Denne serien har handling i Oslo på 60- 70-tallet. Alt er litt stivt, formelt og gammeldags, også måten han skriver på. Vi følger den unge førstebetjenten Kolbjørn Kristiansen når han løser mordgåter.
I stedet for å løse mysteriene selv søker han assistanse hos sin unge, lynskarpe venninne Patricia, som har gitt seg selv evig husarrest øyensynlig fordi hun sitter i rullestol.
Enkelte setninger går igjen mange ganger i de tre bøkene, som "Jeg forsto at hun selvsagt hadde rett. Jeg forsto derimot ikke hvordan jeg selv kunne unngått å tenke på den muligheten tidligere". Det er ofte han som er dum og hun som er smart. Hun unnlater ikke muligheten til å få ham til å føle seg dum, og det gir henne en smakløs personlighet.
Dette er den tredje boken jeg leser, og det blir den siste. Har du lyst å lese Lahlum, så les en av bøkene. Jeg hadde følelsen av å lese samme boken tre ganger. Det er mye som går igjen i alle bøkene, blant annet titlene, som er ord som Patricia har funnet på.
I bok to og tre er det, etter min smak, alt for mange henvisninger til de tidligere bøkene, og dette finner jeg litt masete, siden jeg jo har lest dem.
Hvis "Katalysatormordet" hadde vært den første boken jeg leste ville jeg gitt den en 5`er, men siden den var så lik de to andre gir jeg den terningkast 3.
Litt morsomt er det å lese anmeldelsene på forlaget sin side, hvor blant annet en fra Dagbladet kunne tenke seg å lese 15 bøker i samme serie! Ikke alle som har samme syn på saken nei....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar