Silo av Hugh Howey - en dystopi for oss som ikke leser "sånt"

Dystopier er ikke det jeg leser flest av, ikke fordi jeg ikke vil lese om samfunn hvor foruroligende og nedtrykkende tilstander råder, men fordi jeg stort sett ønsker meg "virkelighet". Med Silo fikk jeg på en merkelig måte begge deler, boken er veldig virkelig, men i en usannsynlig setting. Jeg likte denne boken veldig godt, og ga den høyeste score på terningen.

Forlaget om handlingen:

I en ødelagt og giftig fremtid eksisterer et samfunn i en gigantisk underjordisk silo. 
Verden utenfor er ugjestmild, utsikten dit er begrenset
- og å snakke om den er forbudt.
Men det er alltid noen som tør å håpe, noen som tør å drømme.

Det er de som er farlige, det er de som smitter andre med sin optimisme. Straffen er enkel. 
De får det de ønsker seg: De får gå ut.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 526

Kilde: Leseeksemplar

I denne romanen fokuseres det ikke på tid, sted, språk eller nasjonalitet. Menneskene vi bli kjent med holder til i en silo, hvor de fleste av de 140 etasjene ligger under jorden. De som bor på toppen er de som styrer og bestemmer, og det er de som er opptatt av å kunne se ut. Med jevne mellomrom blir derfor noen straffet med å bli sendt ut, og da er de pålagt å vaske vinduene i øverste etasje, før de får gå videre. 

Historien begynner med at vi blir kjent med visesheriffen og ordføreren. De skal foreta en ansettelse og har sett seg ut unge Juliette som jobber som mekaniker langt nede i etasjene. Turen ned er strabasiøs og mens "vi" går, blir vi kjent med disse to, han som skal erstattes og samfunnet forøvrig. 

Siloen er bygget opp med avdelinger som har ansvar for spesifikke oppgaver. Mekanisk skal få strøm, vann, avløp og alt annet til å fungere. Her er hydroponiske hager, gårder, skoler og sykehus og til og med en IT avdeling. Spenningen som oppsto mellom Mekanisk og IT når Mekanisk var nødt til å få innvilget en "strømferie", var artig å lese om. 

(Minnet litt om tematikken i En folkefiende)

Når det er sagt, så er det mange gjenkjennende begivenheter og følelser i denne boken. Menneskene motiveres enten av makt eller frykt, mens andre er engasjerte arbeidere og gode medmennesker. Det er ikke vanskelig å se paralleller til vår verden.

Menneskene kjenner ikke sin egen historie og vet heller ikke sannheten om sin egen situasjon. Alt de ser er fasader og illusjoner, og de med makten bestemmer hver minste ting i livet deres. Beskrivelsene av både siloens forfall og forholdene som menneskene lever under kommer i bisetninger og små hint, så mye overlates til leserens fantasi. Dette likte jeg godt, for lange betraktninger som skal beskrive hvordan ting ser ut, blir fort kjedelig. Karakteroppbyggingen foregår på samme "umerkelige" måte, og jeg får fort mine favoritter som jeg blir veldig glad i.

Jeg har ikke lyst å røve spenningen din ved å røpe for mye av hvordan handlingen utvikler seg, men jeg kan love deg både kjærlighet og krig og alt derimellom. Boken ble aldri kjedelig, og for de som skulle tenke at dette blir for trist, så er det ikke det, for her er masse håp og fremtidsutsikter. 

Historien er fint avrundet men det er første bok i en trilogi dette her, så jeg håper noen av spørsmålene vi ikke fikk svar på her, kommer senere. Jeg sitter i alle fall superklar for neste bok, for den skal jeg lese! Kanskje jeg får sett filmatiseringen av Silo først for filmrettighetene er allerede solgt til FOX og boken er gitt ut i 30 land, så vi kommer til å høre mer om denne boken.

Les gjerne Mariannes flotte omtale på bloggen Mellom Bokstablene!

Jeg blir så glad når jeg ser på denne tassen - utdrag av et større kunstverk av JOY