Den tause pasienten av Alex Michaelides

Som seg hør og bør en av årets nyutgivelser, var køen på biblioteket eviglang, men den gikk fortere enn antatt, for plutselig var det min tur til å lese Den tause pasienten. Forventningene mine var høye, det er det ikke tvil om, og det synes jeg er skummelt, for fallhøyden blir så stor.

Forlaget om handlingen: 
I Den tause pasienten møter vi Alicia Berenson som skriver dagbok for å utløp for følelsene sine – men mest for å berolige Gabriel, bevise for ektemannen at hun har det bra. Det siste hun vil, er å være til besvær for Gabriel eller gjøre ham ulykkelig på noe vis. Inntil hun en kveld skyter ham fem ganger i ansiktet og aldri mer sier et ord.

Seks år etter tragedien dukker det opp en ledig stilling på institusjonen The Grove der Alicia er innlagt. Psykoterapeuten Theo Faber er overbevist om at han kan få Alicia til å snakke, noe ingen andre har klart. Mens vi følger Theo Fabers jakt på Alicias minner, får vi innblikk i Alicias dagboknotater.

Ingen spoiler!

Woao! Andpusten og litt sliten reiser jeg meg fra lesestolen på terrassen. For en slukebok jeg har vært gjennom, dette var 378 spennende sider. Den tause pasienten er Alex Michaelides` debutroman fra 2019, og for en debut han har gjort - denne må du lese!

Historien fortelles fra flere vinker, både psykoterapeuten Theos kamp for å "vekke" Alicia og bakgunnen for tilstanden hennes, som skildres via dagboknotatene hennes.

Persongalleriet er fargerikt, både kollegene til Theo og menneskene Alicia omgikkes med før hun ble innlagt er fremstilt på en troverdig, men litt creepy måte. Leseren holder pusten, og får den ene etter den andre i vrangstrupen. Jeg likte måten vi kommer innunder huden på hovedpersonene våre, vi får kjenne på angsten deres, og etterhvert som vi lærer om bakgrunnen deres, få sterk medfølelse med dem.

  Alicia stirret på meg med et uutgrunnelig blikk og uten å blunke. Minuttene gikk. Det virket mer som en utholdenhetsprøve enn en terapitime.

Alex Michaelides har skrevet handlingen til flere kjente filmer, og det kan en nesten merke når en leser Den tause pasienten. Både plottet, oppbyggingen av spenning og måten dialogen flyter på, vitner om at dette med letthet kan overføres til film.

Er du klar for en "må bare lese ferdig bok", så er Den tause pasienten midt i blinken. Tror du meg ikke? klikk på lenkene under her for kritiske og reflekterte omtaler.

Bjørnebok, Artemisia, Medbokogpallett og ebokhyllami har lest og likt boken
noen flere? ☺☺

Dukken - ny krim fra Yrsa Sigurdardottir

Siden ingen av de femten bøkene jeg leste i januar var krim, kjente jeg at det nå var på tide med litt spenning i hverdagen. I februar gikk jeg inn for å fornye bekjentskap med flere av mine krimhelter, og Yrsa Sigurdardottir er en av dem. Hun er nå ute med den femte boken i serien om politimannen Huldar og barnevernsarbeideren Freya, men dessverre bidro ikke denne til den etterlengtede spenningen.

Forlaget om handlingen:
En gammel dukke, dekket av rur, følger med fangsten i et fiskenett. Samme kveld blir kvinnen som tok med dukken hjem, funnet død. Fem år senere flyter rester av kroppsdeler til havets overflate. Identifiseringen av kroppsdelene er vanskeligere enn antatt, og samtidig blir politimannen Huldar involvert i etterforskingen av drapet på en uteligger. Psykologen Freyja dras inn i undersøkelsene etter anklager om overgrep på en barnevernsinstitusjon. Sakene viser seg å være knyttet sammen av et vitne, som ingen kan finne: jenta som fikk moren sin til å plukke opp dukken fra havet.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2020

Sider: 436

Kilde: Leseeksemplar

Etter en kort innledning hopper vi fem år frem i tid, hvor enda en liten innledning ønsker oss velkommen, før vi befinner oss i august, og historien starter på ordentlig. En mer oppmerksom leser enn meg vil gjerne huske detaljer fra den todelte innledningen, men jeg våknet liksom ikke opp før Huldar kom på banen i tredje kapittel.

