heidi Sæbø har lang fartstid som journalist, utenriksreporter og nyhetssjef i Dagbladet så vel som Morgenbladet. Hun debuterte som forfatter for 20 år siden med Kims lek, og har etter det skrevet om Nord-Koreas leder og i 2019 skrev hun om den nye supermakten Kina.

Forlaget om handlingen: 
Kidnappingen er en intens thriller om hvor langt vi er villige til å gå for å beskytte det vi har kjært, om selvhevdelse, rå maktkamp og mørke hemmeligheter. Rikmannsdatteren Alexandra Engh-Poulsson blir brutalt kidnappet fra familiens villa på Nesøya. Det blir startskuddet for norgeshistoriens største politijakt. Alexandra-saken er alt folk snakker om, og mediene kjemper om klikk og saftige overskrifter. 

Julie Lunde i Nyhetsbladet var en gang avisens mest profilerte krimreporter, men etter en fatal feil som la livet i grus, ble hun omplassert. Da politiet går ut med funnet av et brev på åstedet blir det klart at det haster med å redde Alexandra. I avisen må det settes inn flere folk på saken. Det gir Julie sjansen til å vise at hun er uunnværlig.

Kidnappingen er først og fremst nervepirrende, og vanskelig å legge fra seg når en først har begynt. Når jeg etter lesingen lærer forfatteren å kjenne, skjønte jeg hvorfor det journalistfaglige i handlingen føltes så troverdig.

Julie Lunde sin integritet som journalist står sterkt når hun utfører yrket sitt. Hun jakter på saker som kan sette dagsorden, og er ikke interessert i ensidig fokus på klikk og inntjening. 

En uheldig episode fra fortiden er hektet ved henne, så når hun får "hjelpe til" i Alexandra-saken, gjør hun alt hun kan for å vise at hun duger og er til å stole på. Dette aspektet gjør at jeg som leser fort blir glad i Julie, og heier på at hun skal få det til.

Gjennom sekvenser følger vi Alexandra, noen måneder før hun blir kidnappet, her presenteres flere ting som kan være del av årsaken til det som har skjedd med henne. Vi er også innom kidnapperne og stedet Alexandra holdes fanget, uten at dette får pulsen min til å gå opp.

Kapitlene i boken tar oss med fremover dag for dag, i perioden kidnapperne ga foreldrene til å hoste opp en ublu sum penger. Vi hører lite om hvordan foreldrene tar det og har det, om de jobber for å skaffe penger, eller involverer politiet. 

Politiets arbeid får også lite fokus i denne historien, noe jeg syntes var helt greit. Det som skjer i avisredaksjonen gir mer enn nok action, samtidig som vi hører om avansert teknologi, geopolitikk og trusselen fra Kina. 

Mer vil jeg ikke røpe, for er du glad i velskrevet journalistkrim som har troverdige scener fra både næringsliv og storpolitikk, så må du lese denne. Sun Heidi Sæbø skriver godt, hun har et lett språk med litt humor og noen artige ordvalg innimellom. Hun balanserer blikket ut i verden, med det å være tett på journalistenes faglige utfordringer. 

Hadde handlingstrådene som jeg syntes var litt tynne blitt fylt ut, ville nok boken blitt for lang, så selv om jeg savnet litt utfyllende stoff under veis, konkluderte jeg etter endt lesning at dette valget var fornuftig. Historien holdt på farten og interessen min fra første til siste side.

Jeg anbefaler gjerne Kidnappingen videre ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2025

Sider: 351

Kilde: Biblioteket 

Ufred av Åsne Seierstad

Åsne Seierstad tar oss i denne boken med på et dypdykk i et land mange mener noe om, men få kjenner under overflaten. Jeg har tidligere lest flere av Seierstads titler, de bøkene har ikke vært lystig lesning noen av dem, men med fjorårets utgivelse kjente jeg gufset av uhyggen som befinner seg ubehagelig tett på oss.  

Foraget om handlingen:
En januarnatt i 2023 tar en russisk soldat seg over Pasvikelva i Finnmark. Han er avhopper fra den beryktede Wagner-styrken som kriger i Ukraina, og søker norsk asyl. 

Samtidig som vestlige medier kaller hjem korrespondenter og Russland isolerer seg fra Europa, legger Seierstad ut på lange reiser i det enorme landet. Hun tar leseren med til landsbygda i Sibir, hvor Putin rekrutterer nye soldater, og til storbyene, der folk gjør det de kan for at krigen ikke skal påvirke hverdagen. 
Hun møter de regimetro, de likegyldige og de som kjemper imot. Underveis flytter hun inn hos Wagner-soldatens tante, bevitner et mislykket mytteri og blir kjent med Russlands forfulgte og trakasserte – de «utenlandske agentene».

Denne reportasjeboken har forfatteren skrevet på grunnlag av det hun så og hørte på reiser i Russland i løpet av de siste tre årene. Boken er delt i fem deler, med litt ulikt fokus. Hyppige kapittelskifter med overskrifter gjør også sitt at leseren greier å holde tråden gjennom all informasjonen som blir formidlet. 

Andrej Medvedev er navnet på den russiske soldaten som rømte til Norge og søkte asyl. Hans familiebakgrunn og skildringer av hvordan han havnet i Wagnergruppen er sterk lesning. Siden hans historie helt sikkert ikke er unik, så tenker jeg at store deler av Russlands hær kan bestå av gutter som Andrej.

I denne boken er fokuset på befolkningen og hvordan de har det. Vi lærer mye om den russiske kulturen, og om befolkningens relasjon til ukrainere. De fleste har familie i Ukraina, og de fleste skjønner ikke hva og hvorfor landets sjef holder på sånn som han gjør.

Åsne Seierstad har bodd og studert i Moskva, så hun har ikke problemer med å snakke med menneskene hun møter. Med respekt for deres sikkerhet kommer hun i snakk med alt fra drosjesjåfører og butikkansatte til barnehjemsbestyrere, lærere, søstre og naboer. 

Hun gir oss gode bilder på hvordan samfunnet har forandret seg siden fullskalainvasjonen i 2022. Hun viser at det er forskjeller på byområder og de mer rurale stedene, som fremdeles er befolket av fattige bønder, med utsikt til fraflyttede bygninger og fattigdom. 

Deres situasjon speiles i hva som skjer i de okkuperte områdene i Ukraina, som Mariupol. Her ble befolkningen tvunget til å søke om russisk pass, for å beholde eiendomsretten til boligen sin. Russiske myndigheter presser de okkuperte ukrainerne med ufine midler, for å gjøre gode russere av dem.

Scenene i denne boken er mange, det er mye informasjon å tygge på, og hele tiden skjer det noe. Jeg skulle helt sikkert lagt fra meg boken litt oftere, for det ble mye å fordøye i perioder. Seierstad er en eminent formidler, uten fordømming eller sentimentalitet skisserer hun et troverdig bilde av en skakkjørt nasjon.

Jeg anbefaler gjerne Ufred videre ⚄ 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 516

Kilde: Lånt av mamma

Misgjerninger av Constance Debrè

Constance Debré (f. 1972) er en fransk forsvarsadvokat med en ganske så interessant historie. Forfatter ble hun sent i livet, hun er bosatt i Paris og Los Angeles. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd med den kritikerroste romanen Love Me Tender (2020, norsk utgave 2024) og har til sammen skrevet fire romaner. Misgjerninger er hennes andre utgivelse på norsk.

Forlaget om handlingen:
En ung mann fra en drabantby utenfor Paris dreper den åtti år gamle nabokona med ti knivstikk. 

Det er ikke et planlagt drap. Han skal bare bli kvitt en narkogjeld. Misgjerninger er fortellingen om et sårbart liv, skrevet i en febril, kraftfull prosa. Hva er egentlig mest perverst – våre synder eller våre rettssystemer?

Forlag: Bonnier
Utgitt: 2023/på norsk 2025
Sider: 106
Oversatt av: Gøril Eldøen
Kilde: Biblioteket

Misgjerninger er en herlig liten flis av en roman, som virkelig snur rundt underveis og viser at handlingen ikke er så "enkel" som jeg først antok. 

Romanen har en altseende fortellerstemme som tar leseren i hånden og viser vei gjennom historien. Fortelleren har noe på hjertet, det er noe hun vil få frem og derfor belyser hun de temmelig enkle omstendighetene rundt dette drapet, på en briljant måte. 

Morderen snakker pent om den gamle damen han har drept. Han har ingen forventning til at livet skal by på annet enn motgang for ham, som lever under press med en narkogjeld hengende over seg.

