Om vi heftes underveis - om de norske krigsseilerne

Behandlingen de norske sjømennene som seilte ute under krigen fikk, er et skammens kapittel i norsk historie. Kristine Storli Henningsens bok gikk rett i hjertet på meg og mot slutten sprutet tårene.

Fra bakpå boken:
I 1939 ble tusenvis av norske sjøfolk del av en krig de ikke var trent for. Krigen på havet var nådeløs; mange opplevde dramatiske torpederinger og hver tiende mann døde. Da freden endelig kom til Norge, tok det lang tid før flere av sjømennene kunne vende hjem.  Et stort antall av dem var da traumatiserte og invalidiserte. Det fantes ikke noe hjelpeapparat som fulgte dem opp og deres innsats for fedrelandet ble ikke anerkjent.

Kristine Storli Henningsen har intervjuet gjenlevende krigsseilere og deres pårørende. Hvordan opplevde de årene til sjøs? Hvordan var det for familien å være alene i mange år, for så å få tilbake en far og ektemann fra krigen? 


Else Heimstad har hele sitt liv kjempet krigsseilernes sak og er fremdeles bestyrer av Konvoibyen.  Og Jenny Kristiansen ventet i mange år på en far som aldri kom hjem.

Uteseilerne under krigen var en gjeng med sjøfolk som ikke var rustet til og motivert for krig. De var helt vanlige menn som endte opp med å gjøre en heltemodig innsats. I første del av boken blir vi kjent med noen av disse sjøfolkene, med bakgrunnene deres og hendelsene under krigen.
Det var tøffe tider, mange ble torpedert og de heldigste tilbrakte tid i livbåter. Andre druknet, eller ble så forbrent at livet ikke var til å redde. Handelsskipene seilte i konvoier, hele tiden med overhengende fare for å bli torpedert av ubåter eller fly. De fraktet flybensin, sølv og kopper fra Chile til New York, høyeksplosiv TNT over Atlanteren til Lisboa, anleggsmaskiner og apekatter. Den norske tankflåten fraktet 40 % av oljen til Storbritannia i 1940 og gjorde en uvurderlig innsats på de alliertes side.

 - Det var ingen av avisene i Tromsø som nevnte oss med et ord. Vi kom hjem i stillhet og ble mottatt i stillhet. 

Andre del av boken handler om krigsseilerne når krigen er slutt og de kommer hjem til Norge. Feiringen av freden er slutt når disse kommer tilbake, ofte mange måneder etter krigen var slutt. Her blir de mottatt med et nærmest lunkent "hei, hvor har du vært mens vi har sloss for fedrelandet?" Krigsseilerne blir spredd oppover kysten og har ikke noe miljø rundt seg for å snakke ut om det de har opplevd. De blir sett på, nesten som unnasluntrere, og får ingen hjelp av staten. Ikke har de hjemstavnsrett eller krav på rasjoneringskort. De har vanskelig for å få jobb, for ryktet om at de er late alkiser og vanskelig å ha med å gjøre, slår rot blant folk.
Det er nå vi for alvor blir kjent med Else og Leif Heimstad og arbeidet de gjorde for å bedre krigsseilernes kår i etterkrigstiden. De ofret alt for disse menneskene. De tok dem inn i sitt hjem, selv om de selv hadde fire barn, og satt trangt i det. De begynte et registreringsarbeid for å finne alle krigsseilerne og jobbet iherdig for at de skulle få sin del av Nortrashipfondet, eller pensjon fra staten.

Mange av sjøens helter fra 2. verdenskrig ble aldri hedret. Familiene deres forble fattige og tildels uglesett. Det er en skam at modige, sterke landsmenn måtte lide så lenge før de som var igjen fikk den økonomiske kompensasjon de hadde krav på. Denne boken anbefaler jeg deg å lese, om du er interessert i tema eller ikke. Det er en sterk bok, hvor forfatterens brennende engasjement kommer klart frem.

Forlag: Cappelen Damm
Sider: 156
Utgitt: 2014
Kilde: Leseeksemplar
Les gjerne om tema i boken Skammens historie
Flere som har blogget om boken: Beathe, Ellikken, Rose-Marie