Det er sommer i Reykjavik og stille på kriminalavdelingen, så Huldar tilbyr seg å hjelpe til på avsnittet for seksualforbrytelser. Freya har det også rolig i barnevernsetaten, men snart skal hun møte på Huldar, når begge involveres i dette som utvikler seg til å bli en sak på tvers av avdelingene.

Jeg lar Erla, den humørsyke sjefen for kriminalavdelingen oppsummere handlingen med sine egne ord: "Vi har knoklene til to briter, og ingen aner hvordan de har havnet her. Vi har en myrdet uteligger som ser ut til å ha vært langer på si. Vi har en tenåringsjente som også ble myrdet".

Enda så mye jeg har lyst å skryte av denne serien, så er det bare til å erkjenne, Dukken er langt fra den mest spennende av bøkene til Yrsa Sigurdardottir. Litt over halvveis fikk jeg følelsen av at actionnivået endelig skulle stige noen hakk, men akk nei, hjerterytmen dalte dessverre ned til hvilepuls igjen. Huldar har kontroll på livet sitt, og Freya sjonglerer jobb, en mulig forfremmelse og brorens datter, uten problemer.

En stor del av handlingen tar for seg rusmisbruk og barn som trenger hjelp av det offentlige. Dette er jo hjerteskjærende, og et spennende bakteppe for en krim, men denne gangen fikk det ikke meg til å føle noe som helst.

I denne historien er det mye etterforskning og maaaange møter hvor ting blir repetert. Dette gjør ikke underverker for verken tempo i historien eller spenningsnivået. Erla holder sine ansatte i et jerngrep, så verken Huldar eller noen av de andre tar initiativ til å gjøre noe på egenhånd. Takk og lov for sommervikaren Lina, som ikke blindt respekterer Erlas kommandoer.

Sigurdardottir skriver godt, men i Dukken surfer hun på at vi kjenner hovedpersonene, mens fokuset er på plottet, for det er innfløkt og godt bygget opp. Mot slutten repeteres forbindelseslinjene, godt for de som har falt av i svingene, men litt masete, siden plottet tross alt åpenbarer seg ganske tydelig.

Er du på utkikk etter krim uten blod og gørr, som lander alle ballene som blir kastet opp, ja da er Dukken midt i blinken for deg ☺☺☺



Artemisia kaller boken for slappe greier i sin flotte omtale!


Serien i rekkefølge med lenke til mine omtaler:
DNA
Dragsug
Syndsforlatelse
Galgen
Dukken

Jeg har også lest Løgnen og De uønskede.

Jeg syntes jeg kjente igjen den fjellformasjonen på coveret, jeg har jo vært på stranden Reynisfjæra

Syng gravløse syng av Jesmyn Ward

Jesmyn Ward er en av veldig få som har vunnet den prestisjetunge National Book Award to ganger, for Det som reddes kan i 2011 og for Syng gravløse syng i 2017. Jeg leste førstnevnte bok i fjor, og var ikke overvettes begeistret, men jubelkoret for Syng gravløse syng er stort, så jeg satset på at denne ville treffe bedre.

Forlaget om handlingen:
Jojo er 13 år og prøver å forstå hva det vil si å være en mann. Han mangler ikke rollemodeller: Den svarte morfaren Pop, den hvite farfaren Big Joseph og faren Michael. Leoni er svart, hun elsker Michael og ønsker å være en god mor for barna deres, Jojo og lille Kayla. Rusavhengig og konfliktsøkende som hun er, klarer hun ikke å sette barna foran egne behov. En dag stabler hun Jojo, Kayla og en venninne inn i bilen, de skal nordover og hente Michael som har sonet ferdig i fengsel. 

Bilturen gjennom det nesten mytiske sørstatslandskapet blir en roadtrip ut av helvete.
Språket dirrer i fortellingen om denne både kjærlighets- og konfliktfylte familien på landsbygda i Mississippi. De levende og de døde omgås i en roman om fedrenes misgjerninger, vold og kjærlighet.

Jojo er verdens beste storebror for lille Kayla, han trøster, forteller historier og passer på at lillesøsteren har en trygg havn. De to barna står krumbøyd sammen i hverdagen, noe søsken av rusavhengige og voldelige foreldre gjerne gjør.

Leoni har født Jojo og Kayla, men mye av livet deres har hun ikke vært mor for dem, det er det hennes egen mor som har vært. Leoni er rusavhengig, og sånn som vi lærer henne å kjenne, både voldelig og lite oppmerksom på andre mennesker. Mormor ligger for døden, så byrden med å følge opp lille Kayla faller på Jojo som bare er 13 år.

