Portåpneren av Kjell Erling Bardal

Kjell Erling Bardal debuterte for fire år siden med spenningsromanen Et blått sjal av bly. Jeg leste denne og var begeistret, så det var med glede og iver jeg startet lesingen av oppfølgerromanen Portåpneren, og sannelig har han ikke greid å overgå seg selv.

Portåpneren er en frittstående fortsettelse av debutromanen, så her møter vi igjen Erling Bærø og broren Kasper. Erling er gift med Kaisa og de har adoptert en liten gutt.
I romanens åpningsscener møter vi Elias Anker, en mann som vender tilbake til Sandnessjøen etter 30 år i Amerika. Når han returnerer er det flere av samfunnstoppene som blir nervøs, for med ham kommer også minnene om grove synder de begikk rett før Elias`far utvandret med ham, som liten gutt.

Elias har bestemt seg for å danne sin egen sekt, Herrens lys, og den første han oppsøker er sin egen kusine Maria. Etterhvert skaffer han seks damer til, som vil være med i denne sekten, og det legges ikke skjul på at de på en gitt dag skal gå i døden sammen.


Som den forrige romanen til Bardal blir det også her tatt opp alvorlige tema, men vinklingen gjør at historien som helhet ikke blir alvorstynget, men heller optimistisk og engasjerende.

I tillegg til Herrens lys og overgriperne fra 30 år tilbake, blir vi kjent med et persongalleri med morsomme kvaliteter. Vi møter en tidsreisende illusjonist som får meg til å trekke på smilebåndene, og ikke nok med det, Erling Bærøs forrige bok "Et blått sjal av bly" (!) skal bli storfilm. Da jeg så det tidlig i romanen reagerte jeg med et "nei, ikke skriv deg selv inn i boken Kjell Erling", men det funket, og etterhvert greide jeg å glemme navnelikheten og tilknytningen til forfatterens forrige bok.

Dette med filminnspillingen drev boken fremover, vi fikk noen romantiske scener og mye humor, selv om innspillingen ikke hadde noe å gjøre med Herrens lys og denne karismatiske lederen som har tatt seg til rette. Vi kommer også tett på Erling Barø, lille Kim og Maria, kjærligheten dem i mellom, og interesser som strekker seg andre veier. Far til Barø, som vi møtte i forrige bok er også med, men denne gang som en dement gammel mann, de nesten ikke får kontakt med. Respekten og kjærligheten til faren er skildret på en øm men usentimental måte.

Etterhvert øker spenningen, Maria har begynt å angre seg når hun skjønner hvem denne portåpneren de venter på egentlig er, og Elias har en plan om hevn som han nå begynner å sette ut i livet.

Kjell Erling Bardal bruker et flott språk, det tendenserer mot det lyriske uten at det blir poetisk. Jeg gjentar gjerne min uttalelse om forrige bok "Bardal har mestret kombinasjonen fart og lyrikk på en excelent måte. I tillegg har han mange fraser som er direkte vittige." 

Hans kjærlighet til landsdelen, skinner gjennom i de mange flotte skildringene av natur og folk på Helgeland, noe jeg setter stor pris på, siden jeg har vært på både De syv søstre og på Dønnmannen. Spenningen holdes høy gjennom hele romanen, og det skjer så mye hele tiden, at boken er lest på et blunk.

På jakt etter en velskrevet "slukebok" til late sommerdager, 

da er Portåpneren et glimrende valg!

Forlag: Fair

Utgitt: 2018

Sider: 426

Kilde: Leseeks

Få endelig med deg den første boken - dette er god litteratur!!