Ikke et lik for mye - novellesamling fra krimkongen Jørgen Jæger

Vi er mange som følger Jørgen Jægers krimserie fra den fiktive småbyen Fjellberghavn. Bok nummer 11 heter Judasskuddet og er klar til sommeren 2019, men det er lenge til neste sommer, så for å korte ventetiden har jeg forlystet meg med å lese novellene han skrev da det for alvor begynte å klø i skrivearmen.

Forlaget om boken:
Jørgen Jæger startet sin karriere som forfatter med å skrive krimnoveller. Slik ble også lensmann Ole Vik født, helten gjennom Jægers romaner. For første gang er Jægers beste krimnoveller samlet, i tillegg får du to nye noveller og en ny miniroman. Der forteller Ole Vik selv om et par av sine mest spesielle drapssaker. 17 finurlige noveller om hevngjerrige hustruer, onde drømmer, begjær etter masse penger og et par ikke så altfor smarte kjeltringer. 

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2018

Sider: 220

Kilde: Leseeks

Den gode erfaringen jeg gjorde meg da jeg leste Mjølketannmuseet fristet til gjentakelse, så igjen viet jeg en hel dag til å lese en novellesamling, og bestemte meg for å gjøre 1 stk. god gjerning mellom hver novelle. Dermed var det duket for en spennende og særs underholdende førjulslørdag.  

I novellesamlingen blir vi kjent med mange artige karakterer, men vi møter også igjen Ole Vik, Cecilie Hopen og de andre ved lensmannskontoret i Fjellberghavn. Novellene er bygget opp nesten som små romaner, med innledning, spenningsdel og en avklarende og forståelig slutt. Historiene har et finurlig plott, men er "enkle" i den forstand at leseren henger med i handlingen og innimellom raskt skjønner tegningen, men i mange av novellene overrasker slutten på en sånn måte at jeg tar hatten av for forfatterens kløkt.

Den novellen som har bokens tittel kommer aller først. Ikke et lik for mye er også en oppvarming til miniromanen som kommer helt til slutt og heter Det fjerde liket. En veldig gøy vri, for etter å ha lest den innledende novellen var motivasjonen for å fortsette lesingen skikkelig skjerpet.

I novellen Lille Ida er det førjulstid, noe som er kjekt siden det var førjulsaktiviteter som sto i fokus i dag. Titler som Innhentet av fortiden, Høyt spill, En fin dag å drukne og En alvorlig anklage sier litt om essensen i disse novellene, hvor tematikken naturlig nok dreier seg om forbrytelser av ymse slag.

Vi er innom væpnet ran, mordbrann, utpressing og ektefelledrap, men hva som skjer hvor vil jeg ikke røpe, for det er mange overraskende vendinger i disse novellene, og de må du jo få med deg. 

Det er også mange følelser som belyses, både sjalusi, skadefryd, hevn og griskhet. Jæger krever mye av karakterene sine, for her opplever de at planer slår tilbake, de må stå til ansvar for urett som har blitt begått og bør absolutt ha evnen til å tenke fort. 

Jeg hadde det kjempegøy da jeg leste disse 17 artige novellene. Mellom hver novelle tok jeg meg en liten pause hvor jeg bakte julekaker, gikk en tur, kokte hjemmelaget gløgg, handlet vørterøl og laget deig til vørterbrød, pakket de siste julegavene og laget berlinerkranser. Etter novellen En fin dag å drukne øste jeg kjøleskapet og etter Mordbrann tømte jeg ovnen for aske, er ikke det humor så vet ikke jeg ☺

Kanskje du har dårlige erfaringer med noveller? eller ikke leser krim? dette er boken som kan gjøre noe med det! Du kan enten lese Ikke et lik for mye som morsom og spennende underholdning, eller bruke boken som et spark bak til å få gjort ting, det er opp til deg!

