Det er ikke ofte jeg leser belgiske forfattere, men det gjorde jeg forrige helg. Jacqueline Harpman var en psykoanalytiker og prisbelønnet forfatter med over femten utgivelser på samvittigheten. Hun døde i 2012, og skulle bare vist hvor populær denne moderne klassikeren kom til å bli i 2026. Romanen er gitt ut i over 40 land, og endelig også på norsk!
Dypt under jorden holdes trettini kvinner fanget i en bunker. Kvinnene husker ikke hvordan de havnet der eller hva som har skjedd med verden utenfor, og de har bare vage minner om livet de en gang levde. I et hjørne sitter den førtiende fangen, en ung jente, og betrakter de andre. Hun er den eneste av kvinnene som ikke kjenner en hverdag utenfor fangenskap, men da en tilfeldighet gir dem en mulighet til å flykte, er det nettopp hennes nysgjerrighet, vitebegjær og pågangsmot som blir nøkkelen til gruppens overlevelse.
Jeg som aldri har kjent menn er en oppsiktsvekkende og fascinerende roman om menneskets evne til å stille spørsmål og søke svar - og en universell fortelling om å oppleve alt for første gang.
Min leseradar er alltid på jakt etter gode dystopier. Jeg plukket opp denne tittelen, men i strømmen av bøker jeg bestiller og låner på bibliotek og Bookbites, går ofte grunnen til at jeg valgte boken tapt.
Da jeg begynte på boken var det med undring jeg fulgte med på alt handlingen avslørte, i en historie som mangler sidestykke.
Vi blir kjent med en ung kvinne som for alt det er verdt lever i nuet. Ikke fordi hun tror hun ikke har en fremtid, men fordi hun ikke vet noe om sin egen eller verdens fortid. Det er kvinnens erindringsarbeid vi tar del i, noe hun skrev ned mot slutten av livet for at tankene skulle slutte å gå i ring.
Livet de lever innestengt i en bunker, er fortvilende meningsløst. Avtaler seg i mellom gjøres stilltiende i et makthierarki helt uten mening og nytte. Dagens mål er å ikke få noe til å skje, for vokterne som paraderer rundt buret de sitter i, følger godt med og slår ned på all tilløp til uro.
Hva er det som får oss til å føle oss som mennesker? det kan vi nok spørre oss selv alle og enhver, også i dag, men det er refleksjonene rundt dette, som hjelper kvinnene å utholde den stillestående tilværelsen.
Romanen har god fremgang, det skjer noe hele tiden, med et klart brudd som gir oss en helt ny synsvinkel. Her er fine halvfilosofiske dialoger som det er interessant å følge, og selve handlingen er klaustrofobisk til tusen.
Jeg som aldri har kjent menn er en besnærende historie full av intriger, som jeg lot meg sluke helt opp av. Harpman bruker et godt språk, som Gøril Eldøen har oversatt til et norsk som passer til handlingen og som flyter lett.
Jeg anbefaler deg å lese denne boken, kanskje det blir din første dystopi, men jeg lover deg, du vil ikke angre ⚅
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar