Ruslab: En følelsesladd feiring av hjernen

Etter en laaaaaang teatersommerferie er vi endelig igang igjen. Først ut er Ruslab som er en del av LilleLabkonseptet til DnS. LilleLab er DnS sin satsing på høyaktuell "spontanteater", satt opp på Lille scene.
Mandag i denne uken stengte Nygårdsparken for publikum, fordi kommunen vil forsøke å bli kvitt det betydelig antallet narkomane som har sitt tilhold her inne. Stykket hadde premiere på fredag, og i dag var det vår tur til å se dette høyaktuelle temaet bli gjort om til teater.

                                                                                              Foto: lånt av DnS 

DnS sine ord om teaterstykket:
Når Nygårdsparken stenges for renovasjon etter å ha vært en av Europas største åpne russcener, inviterer vi til vår egen russcene. Vi kan ikke løse rusproblematikken på Lille Scene, men vi kan bryte ned distansen til den.
Alle har evnen til avhengighet. Alle prøver å fylle det sorte hullet. Vi bruker heroin, speed, alkohol, gambling, makt, sex, shopping, mat eller fallskjermhopping som fyllmasse - men prosjektet om å ikke bli slukt levende er det samme.
Hjernen er så absurd at det er vanskelig å gjennomskue hva den driver med. Den sender forvirrende signaler, den holder på og holder på så vi ikke engang klarer forstå våre egne kalibreringer. Så vi må få hjelp av andre. Det er vi avhengig av.
Kan man snakke om avhengighet uten å ty til de vante flosklene? Kan man lage litt drama av det sorte hullet? Kan man lage litt håpefull komedie av det?

Det var Ingvild H. Bygdnes, Stian Isaksen og Tormod Løvold som var meget aktive og høylytte på  i dette stykket. Stykket er kommet til uten det tradisjonelle manuset som basis, og i dette tilfellet fungerte det i mine øyne så det suste. Alt fløt lekende lett, og alt de sa virket spontant og ekte, men sånn er det jo med gode skuespillere.
Jeg satte stor pris på den lille faglige biten, hvor vi fikk et innblikk i hvordan hjernen vår er bygget opp, og hva som skjer hvis et menneske ikke får tilfredsstilt alle sine behov for nærhet og trygghet. Scenen med "mer, mer, mer" hvor de satte søkelyset på lystsenteret i hjernen som hele tiden krever mer og mer, var utrolig bra. Først syntes jeg det var morsomt, så ble det "for mye av det gode" og jeg håpet de kunne stoppe, men det pågikk enda litt lenger og først da kom liksom budskapet frem.

Dette er ikke et stykke rettet mot hverken de som er rusavhengig, heller ikke mot politikerne. Det er ikke en politisk stemme vi hører her, selv om det skinner gjennom hva DnS sitt politiske ståsted er. Stykket er nok rettet mot oss som er DnS sitt vanlige publikum, madammer i sin beste alder. De fleste av oss har ikke vont av å tenke gjennom hvorfor noen havner i et rushelvete, mens andre greier å "ta seg sammen" og leve et anstendig liv. De har greit å få frem budskapet sitt på en morsom og lettfattelig måte, helt uten å heve pekefingeren.

DnS greide med dette å gjøre narkisser til mennesker, og spørsmålet om hvor vi skal gjøre av dem, blir etter dette ganske smakløst. 

Forestillingen ble avsluttet med en sterk sang fremført av koret Bækkalokket. Etterpå inviterte de til diskusjon og eplekake, for de som følte for det.

Vis a vis DnS og LilleScene ligger Galleri Geo. Hvis du så BT på mandag, kunne du lese om den Iranske kunstneren Mehdi Ghadyanloo som høster heder og verdighet for sine veggmalerier på svære bygninger i Teheran. Hans mindre verker er utstilt i Bergen i disse dager. Bildet jeg har tatt bilde av, er malt på veggen utenfor galleriet.