Saltstøtten av Petter Fergestad

Saltstøtten er den tredje boken jeg leser av Petter Fergestad. Jeg likte godt debutboken hans Armageddon-algoritmen som kom ut i 2017, og oppfølgeren Og himmelens krefter skal rokkes som kom året etter. Indras nett som er tredje bok i trilogien, har jeg ikke lest.

Forlaget om handlingen:
Saltstøtten, en jordansk nasjonalskatt, blir stjålet. Like etter blir en nordmann funnet i Negev-ørkenen. Han kan ikke gjøre rede for seg, og blir sendt til Ola Linges klinikk i Drammen. Tidvis snakker mannen utdødde språk.

Hvordan er det mulig, og hva har hendt ham?

Hjerneforskeren Ola Linge og kjæresten Amelda Korogwe forsøker å løse mysteriet. De nærmer seg svaret, men det gjør også sektlederen Jacques de Molay. Han tror Ola og Amelias bruk av hjernebølgeterapi har åpnet for at mørkets makter kan invadere menneskenes hjerner. Det vil han forhindre. I kampen som følger mobiliseres overraskende krefter.

Prologen tar oss med til Dødehavet og oldtidsbyen Sodoma. Her får vi en dramatisk begynnelse på boken, med historien om Guds vrede, patriarken Lot, det som skjedde med byen og hans kone, som ble til en saltstøtte.

I fortsettelsen befinner vi oss i 2023, så her går vi fra oldtidens myter til blodfersk nåtid. Først er vi i en ørken i Israel hvor en gruppe turister kommer over Tom Tveider, mannen som ender opp som et kasus på Ola og Amelias hjerneklinikk i Drammen.

Amelia Kirogwe er en masai fra Tanzania med utrolig godt utviklet intuisjon. Hun er språkmektig, kunnskapsrik, i kontakt med naturens mystikk og erfaren på flere andre felter. Da Ola Linge headhuntet henne til klinikken sin, visste han nok ikke hvilken gullfugl han hadde skutt.

På klinikken holder de kortene tett til brystet, for mye av forskningen deres er ikke menneskeheten klar for. Når de allikevel takker ja til å behandle Tom Tveider, ser de seg nødt til å søke opplysninger fra Shimon Cohen og hans team i USA. Dette medfører at en religiøs sekt som kaller seg Troens riddere (også hjemmehørende i Drammen) får høre om kasuset, og disse 12 kuttekledde figurene som kaller seg Abrahams barn, legger skumle planer.

Dette er bakgrunnen for historien, jeg har ikke røpet for mye her, for det som kan se ut som et eventyr har elementer av forskning og nytenkning, rundt menneskets evne til å ta sine forutanelser og fornemmelser på alvor. Du blir kjent med bibelhistorien, og er du ateist som meg, så er det artig å lese om reelle årsaker til flere av de dramatiske hendelsene i bibelen.

Karakteroppbyggingen er så tydelig at en ikke glemmer eller blander persongalleriet på noe tidspunkt. Historien er ryddig fortalt, men du må akseptere detaljer som i mine øyne i alle fall, virker lite troverdig. Men, hva vet jeg...

Jeg synes det er interessant å reflektere rundt, hva som har skjedd med mennesket gjennom tidene. Hvordan vi ser ut til å ha mistet all basal kunnskap om sinnet, og hvordan intuisjonen vår er "borte". Er det vi som ikke lytter til intuisjonen, slik vi lever nå? 

Saltstøtten er en thriller, og den er virkelig spennende til tider. Boken var gøy å lese, litt rå action, kunnskap om algoritmer og hjerneforskning, om bibelhistorien, og ikke minst tankevekkere i skjønn forening. En god salat dette, men en sånn salat som en gjerne spiser mer av.

Denne må du få med deg ⚄

Forlag: Liv

Utgitt: 2023

Sider: 368

Kilde: Leseeksemplar

Den dagen Nils Vik døde av Frode Grytten

Frode Grytten er et kjent navn, også for dem som ikke leser bøker. Han er bergenseren som bodde akkurat lenge nok i Odda til å skaffe seg den fine dialekten. Han har jobbet som journalist i BT, men det er forfatter han er. "Start" er navnet på utgivelsen som i 1983, gjorde at han kunne bruke "forfatter" som yrkestittel. En ganske selvsikker tittel spør du meg ☺ Siden da har han skrevet dikt, noveller, skuespill, foredrag og romaner. Han mottok Brageprisen for Bikubesong og Rivertonprisen for Flytanede bjørn. Frode Grytten har de senere år blitt litt av en entertainer, og det blir ikke jul hos oss uten at vennegjengen er på juleambivalens, med ham og hans beatband. Men, det var årets utgivelse det skulle handler om....

Forlaget om handlingen:
I hjartet av Norge legg ein båt frå land. Vi følger Nils Vik på hans siste reise. Han er ein enkel mann med ein enkel jobb. Han skal få folk over fjorden med båten sin, han skal få dei heim igjen. Men det som ser enkelt ut, viser seg gjerne å vere meir komplisert.

"Den dagen Nils Vik døde" er som ein dødsmeditasjon over eit liv og eit landskap. Det er ein roman om ein mann som berre har elska ei kvinne, og som elsker henne framleis, og som nå legg ut på si siste reise.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2023
Sider: 170
Kilde: Lånt på Bookbites

Jeg måtte bare varme opp litt før jeg satte i gang å skrive, for denne romanen er virkelig noe for seg selv, og hvordan formilde det på en overbevisende måte? Her får vi et portrett av en aldrende mann som har levd godt, men nå som han er enkemann, er han fornøyd. Han har fått nok, og vil gå etter kona si. Traurig, tenker du kanskje, nei absolutt ikke!

Han har selv bestemt at denne dagen skal være hans siste. Han følger sine morgenrutiner, før han utfører de planlagte forberedelsene i huset. Når han har brent den gamle madrassen etter seg og kona går han ned i båten, og legger fra kai. 

Nils Vik har en rolig og ettertenksom framferd, han har hele livet ført loggbok i båten, og notert seg stikkord om alle passasjerene han har fraktet over fjorden. Flere av disse menneskene er døde, og i romanen besøker noen av dem ham i båten, og slår av en prat. Det gjør også hunden Luna som han er glad i, hvordan han fikk tak i den, er en av de sterkeste historiene som denne romanen er bygget opp av.

I en kråkesamtale skimter jeg Frode Gryttens litt tørre humor, og like etter skildres det et dramatisk ras, med en punchline på slutten, som fikk meg til å humre av det triste synet. For det meste er det alvor det Nils tenker på denne dagen, som når han skildrer hvilke følger en ny bro fikk for ham som levde av å frakte folk til den andre siden. Vi får lese om hvordan han møtte sin livsledsager Marta, om levd liv, fødsler og død, både i familien og blant alle dem han har møtt i jobben sin som skyssbåtfører.

Jeg ble egentlig litt målløs da jeg leste denne boken, for historien er så nydelig fortalt, og så treffsikker, at jeg ble litt satt ut. Om romanen høres oppstykket ut, så vil jeg avkrefte dette, for her navigeres det lett, og selve båtturen holder stø kurs, selv om tankene til Nils vandrer.

Er du på jakt etter gull, så håper jeg du ser at

det glitrer godt av Frode Gryttens nye roman ⚅

Ta gjerne en titt på den flotte omtalen
hos Beathes bibliotek!

Museum for mordere og redningsmenn av Simon Stranger

Søker du på Simon Stranger på bloggen min, så får du opp mange omtaler av bøkene hans. Jeg har vært begeistret hver gang jeg har lest ham, fra mitt første møte med forfatterskapet som var Mnem i 2014, via blant flere andre Det som en gang var jord, og frem til denne siste. Var du en av de mange som elsket Leksikon om lys og mørke, så vil du ha stor glede av å plukke opp årets utgivelse.

Forlaget om boken:
Dette er fortellingen om det jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldmann som blir drept av grenselosene de trodde skulle redde dem. Om Ellen Glotts familie som ble frarøvet enebolig, eiendeler og fremtidsdrømmer, før de ble jaget på flukt fra utslettelsen. 

To generasjoner senere skal Ellens barnebarn gifte seg med forfatteren Simon Stranger. Under et skrivearbeid om det norske folkemordet kommer Stranger over opplysninger om egen slekt, som gir nye perspektiver på det mørkeste kapittelet i moderne historie.

Romanen er utformet som et museum. Hvert kapittel er en sal, fylt med gjenstander, fotografier og minner. 

Til sammen danner de en mosaikk fra virkelighetens verden, der hver bestanddel avdekker en historie så merkverdig og makaber at den overgår fantasien. Museum for mordere og redningsmenn er en roman om ytterpunktene i det menneskelige, om skyld og ansvar, og om hvordan vi iblant kan være avhengig av fremmede for å overleve.

Aldri før har jeg sittet og stirret så lenge inn i pcskjermen, før jeg fikk fart på skrivingen, for hvordan skal jeg klare å formidle hvilken særegen og nydelig roman dette er. Ikke tenk, "andre verdenskrig, nei det har jeg lest nok om", jeg lover deg, denne historien vil du lese.

Vi begynner i en skog en halv dagsmarsj fra svenskegrensen, hvor to lik flyter opp fra bunnen av Skrikerudtjern. Det er en brutal start, og fra da av satt jeg klistret til boken. Vi går så tilbake i tid, får høre om Ellen, den unge jenten fra en velstående familie, som drømmer om å bli konsertpianist. Det gikk med dem, som med mange andre, nazistene konfiskerte huset deres, og de ble tvunget til å rømme.

Rammefortellingen er bygget opp rundt disse to handlingsforløpene, men her finnes flere sekundærhandlinger, som er viktige for romanen. Vi går litt frem og tilbake i tid, ikke langt, men nok til at vi får dannet oss et inntrykk av hvilke følelser og fortvilelse som fantes, ikke bare hos jødene, men også grenselosene som gjorde en livsfarlig jobb, med å redde flest mulig.

Skriveteknikken som brukes gjør at jeg kunne fordype meg i stillbilder fra denne tiden. I korte kapitler skildres mennene som laget lister over de som skulle om bord i Donau i 1942, og de svarte bilene som sto klar til å rykke ut, for å gjøre borgere om til fanger. Øyeblikksbilder, skildringer av et veggur, en kleshenger, gjenstander fra et bilverksted, brev og kort, tar oss med til Sachsenhausen og Grini, og viser hvordan små ting kan vekke opp minnene over det som skjedde den gangen.

Her tegnes et kart over antisemittisme fra antikkens Hellas, via Wittenberg på 1300-tallet og ikke minst Martin Luthers kamp mot jødene under reformasjonen. Spesielt det siste der, var nytt for meg.

Historien fortelles fra mange forskjellige utsiktspunkt, vi får forfatterens kommentarer, noen ganger er det gjetninger, som når han sier "jeg ser for meg", en fortsettelse av den dokumenterte hendelsen vi nettopp har lest om. På denne måten blir boken en roman med god flyt, hvor lesingen flyter lett og naturlig.

Det er flere togturer i denne romanen, først med de dramatiske hendelsene på Haldentoget. Vi får også høre om togturen fra Stockholm til Oslo i mai 1945, og litt om de togene vi alle assosierer andre verdenskrig med. Her bare i et lite glimt, som sier veldig mye.

Romanen blir personlig for forfatteren og hans kone, siden begge deres slekt har en rolle i historien. En mer gjennomarbeidet roman skal du lete lenge etter, alt henger sammen med alt, karakterene er faktiske personer, uten at romanen får noe snev av sakprosa over seg. Dette er spennende fra første til siste side, og selv om det ikke er noe sentimentalt over handlingen, sitter tårene løst, for her er mye menneskelighet og grufulle scener som går rett i hjerte på leseren.

Denne må du få med deg ⚅

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 366

Kilde: PDF fra forlaget

En langhelg i Berlin

Det er ni år siden sist jentene var i Berlin, og for fem år siden tok jeg med meg mann og yngstemann, og tilbrakte vinterferien i samme by. Klikk gjerne på lenkene om du vil se flere bilder fra byen, og høre hva vi har gjort før. Årets tur ble avslappende i forhold til tidligere, med offentlig transport, og intet fokus på verken sightseeing eller shopping. 

Etter en behagelig avreise på en sen morgen, ankom vi Berlin i skapelig tid. Transportministeren Elisabeth hadde ansvar for at vi ikke snek på toget, bybanen, bussen eller trikken, så denne gangen ble det ikke så mye gåing som det pleier å bli på disse turene. 

Finansminister Hildegunn betalte alt av mat, drikke og inngangspenger, med pengene vi har spart det siste året, noe som ga den deilige følelsen av å bli spandert på i fire dager. 

Solveig var en selvskreven statsminister, som la til rette for at vi andre kunne gjøre en god jobb, mens jeg var kulturminister, med planen klar, og fem kunstgallerier inntegnet på kartet.

Sist vi var på tur tok vi for oss severdighetene, en etter en, så denne gangen hoppet vi over alle sammen. Berlin er en deilig storby som det er lett å bevege seg rundt i. Her er mange fine områder, og det er lett å navigere, siden elven Spree, og flere kanaler deler inn byen.

Vi bodde nord i byen i Oranienburgerstrasse 52, her var det veldig fint å bo, urbant med kafeer ute til langt på kveld, og lett tilgang til undergrunn og bybane, som ble flittig brukt. Arcotel Velvet Berlin var fint, men obs obs, noen av rommene har bad og toalett med glassvegger inn til resten av rommet, veldig underlig påfunn det der, men jeg har opplevd det flere andre steder. Frokosten var supergod, og det var sengene også.

KW Institure for contemporary art ligger i Auguststrasse 69, dette lå nærmest hotellet, og første kvelden etter stengetid lokaliserte vi det. Vi endte opp med å skippe det, da fasaden ikke bød oss inn. 

Dagen etter startet vi i Urban Nation i Bülowstrasse 7, dette ble min favoritt blant galleriene, for her hadde de installasjoner og bilder som fikk følelsene i kok hos meg flere ganger. 

Da jeg plutselig fikk øye på venninnene mine midt inne i et tagget bilde, oppdaget jeg etter noen sekunder at de faktisk sto og vasket hender, de hadde vært på toalettet ☺

Et av verkene som fascinerte 

Det ble ikke flere gallerier denne dagen, men besøk i KaDeWe, og litt tusling i gatene. Middagen spiste vi tidlig, for på planen hadde vi opera. Operahuset i Berlin er skikkelig kjedelig, både ute og inne, men Cavalleria Rusticana var helt superb, med storslagne kulisser og kraftfull sang. De sang så vakkert at tårene trillet, det var rett før jeg ble religiøs av den påskeprosesjonen.

Lørdag ble det kunst og shopping i skjønn forening. Vi besøkte Berlinisher Galerie i Alte Jacobsstrasse 124. Her hadde de mye spennende, i et nydelig bygg i landlige omgivelser midt i byen. Vi var fire stolte nordmenn som gikk og nøt den nye Munch-utstillingen som nettopp var åpnet. Jeg har sett mye Munch, men sannelig hadde de ikke saker og ting som var nytt for meg.

König Galerie er et brutalistisk kirkebygg i Alexandrinenstrasse 118, som er gjort om til galleri. Her var det mye artig, blant annet store fantasifulle figurer laget av mosaikk. 

Etter lunch besøkte vi Kunstlerhaus Betanien i Kottbusserstrasse 10d, et enkelt galleri med stort sett vegghengt kunst. Det dukket opp en nordmann på veggen også, Knut Ivar Aaser, med hele ni kunstverk.

På vei inn i Berlinisher Galerie 

I König Galerie

Et av verkene i Kunstlerhaus Betanien

Palast Berlin bød på et forrykende show

Lørdagskvelden tilbrakte vi først på restaurant, deretter på show på Palast Berlin. Showet het Falling in love. Her var jeg kraftig utenfor min komfortsone, men et par av venninnene påsto at dette var gode greier, så da så. Enda litt senere på kvelden ble det barbesøk, og litt salsadansing sånn inn i de små timer, og sånt skulle jeg gjort mye mer av, for det var gøy. 

Søndagen snakker vi ikke om, vi hadde litt tid til å tusle rundt i solen, før vi toget av gårde til flyplassen og turen hjem til Bergen, med litt mer i bagen enn det vi hadde på vei til Berlin. 

Takk for turen jenter, you are the best 💚

Nattens bok - ny spennende thriller av Jørgen Brekke

Jørgen Brekke er ikke et nytt navn for meg, jeg talte fem bøker i alt, da jeg så etter. I tillegg til serien om Odd Singsaker, og de to bøkene om Helene Paus, så har han skrevet historiske romaner og bidratt til lettlestserien om de ti bud med Andre guder. Nattens bok er frittstående krim, som noen benevner som en psykologisk thriller.

Forlaget om handlingen:
Elisabet er tilfreds med familielivet. Hun er et hverdagsmenneske, og det viktigste er uansett at hun vet at hun kan stole på ektemannen Jakob.
En dag dukker den gåtefulle Sofie opp hjemme i leiligheten til Jakob og Elisabet og presenterer seg som Jakobs lillesøster. Jakob og Elisabet har bodd under samme tak i femten år, de har fått to barn sammen, men Elisabet har aldri fått vite at Jakob har en søster. Det skal snart vise seg at det er langt mer hun ikke har fått vite.

Sofies inntog er begynnelsen på en kjede fatale hendelser som får Elisabets verden til å rakne. Hun må revurdere alt hun har trodd om Jakob, om sin nærmeste familie og om sin egen virkelighet. Snart forstår hun at jakten på sannheten kan komme til å koste mye, den kan koste henne livet. 

Hvis dette skulle være en psykologisk thriller, så er den litt utenom det vanlige. Her er det ikke sånn at uhyggen sakte men sikkert kryper innpå hovedpersonen, og at leseren skal finne ut hvem det er som legger igjen skremmende spor.

Elisabeth jobber i et forlag. Hun er redaktør for en serie bøker, hvor forfatteren er ukjent. Dette lille mysteriet ligger og lurer gjennom hele boken. Mye av handlingen er knyttet opp til litteratur, forlagsvirksomhet og det skrevne ord generelt, noe som ga et pluss i min bok. 

Dårlige familieforhold er rammen rundt historien, det dukker opp elskerinner, venner og uvenner fra alle kanter, samtidig som møter skjer på kryss av de naturlige relasjonene. Det er et lite miljø vi er i, for de fleste karakterene har noe med hverandre å gjøre, på overraskende vis. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men det jeg kan si er at en sinnsyk vinsamling, en flaske arsenikk og en antikk dolk, har sentrale roller i handlingen.

Skrivestilen i denne boken er spesiell, for det hoppes mye frem og tilbake i tid. Ting skjer, like etter får vi foranledningen til hendelsen. Jeg var forvirret mange ganger, og innimellom brukte jeg mye energi på å holde tråden. Historien føltes litt "lettvint", noen blir drept og på neste side er hen levende igjen, ref. hoppingen.
Barna som er med, både Elisabeth og Jakobs to barn og Stickans datter Vilde, blir nevn og glemt. Ingen sørger da en sentral karakter blir drept, og alt for få stiller spørsmål ved angrepet på en annen. 

Følelsen av å lese et "inn og ut av dører-drama" hang ved meg da jeg leste, og jeg fant handlingen mer heseblesende enn spennende. Når det er sagt, jeg digget løsningen på hvem det var, som var forfatteren av manuset som Elisabeth jobbet med. Selv om plottet var genialt på et vis, så var det ikke bare politietterforsker Karen Krogstad som klødde seg i hodet, når saken/boken gikk mot slutten. 