Spennende om Vigdis Hjorth og Amalie Skram

Forrige lørdag inviterte Bergen Offentlige Bibliotek til et seminar hvor tekster av Amalie Skram og Vigdis Hjorth ble sammenlignet.

                                                                                                Foto: Biblioteket

Biblioteket om tematikken:
Amalie Skram og Vigdis Hjorth skriver begge om emner som har vært, og er, provoserende. De to forfatterne diskuterer kvinners seksualitet, sjalusi, moderskap, klassereise, smak og skam, og de er opptatt av forholdet mellom rollespill og autentisitet. Men hvor er likhetene og forskjellene i behandlingen av emnene? Og får vi en annen forståelse av Hjorth som forfatter når vi sammenligner henne med Skram? Kan vi få en bedre forståelse av Skrams aktualitet når vi leser henne opp mot Hjorth?

Etter at professor i Nordisk litteratur ved UiB hadde ønsket oss velkommen, ga hun ordet til Irene Engelstad, professor emeritus, UiO. Jeg hadde planlagt å lene meg tilbake og bare lytte, men Engelstad fenget fra første stund, så notater måtte tas allikevel.

Hennes foredrag vekslet mellom å fortelle om Skram, om hva og hvem hun leste, og om hvilke forbilder hun hadde. Hennes handlingsdrevne romaner går ofte psykoanalysen på klingen, selv om hun ikke kjente til Freud. Etter en liten presentasjon av Hjorth, begynte hun å sammenligne hvordan begge forfatterne skildrer kvinner og menns seksualitet.

Jeg så Arv og Miljø på DnS bare dager før arrangementet, så jeg hadde fått en nylig påminner av bokens handling. Det var en fryd å høre Engelstad påpeke likheter og forskjeller i forfatterskapene deres, hvordan drifter og begjær blir skildret, i lys av kvinnens skam for Amalie Skram sin del, og sett opp mot vårt moderne samfunn hos Vigdis Hjorth.

Kroppen utforskes som et objekt, kan kroppen være en arena for nytelse? Kjønnenes rolle i forfatterskapene ble belyst, og begge kvinnenes søken etter kunnskap ble satt under lupen. Et fantastisk foredrag, som surrer og går i hodet mitt ennå.

Benedicte Araldsen snakker om sjalusi i Skrams novelle Post festum og Hjorths roman Om bare

Etter dette var det klart for masterstudentene. De åtte studentene som i dag fikk hver sine 15 minutter i rampelyset, belyste ulike spørsmål innenfor tema. De var veldig flinke alle sammen, og hvert foredrag var forbausende forskjellig. Vi har sannelig mange flinke litteraturvitere på gang, det er gøy!

Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss av Olav L. Reisop

Olav Løkken Reisop er arkitekt og litteraturviter. Han debuterte som forfatter i 2011 med boken Pastisj. Jeg har ikke hørt om ham før, men siden jeg tidligere har bakset meg gjennom På sporet av den tapte tid, føler jeg en viss interesse og nysgjerrighet på bøker som har et snev av Proust over seg.

Forlaget introduksjon av romanen:
Hva skriver du? spør Elissa. Hva jeg skriver? svarer jeg for å kjøpe meg tid, for jeg vet at det er nytteløst å svare unnvikende når Elissa spør på den måten, med de øynene, med dét blikket. Derfor vil jeg si, som sant er, at jeg skriver om henne, om kjærligheten, ja om lykken til og med. Men også om ulykken, for det skal jo også handle om mamma, det her, om tapet av henne, og om hvordan Elissa dro meg med rundt i verden etterpå, for å gi meg en espresso på Capri, en øl i London, en hund i Sverige, og senere nesten et barn.

Men ingenting av det klarer jeg å si høyt, så jeg nøler bare, og ser at hun trekker seg unna. Proust, svarer jeg omsider, husker du at vi snakket om Proust? Den første høsten vår, husker du?


Dette er en sånn roman hvor jeg tenker at forfatteren ville revet seg i håret når han hører hvordan enkelte av leserne hans leser boken. Selv får jeg neller når jeg setter meg ned for å lese en roman, også har hovedpersonen likelydende navn med forfatteren. Vi kom litt dårlig ut kan man si, men da jeg et godt stykke ut i romanen gjenkjente Marcel Proust i både handlingen og i skrivemåte, ble det lettere, og atskillig mer lystbetont å lese.

De to navnene Olav og Elissa blir mine holdepunkter i denne romanen. Vi vandrer i tid og sted, og noen rammefortelling til å holde det hele sammen får vi bare i form av noen strofer fra et politiavhør som Olav sitter i. Hvorfor han avhøres kommer frem i små drypp gjennom boken, men de er så korte og gjerne presset inn i annen handling, så dette føles temmelig betydningsløst.

Det som driver handlingen fremover er en strøm av episodiske minner, noen føles som drømmer som har lite med virkeligheten å gjøre. Her refereres mange filosofer og forfattere, fortelleren vår er opptatt av politikk og samfunnsspørsmål, og har et særegent perspektiv på det å være menneske.

Hvis du har lest, likt og forstått Prost tenker jeg at du vil elske denne romanen, ikke minst fordi den er en smule kortere enn førstnevnte. Liker du tekster hvor forfatteren skriver seg langt vekk fra primærhandlingen, vil du også få en fin leseopplevelse med denne boken. 

Stikkord for handlingen: forhold til mor, bendelorm og hunder, turer i ensomhet med hund, sa jeg hund, ja... mye hund her. Italia, London, kirkebesøk med foreldrene. Det er tettpakket og sanselig, teksten forvirrer til tider, men like ofte roper den til meg og fengsler meg totalt.

Det ble to filosofiske bøker på rappen på meg, Agnes Ravatn sier i Stoisk uro at "Sjelefred er fravær av smerte", mens Olav Reisop siterer "Lykke er fravær av bekymringer". De er begge innom Epikur, Kierkegaard og mange flere menn fra tidligere tider som har sagt vettuge ting.

Forlag: Flamme

Utgitt: 2018

Sider: 264

Kilde: Leseeks

Som hennes dager var av Hilde Hagerup

Anne Karin Elstad er et kjent navn for de fleste. Hun har gitt ut en rekke romaner etter hun brakdebuterte med Folket på Innhaug i 1976. De fire bøkene i Innhaug-serien leste jeg for lenge siden, og helt nylig lyttet jeg meg gjennom romanen For dagene er onde, en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg.

Forlaget om boken:
I 1976 debuterte en 38 år gammel dame fra Nordmøre med en historisk roman, Folket på Innhaug. Forfatteren var Anne Karin Elstad, trebarnsmor, lærer og husmor. Hun som skulle komme til å bli Norges mest folkekjære forfatter.
Anne Karin Elstad skrev historier om hverdagslivene til vanlige folk. Og det traff lesere over hele landet. Av det litterære Norge, derimot, fikk Elstads romaner mer lunken applaus. Selv om hun flere ganger mottok publikumspriser, uteble de seriøse litterære prisene. Hvorfor kom Anne Karin Elstad aldri riktig inn i den litterære varmen?

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2018

Sider: 296

Kilde: Leseeksemplar

I denne biografien skriver Hilde Hagerup frem et portrett av Anne Karin Elstad, som skildrer livet hennes, forfatterskapet og tiden hun levde i. Denne folkekjære forfatteren hadde sterk tilknytning til røttene sine på Nordmøre, og det er med denne bakgrunnen hun har skrevet de mange romanene som har gjort henne så populær.

Som hennes dager var begynner i 1838 når hennes tippoldeforeldre slo seg ned på Hestnes i Valsøyfjord. Vi hører om foreldrene til Anne Karin, og så kommer hun til verden, og vi får flotte skildringer av livet hennes, som liten og som ungdom. Oldemor, bestemor og mor var modige sterke kvinner, noe også Anne Karin utviklet seg til å bli.

Hagerup skildrer levende konflikten mellom generasjonene, vi får høre om slitet men også om hvor viktig litteratur, kunst og samtaler var for alle menneskene, så også for Anne Karin.

Anne Karin gikk med en verk etter å skrive, så når broren hennes Nils ga henne noen papirer hvor deler av slektshistorien var nedtegnet, satte hun i gang. Dette skulle bli til historien om Innhaugfolket, en slektskrønike basert på hennes egen familie, som ble gitt ut da hun var 38 år gammel. Senere fiksjonaliserte Elstad mange episoder fra barndommen, blant annet mor Jennys død, og hennes egen skam over som 12 åring å ikke strekke til.

1970-tallet var en spennende tid. Da ble Nyfeministene startet, og to år senere Kvinnefronten, kvinnene ble mer radikal og våget å stå opp for seg selv og sin selvstendighet. Mot slutten av dette tiåret reiser Anne Karin rundt på forlagsmøter, hun er opprømt og glad og kanskje litt høy på seg selv, for bøkene hennes selger godt og hun er en ønsket foredragsholder. Ektemannen tålte ikke forandringene med kona, og sjalusien satte en stopper for ekteskapet.

Nå fant hun tilbake til gamlekjæresten og sammen med ham og de to eldste barna startet hun på nytt. Hun sa opp jobben på Nesheim barneskole, og flyttet til Eidsvoll, hvor hun ville forsøke seg som forfatter på heltid. Hun skilte seg også fra ham, og enda en mann, og fikk ikke flere, enn de tre barna hun fikk i sitt første ekteskap.

Gjennom siste halvdel av boken følger vi Anne Karins liv som forfatter, mor og ektefelle. Hagerup forteller levende om hennes helseproblemer, slag og kreft, om hvordan bøkene hennes ble mottatt, og om samarbeid med andre forfattere som ble hennes venner.

Hilde Hagerups velskrevne forfatterportrett gir oss et bilde på en sterk kvinne hvis liv og forfatterskap hang tett sammen, i siste halvdel av livet. Språket i denne boken er nedtonet og fritt for melodramatikk.

Jeg anbefaler gjerne Som hennes dager var som romjulslesning 🎄🎅

Ellikken har skrevet en kjempefin omtale av boken!

Når barnet ditt ikke vil leve lenger av Knut Røneid

Denne boken er en fars tanker og erfaringer av hvordan det kan oppleves når et barn avslutter sitt eget liv. Han er modig og utrolig tøff som har greid å sette ord på dette vondeste av alt et menneske kan få kastet over seg i livet.

Knut Røneid er ingen forfatter, men har hatt et behov for å dele sine følelsesmessige og praktiske erfaringer med andre. Målgruppen er andre i samme båt, men som de empatiske vesenene vi er, har vi ikke vont av å sette oss inn i hvordan denne skjebnen kan føles.

Hvert år velger ca 550 mennesker å avslutte livet. Det er mange flere dødsfall enn de vi ser etter trafikkulykker eller narkotikaoverdoser til sammen. I og med at hvert selvmord utløser mange etterlatte i sorg, og sorgen ikke "går over" på et år, så er det mange mennesker dette angår direkte.
Kristoffer Røneid tok livet av seg i 2015, og i denne boken forteller faren om livet hans, om den tragiske hendelsen og om alt som skjedde etterpå.

I sin skildring av denne brutale omveltningen i livene deres, skriver Røneid helt saklig og befriende usentimentalt. Dette er ikke noe følelsesmessig vrøvl, selv om mine følelser innimellom gjorde kolbøtte og tårene til tider strømmet fritt.

Etter å ha fått skildret hvordan han fant sin sønn død, deler han med oss sine tanker om døden og skildrer åpent sitt, og også Kristoffers livssyn. Han er tro til sitt ateistiske syn på liv og tro, noe som senere skal vise seg å gi ham litt av en utfordring.