Den tredje og siste fortellerstemmen i denne boken er disse gravløse som synger, eller snakker til Jojo og Leoni. Trengte egentlig dette være med i romanen? Skildringene av kulturkrasjet mellom svarte og hvite, som øyensynlig fremdeles ikke er visket vekk i dette samfunnet, kunne gjerne fått oppmerksomhet, på bekostning av spøkelsene.

Jeg er glad for at boken er lest inn med tre stemmer, som skiller fortellerne fra hverandre. Lyttingen gikk i en jevn dur, men oftere enn ellers måtte jeg presse oppmerksomheten tilbake til boken. Jeg vet at boken har fått mange positive omtaler, men den lille medfølelsen jeg kjente for Jojo, var alt for lite til å rekke for en hel roman.

Marianne Augusta og Astrid Terese har også blogget om boken

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 8:34

Kilde: Lytteeksemplar

Oseberg av Vidar Sundstøl

Vidar Sundstøl debuterte som forfatter i 2005 med kortromanen Kommandolinjer.
Med Oseberg iberegnet, har han skrevet 10 bøker, romaner og krim. Jeg har lest begge deler, og må innrømme at jeg liker krimmen hans best. For Drømmenes land mottok han en velfortjent Rivertonpris i 2008.

Forlaget om boken:
En femten år gammel jente er på klassetur til Oslo. De skal besøke Osebergskipet på Bygdøy. En mann våkner uten å vite hvem eller hvor han er. Rommet han befinner seg i, er fylt av instrumenter, brytere og skjermer som ikke forteller ham noen ting. Fingrene hans mangler negler. Jenta tenker på katten som døde da hun var syv. Er hun den eneste som holder minnet om den i live? Mannen forsøker å finne ut av hvorfor han befinner seg på det som etter hvert mer og mer ligner et skip. Hvor kommer han fra? Men kanskje viktigere: Hvor er han på vei?  

Oseberg er en høyst original og nervepirrende roman. En roman om minner og savn. Men ikke minst en roman som våger å gi svar på den største gåten av dem alle: Hva skjer når vi dør?

Foruroligende og underlig er to stikkord som kan beskrive denne romanen. Historien veksler mellom klasseturen som hovedpersonen vår er på, og den litt psykedeliske verdenen vår oppvåknende mann opplever.

Det tok tid før jeg med litt godvilje fant en løselig kobling mellom historiene, så det var bare helt mot slutten at hodet mitt reflekterte over en mulig sammenheng.

Vår navnløse hovedperson er en ensom, usikker jente som helst vil gjemme seg vekk i mengden. Hun savner den døde katten sin, mest fordi hun ikke har greid å fylle tomrommet med andre relasjoner. Skildringen av klasseturen og forholdet til faren fikk meg til å undres om Oseberg er en ungdomsroman, for denne handlingen opplevdes av meg som "enkel" og litt overfladisk. Når dette pares med en ganske uforståelig handlingstråd som minner om science fiction, gjør det ikke leseopplevelsen bedre.

Dette er en sånn roman hvor jeg gjerne ville hørt forfatteren fortelle hva han har tenkt, og hvordan handlingen skal besvare spørsmålet Hva skjer når vi dør? 


Jeg har lest disse fire bøkene av Vidar Sundstøl. Siden de to første er den kjente Minnesota-trilogien, har jeg skaffet meg Ravnene, som jeg starter på i skrivende stund.

Drømmenes land
De døde
Hullet han krøp ut av
Djevelens giftering

Forlag: Tiden

Utgitt: 2020

Sider: 156

Kilde: Leseeksemplar

Drapet på kommandanten II av Haruki Murakami

Da jeg hadde lest ferdig Drapet på kommandanten I, ergret jeg meg over at det ble ventetid for å lese fortsettelsen. Endelig var det min tur å låne boken på eBokBib, og det er ikke tvil om at jeg har nikost meg med de 381 sidene.

Forlaget om boken:
Den 36-årige portrettmaleren er fullstendig oppslukt av maleriet «Mordet på kommandanten». Funnet av maleriet har åpnet en revne i virkeligheten, og en rekke surrealistiske hendelser inntreffer. Bjellene ringler atter en gang fra det dype hullet i skogen, og ideen som materialiserte seg i bok 1, gir portrettmaleren flere ledetråder. Han må nå våge seg ut på en reise til en underverden med illevarslende dobbeltmetaforer. Men hvorfor hjemsøkes tankene og drømmene hans stadig av ekskonen Yuzu? Og hva med lillesøsteren Komi, hvis stemme kaller på ham fra de dødes rike? Et attentatforsøk i Wien etter andre verdenskrig synes også å spille en rolle, og den navnløse hovedpersonen er nødt til å fullende sirkelen.


Alt ser ut til å henge sammen på tvers av tid og rom i Murakamis nye storverk om kjærlighet og ensomhet, krig og kunst. Underveis hylles yndlingsforfatterne Scott Fitzgerald, Raymond Chandler, Fjodor Dostojevskij, Franz Kafka og Marcel Proust.

Romanen starter med at hovedpersonen får besøk av Shoko og Marie Akikawa. Han skal male et portrett av trettenårige Marie, og de er i den innledende fasen til prosessen. Mens de er der kommer Menshiki kjørende i Jaguaren sin, han inviteres til sin egen skrekk inn, for å møte de to kvinnene. Menshiki funderer på om Marie kanskje er hans datter, og er engstelig for å bli kjent med henne.

Marie har funnet en gjemt snarvei mellom portrettmalerens og hennes eiendom. Hun kritiserer at de gravde opp helligdommen, men hovedpersonen vår sier ingenting om hvorfor de gjorde det. Etterhvert blir handlingen mer og mer drømmeaktig, kommandanten fra Tomohiko Amadas maleri inntar en 60 cm. høy skikkelse, og presenterer seg som en idè, når han kommuniserer med vår mann. Senere dukker også gjenferdet av Tomohiko opp i sitt atelier, som altså er det samme som portrettmaleren nå jobber i, siden han leier Tomohikos hus.

Høres dette komplisert ut, så fortvil ikke. Når en leser så føles det helt naturlig med disse surrealistiske hendelsene, så det er bare til å lene seg tilbake å nyte et spennende handlingsforløp. Murakami skriver i et tilsynelatende enkelt språk, men intrigen bygges nær sagt friksjonsløst. Han briljerer med nydelige observasjoner av menneskesinnet og gir oss filosofiske tanker rundt kunst, og kunstens påvirkning på oss mennesker.

Herlige små detaljer, som når Marie tygger på nye ord, og varsomt legger dem i sin mentale arkivskuff, blandes med eventyrlige opplevelser når han drikker vann i metaforenes verden og krysser elva mellom ikke-eksistens og eksistens.

Liker du Haruki Murakamis fortellerstil kommer du til å elske Drapet på kommandanten. Murakami skriver ryddig og overbevisende, og du trenger ikke tro sterkt på levende gestalter eller alter egoer som materialiserer seg, for å ha glede av denne historien. Men, les for all del bok nummer en først, handlingen henger tett sammen.

Oppdageren av Jan Kjærstad

Oppdageren er tredje og siste bok i Jan Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland, en bok som han i 2001 mottok Nordisk Råds Litteraturpris for.

Forlaget om handlingen:
Jonas Wergeland har sittet sju år i fengsel, dømt for drapet på sin kone. Nå er han fri og er på reise i Sognefjorden sammen med datteren Kristin.

Oppdageren er en bok full av underholdende fortellinger - om mirakuløs kyssing, om Beatles-albumet Rubber Souls betydning for behandling av kjærlighetssorg, og om de berømte trillingene fra Grorud hvis nedkomst overskygget erobringen av Mount Everest. Men mest av alt handler denne romanen om landskapet og rommene bak virkelighetens umiddelbare overflate, enten det er majestetiske metrostasjoner i Moskva, kinesiske keisergraver eller fantasiens eventyrlige skattkamre.

Det var litt av et prosjekt å lytte seg gjennom en historie, som begynte med Forføreren fortsatte med Erobreren og avsluttes med Oppdageren, tilsammen over 60 timers lyttetid. Det sier seg selv at det er vanskelig å oppsummere handlingen på en overbevisende måte, når all tid jeg lyttet foregikk i rask gange eller på bussen til og fra jobb, men helhetsinntrykket kan jeg si noe om.

Fortellerne var ganske anonyme i de to første bøkene, men i Oppdageren forteller Jonas Wergeland historier for oss, hjulpet av datteren Kristin, når hun skildrer sin far og hans eskapader, fra sin synsvinkel.

Historien startet i Forføreren med at Jonas fant sin kone skutt på gulvet i deres hus, og avsluttes i Oppdageren hvor blant annet begivenhetene rundt hva som skjedde i Lisboa, stedet han kom fra da han returnerte til hjemmet sitt og fant Margrete død. Disse kjensgjerningene er som et omdreiningspunkt for trilogien, og gir en samlende og fin avslutning.