Min litt forvirrede leseopplevelse svarer til ⚃ på terningen, men les gjerne omtalene til Hverdagsnett, Henningbokhylle, Minbokogmaleblogg og Krimlitteratur, de er flere hakk mer fornøyd enn det jeg var, så det er verdt å ta en titt ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 304

Kilde: Biblioteket

Oppsummering av lesemåneden september

Det var den  måneden! tror jeg har vært bevisstløs i 30 dager, for dette gikk fort. Måneden har vært preget av bokmøter og lesing av høstens nyheter. Ventelisten på biblioteket er lang som et vont år, så jeg fyker frem og tilbake hver uke, for å låne og levere. 

Har lest flere bøker denne måneden som har imponert, både Skjebnedøgn som dro meg ut av hverdagen i noen timer, og ikke minst de små flisene til Hjorth og Isakstuen, som røsket i hjerterota.

Det ble seks kategorier denne måneden, og det er jeg stolt av, men jeg bøyer hodet når jeg registrerer at det er verken dikt eller 1001-bok på listen. Det er denne lystlesingen jeg driver med, som ødelegger alle gode forsetter ☺

Dette leste jeg i september: 

1. Jørgen Jæger - Skjebnedøgn - 6
2. Hanne Lindbæk - Kommunikasjonskoden - sak - 4
3. Frida Isberg - Merking - dystopi - 5
4. Gunnar Staalesen - Forfulgt av død - 5
5. Monika Steinholm - De dødes natt - barn - 5
6. Lise F. Grimnes/Andreas Haga - Bacon eller bestevenn? - sak/barn - 5
7. Vigdis Hjorth - Gjentakelsen - 6
8. Monica Isakstuen - De små jentene - 5
9. Jan-Erik Fjell - Nattravnen - 5
10. Joanna Farrow - Den offisielle Harry Potter bakeboken - sak - 5
11. Tore Renberg - Lungeflyteprøven - 5
12. Kim Leine - Karolines kjærlighet - 4
13. Nikolaj Frobenius - Utryddelsen - 3
14. Ingar Jonsrud - Patrioter - 5
15. Yishan Li - Hvordan tegne Kawaii steg for steg - barn - 4
16. Paul Gravett - Tove Jansson - Illustratøren - sak - 5
17. Helene Sandvig - Et langsomt farvel - sak - 5
18. Abida Raja - Frihetens øyeblikk - biografi - 4
19. Annie Ernaux - Skammen - 4
20. Simon Stranger - Museum for mordere og redningsmenn - 6

Romaner: 8

Biografi: 1

Dystopi: 1

Krim: 4

Barn: 2

Sak: 4

Litt tur og kultur sånt på tampen av måneden: 

I tillegg til Bonnier siste august, så fikk Cappelen, Vigmostad og Gyldendal besøk av meg på høstmøtene sine. Årets Kulturnatt gikk i vasken pga. en skrekkelig hodepine, og uken etter besvimte jeg på Det vestnorske teater da vi så Amadeus. Kunne blitt veldig pinlig, men gode venninner gjorde at jeg slapp å blamere meg selv.

Etter en rolig helg på hyttetur med gubben på Mjølfjell var jentegjengen på kulturtur til Berlin, mer om den senere. Jeg så Lenis Blikk på DnS, et teaterstykke/dialog som skildret feiden mellom filmmakerne Leni Rifenstahl og Nina Gladitz, veldig bra, og heftig bakteppe siden jeg samtidig leste Simon Strangers nye bok! Måneden ble avsluttet i Grieghallen hvor Mahler sto på programmet, ikke like imponerende.

Ha en fin lese-oktober dere!

Tove Jansson - Illustratøren av Paul Gravett

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle falle for noe så gjennomkommersielt og "oppbrukt" som Mummi. Etter å ha hørt Hilde Østby sin bok Kart over ensomheten, hvor hun bruker historier og karakterer fra mummiuniverset i eksemplene sine, så ble jeg hekta. Jeg leste Det usynlige barnet og den svakt biografiske Billedhuggerens datter, og endte opp med å ville lære mer om Tove og kunsten hennes.