Vi får høre om Kristoffers siste år, om hvordan han endret seg etter at han opplevde en tung motbør i livet. Det kan for de fleste sikkert være vanskelig å forstå hvordan en ungdom kan ta livet av seg, "bare" fordi han fikk inndradd førerkortet for et år. I denne boken forklarer hans far oss dette, på en sånn måte at vi andre kan forstå det.

I boken skildres tiden både før og etter selvmordet, vi hører om alt det praktiske som skal ordnes, om familie og naboer som stiller opp, og om egne og andres reaksjoner.

Hans møter med det offentlige fikk blodet mitt til å bruse. Er det mulig å være så følelsesløs som disse kommunale og statlige instansene er? Selv skjønner jeg ikke at han hadde krefter til å ta alle kampene som måtte tas, men for hans egen sjelefred, var det nok ingen vei utenom.

Når barnet ditt ikke vil leve lenger er bygget opp på en ryddig og logisk måte. Her møter vi en far som har noe han vil ha sagt, og det er innholdet i historien som er bokens styrke, ikke rettskrivning og språkbruk.

Jeg er veldig glad for at jeg har lest den, og anbefaler den gjerne videre!

Forlag: Selvpublisert

Kjøp boken her: knut.roneid@gmail.com

Utgitt: 2018

Kilde: Kjøpt selv

Det var BokBloggBerits omtale av boken som gjorde at jeg fikk lyst å lese den.

Stoisk uro av Agnes Ravatn

Agnes Ravatn er et kjent navn for de aller fleste. Mitt første møte med henne var med romanen Fugletribunalet i 2013. Etter det har jeg lest Operasjon sjølvdisiplin, Verda er ein skandale, og nå også denne siste Stoisk uro, tre bøker som prøver å lære oss noe.

Forlaget om boken:
Er filosofi høgtsvevande og teoretisk visvas, eller kan det òg ha praktisk nytte? I denne underhaldande boka testar Agnes Ravatn ut korleis dei ulike filosofiske skulane fungerer i kvardagen, i eit halvhjarta forsøk på å bli eit betre menneske.

På vegen mot det gode livet går ho på ski med Kant, arrangerer symposium i Platons ånd og trulovar seg etter råd frå Kierkegaard. Stoisk uro og andre filosofiske smular er ei sjarmerande samling tekstar som vekker både latter og undring.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2018

Sider: 118

Kilde: Kjøpt selv

Korleis bli eit godt menneske? det er det Ravatn driver og undrer seg på i denne boken. I sin søken etter gode svar går hun i seg selv, og lener seg så på tankene til kjente filosofer.
Hun pludrer i vei om kardinalsynder og -dyder, hun snakker om beslutningsvegring og om selvkontroll, eller mangelen på dette.

Selv kjenner jeg meg igjen i hennes tanker om et samfunn med kronisk utmattelsessyndrom. Det famlende engasjementet hun føler hos seg selv, tenker jeg er noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Før i tiden sto vi da med en fot på barrikadene og en fot på prinsippene.

De store tenkerne vi blir kjent med er Pyrrhon - skeptisismens far, som forfektet en uengasjert holdning til tilværelsen. Vi hører om Imanuel Kants morallære og hans kategoriske leveregel. Jeg brukte litt tid på denne delen av boken, og prøvde å bestemme meg for om det er riktig at det er overveiingen eller konsekvensen av en handling, som er det viktigste.

Når jeg greide å løsrive meg fra Kants interessante tanker, var det Epikurs tur. Denne filosofen levde 300 år før tidsregning, og selv da hadde velfødde menn tanker om at sjelefred er fravær av smerte.

Platons tanker rundt forbindelsen mellom vår verden, sanseverdenen og idèverdenen, og Aristofanes historie som skildrer bakgrunnen for uttrykket "den bedre halvdel" er morsom lesning, og selv om jeg bare er halvveis i boken begynner jeg å kvie meg for at den snart er slutt.

