Stormberget er siste del i Liza Marklunds kritikerroste og bestselgende «Polarsirkelen»-trilogi, med handling fra Stenträsk i Norrbotten, like ved polarsirkelen. Marklund vokste selv opp i dette området, og bruker historiene hun hørte på den tiden i handlingen. Jeg har lest Polarsirkelen og Kallmyren og lot meg fascinere over det originale plottet rundt hovedpersonens kone.
Under midtsommerfeiringen i Stenträsk flyter en kropp opp i Kallmyren. Det antas at det er Wiking Stormbergs druknede kone som endelig er funnet. Men mennesket i myra viser seg å være en mann, og han har ikke druknet. Kroppen hans har blitt festet til bunnen av myra med en stake gjennom hjertet, som en vampyr.
For Wiking betyr funnet en svimlende reise tilbake til hans egen familiehistorie. Til slutt vet han ikke hva som er sannhet og hva som er løgn, hvem som egentlig er hva – eller hvem han selv er.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt på norsk: 2024
Sider: 272
Kilde: Lånt på Bookbites
Nerven som denne siste og avsluttende boken i trilogien startet med, ansporet meg til iherdig lesning, men dessverre dabbet det av. Det mest dramatiske som skjer i denne kriminalromanen er at Wiking Stormberg har vært kreftsyk, og at hans kjæreste er i ferd med å avrunde forholdet deres.
I retrospektiv, i en av de mange hoppene tilbake i tid, får vi høre om sjelsettende opplevelser i Stormbergslekten, både personlige og ting som har med utbygging av natur å gjøre. Vi er ofte tilbake i tid, helt til 1948, da Karin, Wikings mor var bare 2 år. Vi hører om hvordan arbeidet med å lage en stor demning som skal sikre strømforsyning i området, gjør at mennesker og natur blir tvunget bort med vold.
Den økende spenningen i verden i, tiden rundt Cuba-krisen skildres godt. De mange hemmelighetene rundt den lokale robotbasen, som også sønnen til Wiking, Markus jobber på, og prøvesprengninger av atomvåpen, gir anslaget til litt nerve i historien.
Det er ikke tvil om at dette er den avsluttende boken i trilogien, for her nøstes alle tråder sammen. Marklund gir oss i tillegg en innføring i hva som skjer med karakterene etter at serien er ferdig, mer endelig enn det blir det vel ikke.
Siden jeg ga de to første bøkene i trilogien fire på terningen er det ingen vei utenom treeren denne gangen. Den innviklede slektshistorien til hovedpersonen var interessant, men hører bedre hjemme i en historisk roman. Jeg skal ikke være den som klager over at boken jeg har lest ikke er den jeg ønsket å lese, men merkelappen krim må da bety noe? Jeg forslår en merkelapp på coveret, som advarer mot "slow-crime", men det selger vel ikke bøker, og så er jo smaken som kjent, som baken ☺
Såpass som tre..ja. Men ja, det var en del som ikke fulgte helt opp her utover i boka, både lettvinte løsninger og annet .. Slow er greit, synes jeg, men det var noe med helheten. Dessverre synes jeg Hjorth og Rosenfeldt falt litt i samme fella i sin siste Sebastian- bok. Vet du ikke er enig i det, men sier det likevel. Disse som er så proffe, burde vel greid det bedre?
SvarSlettHehe, merkelapp- slowcrime. Yes what not? Gradering fra heseblesende thriller til medium crime to slow og slow med krabbegir (som Henning skrev om siste Schulmann)
Takk for link og natta fra bartebyen:)
Etter å ha lest Håkan Nesser sin nyeste kan jeg også si at jeg liker slow krim, men plattheter og, som du sier lettvinte løsninger, er ikke greit. En kjenner jo fort om boken engasjerer eller kjeder, ikke alltid like lett å sette ord på hva i bøkene som utgjør forskjellen.
SlettSchulmann skal jeg ikke lese (takk for advarselen Henning) men Skyggeadvokaten er en fantastisk krimdebut dere må få med dere!
Ja, man kjenner det..
SlettSkyggeadvokaten har jeg notert som skal leses. Har den på pdf, men venter på papirboka, og leser den da.