Tvekampen av Arnaldur Indridason - lydbokversjonen

Arnaldur Indridason er intet nytt bekjentskap for meg. Tvekampen er den femte boken jeg leser. En kuriositet er at jeg bestilte den på biblioteket 24 april, og 6 september fikk jeg endelig beskjed om at det var min tur å låne den. 4 1/2 måned er vel ikke noe rekord, men det er ikke langt ifra!

Da jeg begynte å lytte leste jeg ikke på coveret. Jeg leser sjelden bakpå bøkene før jeg setter i gang, tyr kun til det hvis jeg har problemer med å komme inn i handlingen. 

Satt derfor lenge å lyttet uten å kjenne meg igjen i Indridason sin verden. Hvor var Erlendur? Det er først når jeg har en cd igjen (av 8) at jeg googler frem noen omtaler, og får vite at helten ikke dukker opp før siste setning i denne boken. 

Handlingen er lagt til 1972 og dette er sikkert før handlingen i Myren og de andre bøkene hvor Erlendur Sveinsson regjerer. I denne boken er det Marion Briem, hans gamle sjef som står for etterforskningen. 

Dette røper Cappelendamm om handlingen:

Sommeren 1972 er det en urolig stemning i Reykjavík. Verdensmesterskapet i sjakk skal gå av stabelen, og byen er full av fremmede. Den kalde krigen er på høyden, og representanter for øst og vest følger sine menn, Spasskij og Fischer, til sjakkbordet. Med denne spente situasjonen som bakteppe, utsettes en harmløs unggutt for et brutalt overfall i en av byens kinosaler. Politiet er travelt opptatt 
med verdensmesterskapet, men Marion Briem, som leder etterforskningen, er fast bestemt på å komme til kjernen i et livsfarlig spill som finner sted i Reykjavik. 

I Tvekampen får vi høre om utbredelse og behandling av tuberkolose på Island. Bakteppet er den kalde krigen og VM i sjakk mellom, "selvfølgelig" USA og Russland. 

Vi får tidlig et mord og etterforskningen settes i gang, men når sant skal sies, føltes denne boken ikke som en krim. Her er mye stemning og atmosfære men lite spenning. 

Innleseren Duc Mai-The gjør ikke saken bedre, selv om han er en garvet skuespiller, syntes jeg ikke stemmen passet til denne boken.

Jeg tror jeg bare stemmer i med Tone og sier, det er grei skuring hele veien, men det tar liksom aldri av.