Hans verden betyr trygd og hasj, sosialarbeidere, dommere og dealere. Vi befinner oss i et samfunnskikt nederst på rangstigen, på et tidspunkt hvor den berømte klassereisen ikke enda har startet. 

                                Alle lurer alle, alle bare jukser, det er sånn de har lært å klare seg, du kan ikke stole på noen hvis du har tenkt å klare deg. Det er på grunn av posttraumatisk stress at han ikke husker. Det er hjernespesialistene som sier det, det er de som forklarer at disse tingene gjelder både ofrene og forbryterne, at forbryterne også utsettes for stress, at de også blir traumatisert av den, volden, sin egen vold. Ikke alle liker det, de liker ikke at forbryterne er som ofre,

Romanen skildrer klasseforskjeller, mangelen på muligheter og behovet for noe å være stolt av. Morderen var den eneste som var vennlig mot den gamle nabokona, så hvorfor drepte han henne? Gjennom denne korte historien får vi alle svarene, ikke som noe opplest og vedtatt, men gjennom treffende betraktninger og gode refleksjoner som virkelig griper fatt i en.

Leser du denne fine historien litt halvhøyt for deg selv, vil du merke at teksten har en helt engen rytme. Jeg som er glad i slampoesi, fant tonen med Constance Debrè sin hjertevarmende tekst, og bar melodien med meg inn i neste bok.

Jeg anbefaler gjerne Misgjerninger videre ⚄

Om dagen hviler vi, om natten jobber vi av Nina Bjordal

Nina Bjordal er utdannet journalist og jobber som tekstforfatter. Hun har gått Forfatterstudiet i Bø og i Tromsø. Om dagen hviler vi, om natten jobber vi er hennes første roman, en helt spesiell historie som holdt på oppmerksomheten min.

Forlaget om handlingen:
Om nettene er Iris vaskehjelp på det lokale slakteriet. Her er et liv like forgjengelig som det brune vaskevannet som skylles ned i gulvristene. Dagene tilbringer hun i drivhuset, der hun presser planter og kategoriserer dem i familier og slekter i et herbarium. I morens etterlatte skissebøker finner Iris tegninger av planter med navn etter kroppsdeler. Lårmuskel. Hjerte. Aorta. Etter å ha studert planter og anatomi i en årrekke, har moren lagt en plan: Hun vil skrelle vekk sine menneskelige behov, ett etter ett. Når tiden er inne, skal Iris plante henne ut. Men klarer Iris å gi slipp?

Om dagen hviler vi, om natten jobber vi er en roman om lengsel. Om omsorgsroller som snus på hodet, og et drivhus hvor alt handler om å holde mor i live, om å få ting til å gro.

Iris er 19 år, vennene hennes har søkt seg videre på høyskole, mens hun holder seg hjemme og får seg en ganske så krevende jobb. Siden hun må være hjemme i drivhuset på dagtid, for å vanne mamma, som hun sier, så jobber hun om natten. 

Utfordringene hennes er mange, både i form av mindre søvn og bekymringer rundt livet i drivhuset. Hennes far har fått seg ny kjæreste etter at mor er ute av livet deres. Iris liker ikke at Beate flytter på mors ting og tar mors hengekøye i bruk. Far synes bare Iris er vanskelig, og har tydeligvis gått videre med livet sitt. 

Det jeg ikke oppfattet fra introduksjonen av denne romanen er at historien handler om omsorgssvikt. Dette går ikke klart frem, men er så godt pakket inn i mors planteforskning, at det lå godt gjemt.

Iris er ikke vant med nærhet, men utvikler et forhold til nabogutten Elias. Han begynner å kreve mer av henne, og på Iris sin oppfordring så forteller han henne om de seksuelle krumspringene han gjør med andre jenter. Scenene med Elias er sår lesning, siden Iris ikke er god på å sette ord på følelsene sine, misforstår Elias det meste.

Historien fortelles med tilbakeblikk til Iris sin oppvekst. I nåtid ligger mor i jorden, men handlingen viser leseren veien frem til dette. Mot slutten av romanen blir bildet av en barndom med en psykisk syk mor tydeligere, og følgene det får for datteren som ikke har blitt skånet for morens krav og avvisninger.

