Kannibalen er en uhyggelig historie bygget på faktiske hendelser. Alexandra-Therese Keining er en prisvinnende svensk regissør, produsent og manusforfatter, hennes navn var nytt for meg, men jeg vil følge hennes forfatterskap med interesse fremover.
På 70-tallet ble Carl Bengtson dømt for et bestialsk mord på kjæresten sin. I over 40 år har han vært tvangsinnlagt på en psykiatrisk klinikk, avdeling 57. Man anser ham som frisk nok til å vende tilbake til samfunnet. Men er han det?
Parallelt med Carls planlagte løslatelse får kriminalinspektør Miriam Alba et mystisk dødsfall på bordet, med urovekkende koblinger til den samme klinikken. Hun aner ugler i mosen, og til tross for motstand fra sjefen, graver hun dypere i saken.
Så har vi nitten år gamle Bruno, en rastløs gutt som har krysset lovens grenser gjentatte ganger. Som del av samfunnstjenesten får han en uvanlig oppgave: å eskortere en tilsynelatende ufarlig gammel mann – Carl Bengtson – på hans permisjoner.
Spørsmålene tårner seg opp: Hvem er Carl Bengtson egentlig? Hva skjedde virkelig den gangen for over 40 år siden? Og kan noen som har utført så grusomme handlinger noensinne bli helt fri fra det mørket som drev dem?
At historien skal være bygget på faktiske hendelser er nesten ikke til å tro, for både ugjerningsmannen og den usannsynlig dumme legen hans Julia Backman, minner fint lite om virkelighetens verden. Når det er sagt, så berømmer jeg Keining for å ha gjort så mye ut av den historiske tråden, at hun ga meg frysebyger i dager i strekk.
I Kannibalen følger leseren tre interessante karakterer. Det kriminelle miljøet med den hasjdyrkende Bruno Diab og hans "venner" gir oss et innblikk i hvordan det kan arte seg at ungdommer velger livet på utsiden av loven. Et talende bilde som gjorde inntrykk på meg, er reaksjonen til Bruno da han leste om seg selv i Carl Bengtsons dagbok, at han bærer fortapelsen i seg.
Etterforskeren vår Miriam Alba er kreftsyk, vi blir kjent med henne ved å følge smertekampen i det som skal være hennes tilfriskning. At sjefen hennes både vil ha henne i jobb, men ikke lar henne gjøre jobben på sin måte, frustrerte meg. Heldigvis er Miriam en tøff dame, som jeg hadde stor respekt for gjennom hele boken.
Gjennom kannibalens lege Julia Backman får vi lære litt om prosessen ved medisinsk forskning og viktigheten av å publisere artikler. Det kan nok får hvem som helst til å miste både hode og gangsynet, men jeg forstår nesten Backman som har kommet over denne kannibalen som hun setter seg fore å rehabilitere etter 40 år på lukket avdeling.
Kannibalen er en thriller av beste merke, her er det god intrigebygging og spenningsmarkører i alle avsnitt, noe som ga meg pustebesvær med jevne mellomrom. Gjennom Carl Bengtsons dagboknotater kommer vi tett på ham, og historien hans, mens vi lærer Brunos bakgrunn å kjenne gjennom et mareritt som skildrer hvordan han traumatisert som barn, kom til Sverige med sin mor.
Alexandra-Therese Keining gir oss her en velskrevet historie som er mye mer enn "bare" en krim. Jeg likte språket hun bruker, måten handlingen er bygget opp på, og ikke minst hvordan hun levendegjør karakterene sine. Etterforskningsdelen åpner ikke for utbroderinger og digresjoner, noe som bidrar til actionpreget som denne historien har.
Jeg anbefaler Kannibalen på det varmeste ⚅
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar