fredag 15. oktober 2021

Eichmann i Jerusalem av Hannah Arendt

Denne boken kom ut i 1963, og oversatt til norsk to år senere. Utgaven jeg har lest er fra 2021, og inneholder et fyldig register og litteraturliste, for videre lesning. Slik jeg så for meg boken, ville Hannah Arendts jødiske bakgrunn kaste et lys over fremstillingen, men jeg ble positivt overrasket, for her er det filosofen Arendt som har lyttet, tolket og talt, og det hun sier er verdt å lytte til. 

Forlaget om boka:
Eichmann i Jerusalem omhandler en av verdens mest omtalte rettssaker: Adolf Eichmann, som administrerte Nazi-Tysklands deportering av jøder til utryddelsesleirene, stod i 1961 tiltalt for «forbrytelser mot det jødiske folk og mot menneskeheten». Den tysk-amerikanske forfatteren og filosofen Hannah Arendt, selv jøde, var til stede i Jerusalem som reporter for The New Yorker. Hun reduserer ikke Eichmanns skyld, men hun banaliserer den.

Arendts bok reiser de ufravikelige og ubehagelige spørsmålene om ondskapens vesen i vår tid: Er så mye lidelse bare mulig fordi ofrene umenneskeliggjøres som «undermennesker» av altomfattende ideologier? Er slike forbrytelser bare mulig fordi de kan dirigeres av skrivebordsmordere langt fra ofrenes skrik og nedverdigelse? Adolf Eichmann er en uhyggelig påminnelse om hvilke grusomheter et lydig menneske kan få seg til å begå, når ønsket om å tekkes sine overordnede overskygger alt.

Utgivelsen førte til et ramaskrik. En grunn var at Arendt ble anklaget for å mene at jødene var medskyldige i sin egen utryddelse fordi enkelte jødiske ledere samarbeidet med nazistene. En annen var selve hennes vurdering av tiltalte. Man ønsket å se Eichmann som et monster, men den lærdommen Arendt trakk i Jerusalem, var at virkelighetsfjernhet og tankeløshet kan volde større lidelse enn ren ondskap. Det er dette som er det ondes banalitet.

Det er litt av en innledning forlaget byr på, men jeg synes den er god, og har ikke villet kutte noe i teksten. Jeg noterte en hel masse da jeg leste, men når jeg i skrivende stund sitter og prøver å formulere tekst som gjenspeiler min leseopplevelse, har jeg litt problemer. Hvordan få frem de flotte refleksjonene Arendt gjør seg, uten at hun fremstiller Adolf Eichmann som et ensidig ondt monster.

Eichmann rømte til Buenos Aires etter krigen, og ble kidnappet av Israelske myndigheter i 1960. Han ble tiltalt i den siste av de mange rettsakene, som ble innledet med Nürnberg-oppgjøret.

Vi starten av boken befinner vi oss i rettssalen i Jerusalem, vi hører om påtalemyndighetenes arbeid og ikke minst forsvaret av tiltalte. Eichmann ble tiltalt på 15 punkter, og erklærte seg "ikke skyldig" på alle sammen. I løpet av historien, som er faktabasert, men skrevet med nerve og flyt, nesten som en roman, får vi høre hele bakgrunnen til Adolf Eichmann, fra han ble innlemmet i politikken.

Her snakkes det om en politisk løsning, som betydde at alle jødene skulle fraktes ut av Tyskland, muligens til Madagaskar, eller til en gudsforlatt egn på landsbygda i Polen eller andre land. Krigen var godt i dag da det ble snakk om en  fysisk løsning, som er den vi kjenner, utryddelse ved drap. Mange detaljer kommer frem som jeg ikke har vært klar over, til tross for alle bøkene jeg har lest om 2. verdenskrig, og det er virkelig interessant lesning. 

Det store spørsmålet er, visste han hva han gjorde? Det sies at han ikke tok noen egne avgjørelser selv, han kom nødig med forslag, og tok bare initiativ til noe en gang. Hadde han noen samvittighet? eller stilte han seg likegyldig til resultatene av det organiseringsarbeidet han var sjef for?

I denne boken fremstilles Eichmann som litt dum, veldig naiv og lite reflekterende. Han synes å være positiv til jøder, han er i alle fall ikke en utpreget jødehater, og ved flere anledninger hører vi om at han hjelper noen av dem. Siden han ble dømt til døden og henrettet, skjønner en at det å være dum, ikke er en formildende omstendighet.

Boken inneholder også en epilog og en etterskrift, som er verdt å få med seg. En skulle tro at den detaljerte 230 sider lange skildringen av Adolf Eichmanns bravader var nok, men det er spennende å høre om selve rettergangen og om hvilke kilder forfatteren har bygget opp denne boken rundt. 

Denne boken er skrevet med et lett språk, med en oppbygging som gjør lesingen medrivende og interessant. Det finnes ikke tørre faktadeler og annet som bremser interessen min, men overrasker stadig med detaljer, som jeg vil lese mer om. Hannah Arendt dømmer ingen, hun konkluderer ikke, men formidler Eichmanns liv og levnet, på en måte som av meg oppfattes som nøytral og troverdig.

Denne beretningen om det ondes banalitet anbefales på det varmeste!

Forlag: Pax
Utgitt: 1963/ denne utgivelsen 2021
Sider: 282
Kilde: Leseeksemplar


6 kommentarer:

  1. Dette virker interessant, Tine. Må ta en titt. Har lest mye om Arenth, men ikke noe av henne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har det litt sånn også, så veldig kjekt å skjønne at det hun skriver er lettlest, denne var i alle fall det :)

      Slett
  2. Arendt var en av de bra damene. Som Anita har jeg sett flere dokumentarer og intervjuer og lest artikler- men tror ikke jeg har lest noen av bøkene hennes. Hun har lært meg mye om menneskers indre liv. Kult at du har lest Arendtbok. Filosofi er spenennde, ikke sant?

    SvarSlett
    Svar
    1. Filosofi er veldig spennende, er alltid på utkikk etter gode titler. Hentet Mary Wollstonecraft sin "Et forsvar for kvinnens rettigheter" i dag, om hun ikke var filosof, så var hun en kvinnesakskvinne som jeg gjerne filosoferer litt over :)

      Slett
  3. Tusen takk for at du trekker fram denne boken! Det må være en kunst for hvem som helst å skrive en velbalansert bok om denne saken, og spesielt står det respekt av en jøde som har greid det! På bakgrunn av hendelsen i Kongsberg her hjemme nettopp, blir jo temaet onskap aktuelt for oss. Er det sykdom eller ren ondskap som ligger bak når mennesker begår grusomheter?
    Over til noe helt annet: Jeg har delt en romantsiks kjærlighetshistorie fra virkeligheten på bloggen min i dag. Fin lesning i helgen! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ondskap eller sykdom? det er vel et eget vekttall for dem som studerer filosofi, kan jeg tenke meg. Jeg føler med dem som er rammet direkte, og indirekte, mennesker presset opp i et hjørne kan få seg til å gjøre de utroligste ting. Sjekker ut innlegget ditt :)

      Slett