Vinterfolket av Jennifer McMahon - er du klar for et grøss.....

Vinterfolket har stått i hyllen en stund, og tilfeldighetene ville ha det til at jeg leste den samme uke som jeg leste en annen bok som var en kryssing mellom virkelighet og eventyr, nemlig Kaoshjerte. Disse kan egentlig ikke sammenlignes, men jeg fryder meg over å ha lest to bøker med mytologiske innslag på samme uke.

Sånn introduserer forlaget boken:
Gjennom alle tider har folk forsvunnet på mystisk vis fra den lille landsbyen West Hall i Vermont. Det har skapt grobunn for legender. Spesielt går det historier om Sara Harrison Shea, en mor som elsket datteren sin overalt på jord. Bare måneder etter det tragiske dødsfallet til datteren Gertie blir Sara selv funnet drept bak huset sitt.

Hundre år senere bor 19 år gamle Ruthie i Saras hus sammen med moren Alice og lillesøsteren Fawn. En morgen er moren sporløst forsvunnet. Mens Ruthie leter etter spor, finner hun Saras dagbok gjemt under gulvet i morens soverom. Etter hvert som hun blir oppslukt av den unge morens skjebne, oppdager hun at hun ikke er den eneste som leter desperat etter noen de har mistet. 

Handlingen er delt i flere deler med forskjellige fortellerstemmer, men det er godt merket og blir aldri forvirrende. Det meste foregår i den lille landsbyen West Hall med 3163 innbyggere, og den tidlige historien som ligger til grunn for romanen hører hjemme i 1908. Tidlig i livet får Sara vite, av en gammel tante, at hun vil få en datter som vil ha evnen til å vandre mellom verdenene. Sara får en datter, som hun blir veldig knyttet til, så når Gertie dør som 7 åring, husker Sara hva tanten hadde fortalt henne, om å føre mennesker tilbake til verden igjen.

Stemningen som ganske snart bygges opp er av det litt overjordiske slaget, med mystiske huler og bunnløse overgrodde brønner. Huset de bor i har lang historie og mange skjulte rom, så jeg ble nesten litt mørkredd der jeg satt og leste, og tenkte at dette ville jeg ikke likt å se på film. Du trenger ikke ha spesielt sansen for det okkulte for å sette pris på denne boken, men må være klar for å få deg et lite grøss. Handlingene er flettet sammen gjennom hele boken, og mot slutten skjer det ting som introduserer flere mennesker. Ruthie og Fawn bor i det gamle huset hvor Sara bodde. Når de begynner å leite etter moren som er sporløst forsvunnet, finner de nesten hele dagboken til Sara. Det varer ikke lenge før det dukker opp mennesker som har sin egen motivasjon for å finne moren til jentene.

Når Gertie dør blir Sara ødelagt av sorg. Hun skriver dagbok, som hun gjemmer godt for mannen sin og legen som vil ha henne innlagt. Denne dagboken røper en oppskrift på hvordan et dødt menneske kan få evig liv, ikke som gjenferd men som et gjenoppvekket menneske.

Hun skriver godt Jennifer McMahon, medrivende til tusen, jeg leste boken i tre lange leseøkter uten å være tilsnakkendes. Det er velskrevet og alle bitene passet fint sammen. Plottet blir litt søkt siden det inneholder overnaturlige vesener, og enkelte scener ble vel blodige etter mitt skjønn. Dramatikk får vi i bøtter og spann, noe som gjorde at jeg ikke pustet ned i magen en eneste gang.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2014

Sider: 342

Sjanger: Eventyr

Kilde: Leseeks