Forlaget om boken:
Tove Jansson tegnet sin første mummi på en uthusvegg før hun overførte Mummidalen til papir på 1940-tallet. Denne boken byr på en ny og innsiktsfull forståelse av hennes liv og kunst, fra fantasifullt barn til kunststudent, maler, forfatter, tegneserieskaper og illustratør, og som lesbisk bohem og finsk kulturikon. 

Dette er en hyllest til kunstneren Tove Jansson, skaperen av Mummibøkene, som er elsket av barn og voksne over hele verden.

Forlag: Kontur
Utgitt: 2022/på norsk 2023
Sider: 111
Kilde: Leseeksemplar

Denne utgivelsen, boken om illustratøren og kunstneren Tove Jansson ga meg mange flere svar, enn det jeg fikk i Billedhuggerens datter. 

Her får vi se godt over hundre vakre illustrasjoner i et stort spekter av stiler; tegneserier, oljemalerier og portretter er med på å gjøre boken meditativ i tillegg til lærerik. Flere steder trodde jeg at bildene som er fotografisk gjengitt i boken, var tatt fra en oppdatert versjon av nyere dato, siden det visuelle bar preg av moderne fargevalg og bredere pensel, enn det jeg gjenkjenner henne på.
Det var det ikke, noe som viser at Jansson hadde flere uttrykksformer å spille på.

Multikunstneren har ikke bare holdt seg på papiret, men skrevet skuespill og en libretto til en opera. 

Hun laget også kulisser og kostymer, og har tegnet mange av salgsobjektene i mummiserien, som folk verden over kjøper i dag.

Finsksvenske Tove Jansson (1914-2001) ble født i Helsingfors to uker etter at første verdenskrig brøt ut. Faren var skulptør og moren illustratør, to rause mennesker som støttet datteren Tove i sitt ønske om å leve ut kunsten sin. Har du lyst å feire henne kan du heise flagget den 9 august, som siden 2020 har vært en årlig anbefalt flaggdag i Finland. 

I en sommerferie på 1930-tallet skisserte en ung Jansson raskt en minimalistisk blyanttegning av et langneset, arm- og øreløst, grettent troll. Under skrev hun teksten "SNORK" med store bokstaver, som lyden av en irritert sniff, og la til frasen "Frihet er det beste". Dette var hennes siste bemerkninger i en filosofisk krangel om Immanuel Kant hun hadde med broren Per Olov. 

Etter å ha blitt kjent med Tove Jansson vil jeg for ettertiden tenke på hennes store kjærlighet Tuulikki Pietilä, når karakteren Too-tikki dukker opp i bøkene. Sånn er det med flere av figurene i Jansson sine bøker, de er inspirert av venner og kjente av henne. 

Det var interessant å lese om alle de bedriftene hun samarbeidet med, for eksempel da hun i 1952 ble bedt om å skrive en daglig stripe for Daily Mail. Dette skulle være satire over vår såkalte siviliserte livsstil, og et samarbeid som varte en årrekke.

Boken om Mymlen, Mummitrollet og Lille My fra 1951

Illustrasjon til forsiden på en essaysamling av Lars Bäckström 1959

Jeg er veldig glad i disse strektegningene i sort hvitt, enten det er Jansson eller andre som tegner. Denne her som heter Under velferdens overflate, sier mye om hvordan Tove Jansson valgte seg tematikk som er, dyster og/eller har et budskap å formidle. 

Boken er nydelig, både før og etter jeg leste selve teksten, bladde jeg gjennom boken for å studere bildene nøye. Mange av illustrasjonene er striper eller bilder med tekst skrevet for hånd med gråblyant eller tusj, her måtte jeg frem med forstørrelsesglass for å tyde hva som sto der, men det ble som en lek inspirert av kunsten og full av utforsking og læring.  

Mummi er for meg ikke lenger noe barnslig, kjenner du noen som er glad i kunst og tankevekkende historier, så er det bare til å anbefale den nye boken om Tove Janssons liv og kunst - ⚄