Har kjærligheten endret seg de siste 200 årene? Vi blir kjent med Kierkegards stadielære, og hun forsøker å leve på en måte som tar livet på alvor.

Blir en et bedre menneske av å leve bærekraftig? Vel, Agnes prøver ut dette også hun, og nå når vi har beveget oss frem mot vår tid på flere måter, drar hun noen paralleller mellom Kierkegards dagspresse og vår tids internett.

Til sist, da jeg trodde jeg var ferdig, måtte jeg bare google litt på Løsrivelse. Tekster av Edvard Munch, med Ketil Bjørnstad og Kari Bremnes som utøvende kunstnere. Jeg lyttet til Månens kraft fra LP`en fra 1993 og følte meg privilegert ☺


Stoisk uro er glimrende lesning dere! Du trenger ikke være spesielt bevandret i filosofene for å ha glede av Agnes Ravatn sin nye bok. Jeg anbefaler den gjerne videre!

Løsrivelse fra 1896

Oppsummering av lesemåneden november

Det er en stund siden jeg har oppsummert lesemåneden, men ved en tilfeldighet kom jeg over november i fjor, og fikk lyst til å gjenta juletreet jeg laget da. Den gang leste jeg ti romaner og en av hver av de andre sjangerne. I år har jeg også lest ti romaner i november, men en del flere i de andre kategoriene. To seksere og to treere viser stor variasjon i leseopplevelsen denne måneden ☺

November 2018 leste jeg dette:

1. Emanuel Bergmann - Trikset - 4
2. Marit Reiersgård - Det de døde vet - 4
3. Kepler - Lazarus - 6
4. Bjørn Bottolvs - Med ansikt mot døden - 3
5. Josie Silver - En dag i desember - 4
6. Per Petterson - Menn i min situasjon - 4
7. Jan Guillou - De som dreper drømmer sover aldri - 3
8. Adele Lærum Duus - Farmors kongehus - 5
9. Mona Høvring - Venterommet i Atlanteren - 4
10. Mona Høvring - Fordi Venus passerte en alpefiol - 4
11. Geir Sætre - Noen å høre til - 5
12. Thomas Marco Platt - Tiden er ilden vi brenner i - 4
13. Nenad Velisckovic - Min datters far - 4
14. Marit Kaldhol - Melketannmuseet - 4
15. Søren Sveistrup - Kastanjemannen - 5
16. Vibeke Løkkeberg - Frokost på stupet - 6
17. Levi Henriksen - Jern & metall - 5
18. Knut Røneid - Når barnet ditt ikke vil leve lenger - 5
19. Agnes Ravatn - Stoisk uro - 5
20. Norske diktere

✰

Dikt: 1

Krim:   4

Barn:       1
Noveller:        2   

Sakprosa:       2

Romaner:         10

⏹

November har vært en aktiv måned på både lesefronten og den litterærsosiale biten. Vibeke Løkkeberg lanserte sin nye roman Frokost på stupet og jeg deltok også på Geir Sætre sin lansering av Noen å høre til. To bøker jeg varmt anbefaler! Josie Silver lanserte også sin romantiske roman En dag i desember, og jeg var selvsagt tilstede ☺

DnS hadde premiere på Vigdis Hjorths Arv og miljø, og i forkant av dette var jeg på en presentasjon som Kjersti Horn og Kjersti Elvik sto for. Jeg så stykket på onsdag og er himmelfallen over hva de har fått til, stor applaus!

Til slutt vil jeg nevne to bøker som blir teater på DnS til neste år: Linnea Myhres Evig søndag, Stig Holmås` Regn - dette blir bra!

I begynnelsen av måneden besøkte jeg starten på kunstverket Flat Acrylic og har i løpet av november vært oppe i Tårnsalen fire ganger, for å se hvordan det går med fremdriften. Jeg har hatt flere hyggelige samtaler med kunstneren, og gleder meg til å se verket ferdig om en ukes tid.

Ønsker alle en fin lesemåned i desember!