Tittel: Det finnes ingen helhet
Forfatter: Helga Flatland
Format: Innbundet
Sideantall: 219
Utgitt: 2013
Kilde: Leseeksemplar
Rekkefølgen er:
Det finnes ingen helhet
Tarjeikristianogtrygve - Tarjeikristianogtrygve - TarjeikrisitanogtrygveI den første boken reiser fire gode kamerater fra en liten østlandsbygd til Afghanistan, og tre av dem kommer ikke tilbake. Denne hendelsen er det som forener alle tre bøkene. "Det finnes ingen helhet" er, som de andre bøkene delt opp i store kapitler, hvor der er forskjellige fortellerstemmer, og vi opplever det som skjer fra forskjellig vinkling. I denne boken er det legen, naboen og venninnen Ragnhild som starter. Hun har kjent Karin i 20 år, og har de to årene som har gått siden sønnen Tarjei ble drept, behandlet henne. Karin og mannen Halvard har også fortellerstemmer, mens vi i denne boken også får høre hvordan det er å være Bjørn, den eneste overlevende etter ulykken.
Hvis du ikke har lest disse bøkene, kan jeg skjønne deg, hvis du tenker at dette høres nitrist ut, men jeg lover, det er det ikke. Det handler mye om tilknytning, og om hvordan det er å være innflytter til en liten bygd. Helga Flatland skriver helt fantastisk, hun har et språk som er så følsomt og skildrende at jeg puster dypt og fornøyd.
Men..... det eneste jeg ikke liker ved boken er at halve boken er på nynorsk. De to stemmene som snakker dialekt, er skrevet på nynorsk, og derfor kommer jeg ikke helt under huden på disse to. De første 90 sidene fosset jeg gjennom med et fornøyd smil, og det føltes som å møte veggen da kapittelet til Bjørn startet. Jeg laget meg en kopp te, tok meg et par kjeks, beit tennene sammen, og famlet meg sakte videre. Det gikk seg heldigvis til etterhvert, uten at jeg kan si at jeg har blitt bestevenner med nynorsktrollet. Ennå....
Å få innblikk i hvordan Bjørn hadde det etter at hans tre kamerater ble drept, var faktisk en av de mange godbitene i denne romanen.
Terningkast 5!
En liten smakebit:- Klart du må bruke tid på å sørgje, sa pappa. Og heile livet har eg eigentleg tenkt at det å sørgje er noko heilt anna, noko spesielt, kanskje at ein bruker ein spesiell del av hjernen. At det er noko åtskilt, som ikkje blandar seg. Den einaste referansen eg hadde, var da morfar døde og mamma gøymte seg på soverommet for å gråte av og til.
Det har stått for meg som noko framandt, nesten høgtideleg. Og at ein bare skal vere trist. Lei seg. Gråte. Sjølv klarte eg ikkje skilje einsemda, tomheten og dei unemnelege stikka av raseri og sjalusi frå tristheten og saknet, og eg følge meg heilt paranoid, så langt frå alle andre som bare gret og gret og sakna og sakna.
Gleder meg utrolig til denne bpka! Er den kommet ut nå?
SvarSlettJepp, jeg har sett den i butikken :)
SlettGleder meg til å lese disse-- har dem hjemme , men ikke lest noen av dem enda.
SvarSlettHar lest de to første, og gleder meg til denne. Jeg synes faktisk at det var et pluss at to av fortellerstemmene er på nynorsk... men så forskjellig kan man oppfatte ting. ;-)
SvarSlettMorsomt at vi har lest den siste ferdig på samme tid! Alle tre er veldig fine, men jeg mener at det er "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake" som gjorde størst inntrykk på meg. Som norsklærer må jeg innrømme at jeg stusset litt over grammatikken når jeg leste nynorskkapitlene. Noen bøyingsformer og ord måtte jo være feil?! Haha.. yrkesskade!
SvarSlettIngeborg