Underveis blir vi kjent med et vell av historier, vi hører om Bo Vang Li som tegner kinesiske tegn, og som kan "bestille" haglbyger, om Viktor som får en isklump i hodet som 19-åring og sitter som en grønnsak i 20 år, før han våkner. Flere av historiene vi får i denne avsluttende delen av trilogien begynte i en av de tidligere bøkene. Her ser vi gjerne med andre briller, i en alternativ vinkel, og det er ikke få aha-opplevelser vi får på veien.

Jeg satte pris på at Silje Storstein leste for meg, men bøkene kom ut for lenge siden, så leser du helst selv er det nok lett å få tak i en bok, i alle fall på biblioteket.

Mine omtaler av Forføreren og Erobreren

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 23:22

Kilde: Lytteeksemplar

De ufullendte av Ellen Rømming

Ellen Rømming er et nytt navn for meg, ikke så rart kanskje siden De ufullendte er hennes debut som forfatter. For en debut hun har gjort, jeg slukte boken mens jeg vekslet med å smile fornøyd over skrivestilen, og holde pusten i spenning.

Forlaget om handlingen:
Maria føler seg som en tilskuer til livet. Det er søsteren Ingrid som er talentet i familien – og Marias faste holdepunkt i tilværelsen. Søstrene har et sterkt fellesskap, ikke minst gjennom deres lidenskap for musikk. Ingrid står foran en lovende karriere som pianist. Men når hun viser stadig sterkere tegn på sykdom, ofrer Maria det meste for å ta vare på henne.

For Maria handler kampen for søsteren like mye om å redde seg selv.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2020
Sider: 201
Kilde: Leseeksemplar


Bare så det er sagt det er ikke en thriller dette her, men spennende er det. Det er Maria som er fortellerstemmen, og det er henne man ganske tidlig får følelser for. Jeg ergret meg flere ganger over at hun var så selvutslettende i forhold til søsteren, som bare tenkte på seg selv, men bildet blir nyansert etterhvert.

Samtalen jentene har når de er på kammermusikkfestival i Risør var en av høydepunktene i romanen, de sitter i sengen og snakker om at kanskje Ingrid kan spille her neste år.

- Og da skal jeg sitte på galleriet og rope bravo, sa jeg. - Og trampe med føttene i gulvet. Det var en egen tilfredsstillelse i selvtortur.
   Ansiktet hennes lukket seg i det samme jeg sa det. 
Hun skjønte plutselig hva jeg dreiv med. Den dårlige samvittigheten klemte til, jeg så det på måten hun krummet seg på over vinglasset. Hun var stjernen, på vei til alteret i Risør, mens jeg lå slengt igjen i veikanten. 
  Jeg burde si noe som fikk henne til å føle seg bedre. Det var ikke hennes skyld at jeg lå der i grøfta.

De to søstrene er unge voksne, Ingrid studerer piano og bor i mormors leilighet, mens Maria bor på en liten hybel, hun har lagt pianokarrieren på hyllen og sliter med studier på Blindern. Foreldrene er ikke særlig tilstedeværende, siden mor har startet et nytt liv i New York og fars jobb som gjør at han reiser mye.

I bakgrunnen vokser det frem en historie fra krigen, i og med at den gamle farfaren deres bærer på traumer, som han har brent inne med. Dette har gjort noe med personligheten hans, så jentene har ikke noe nært forhold til ham. Det har heller ikke faren deres, og Maria undrer seg over hvorfor de nesten ikke snakker sammen.

Det er mye nerve i denne historien, dette er bundet opp til forholdet far-farfar, men også til psykisk sykdom, som etterhvert blir mer fremtredende. Maria er innesluttet og preget av dårlig selvbilde. Hun har en nær venninne og også en gutt på studiet hun har et godt øye til, men livet med søsteren blir prioritert foran dem og henne selv.

   Jeg så henne for meg. Det gjennomsiktige ansiktet, der alt det som overveldet henne akkurat nå, rant ut. Det rant ut av kroppen hennes, utover gulvet, inn i meg og ble der. Lenge etter at hun hadde glemt det og gått videre, ville det ligge og skvulpe inni meg. 

Romanen bygger opp intrigen på en snedig måte, og har god utvikling med flere spennende vendepunkt. Vi får treffsikre observasjoner inn i menneskesinnet og portretterer sykdommen på en overbevisende måte.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å ta av meg hatten og gratulere Ellen Rømming med en fantastisk romandebut, denne må dere lese folkens!