Iris har en liten pause med sjefen sin Trond, som har gitt henne sjansen på slakteriet:

Jeg smiler ned i kaffen. Han setter seg bredbent bakover og nikker mot plasthanskene jeg har vrengt av meg på bordet.
- Hvordan har det gått så langt, synes du?
- Fint, sier jeg.

Han tar en ny slurk mens han ser på meg, sier ingenting. Han har sin egen måte å lage rom på, som gjør at man får tenkt seg om. 
- Det er mye å huske på, sier jeg.

Nina Bjordal har gjort en veldig fin debut med Om dagen hviler vi, om natten jobber vi. Romanen er gjennomarbeidet og skrevet i et språk jeg liker. Selv om det ligger en alvorlig tematikk i bunn her, så gjør et lett språk og den litt absurde vrien på historien, at det ikke blir så nitrist å lese. 

Vil du lese en kort og lettlest roman litt utenom det vanlige så anbefaler

jeg gjerne Om dagen hviler vi, om natten jobber vi videre ⚃

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2025

Sider: 202

Kilde: Biblioteket

Bokliste Jan - Des 2026

Det er det attende året jeg lager bokliste på bloggen, en liste jeg er avhengig av for å ha kontroll på hva jeg har lest. Listen viser som før forfatter, tittel og terningkast. Terningkastet indikerer min leseglede innenfor den aktuelle sjangeren, derfor har dagsform og lesero mye å si for hvor medrivende jeg fant boken.

Håper jeg klarer å inspirere akkurat DEG til å lese bøkene jeg har likt aller best, og at du vil følge bloggen i året som kommer ☺ 

OBS! nedenunder ser du min plan for starten på året, når terningkastet kommer på, har jeg lest boken. De fleste bøkene omtaler jeg på bloggen, og lenken til omtalen vises hvis du holder musepekeren over boken i denne listen. 

Fjorårets liste endte på 192 bøker, så en liten måloppnåelse om å lese mindre ble det. 
Du finner også statistikken min på Bokelskere.

Dette leser jeg i 2026:

1. Belinda Bauer - Det umulige - 4
2. Nina Bjordal - Om dagen hviler vi, om natten jobber vi - 4
3. Constance Debrè - Misgjerninger - 5
4. Hans Rosenfeldt - Høstebarn - 5
5. Matthew Blake - Sophie - 5
6. Åsne Seierstedt - Ufred - 5
7. Hans Olav Lahlum - Pakten - 4
8. Jarle Sten Olsen - Rovfugl - 5
9. Sun Heidi Sæbø - Kidnappingen - 5
10. Andreas Øverland - Jeg vet ikke, jeg var ikke der - 3
11. Annie Ernaux - Tomme skap - 4
12. Jussi Adler-Olsen - Sju M2 med lås - 4
13. Vigdis Hjorth og Line N. Hjorth - Kul i brystet - sak - 5
14. William Älgebrink - Huset ved elvens ende - 3
15. Arundhati Roy - Min havn og min storm - 5
16. Heine Bakkeid - Nattseileren - 6
17. Kjersti Annesdatter Skumsvold - Hun er levende - 5
18. Hans Petter Blad - Hvis jeg dør - 3
19. Merethe Lindstrøm - Om tingenes natur - 4
20. Annie Ernaux - Den andre datteren - 4
21. Kamilla Danielsen - Andres barn - 6
22. Kim Hiorthøy - Slutten - 6
23. Ruth Kvarnström-Jones - Venninnene på Nordiska Kompaniet - 4
24. Kim Hiorthøy - Du kan ikke svikte din beste venn ...... - 3
25. Vidar Sundstøl - Neste morgen ved wounded knee - 4
26. Steinar Opsal - Tørkesommer - 5
27. Jacqueline Harpman - Jeg som aldri har kjent menn - dystopi - 6
28. Hilde Charlotte Blomberg - Jeg lengter etter skipskatastrofer... - 4
29. Henrik Skaug Sætra - Hvordan redde demokratiet fra KI - 4
30. Arne Dahl - Underverkene - 6
31. Alexandra-Therese Keining - Kannibalen - 
32. Nikolaj Frobenius - En uventa dragning mot jungelen - 
33. Liv Køltzow - Det avbrutte bildet - 
34. Emily Rudolf - Middagen - 
35. Sarah Winman - Stille liv - 
36. Flere forfattere - Memoarer Kolon forlag 30 år - 
37.