Så til handlingen: Den kvelden sønnen Esteban blir overkjørt og drept etter en opprømt opplevelse i teatret, gråter Manuela seg tom. Etterpå er det ikke klarsyn som preger henne. Nåtid og fremtid blandes sammen i det samme mørke. Den natten hun venter på sykehuset og håper at sønnen skal leve videre blar hun i notatboken han alltid bærer med seg. Den gryende forfatteren skriver om bildene han hadde funnet blant Manuelas private saker. Alle var revet i to. Bildene mangler faren min, antagelig, skriver Estaban, som selv føler at livet hans mangler den samme halvparten. ”Jeg vil møte ham. Jeg bryr meg ikke om hvem han er, eller hvordan han behandlet moren min. Ingen kan nekte meg den retten…” For å hedre sin sønn reiser Manuela fra Madrid til Barcelona for å lete etter Estebans far. Hun vil fortelle om sønnens inderlige ønske. Men først må faren få vite at Manuela faktisk fikk en sønn etter at de skilte lag – en sønn som døde før faren fikk vite om ham. En sønn oppkalt etter sin far. En far som nå heter Lola. Pioneren Lola. Å lete etter en slik mann kan ikke bli annet enn vanskelig.
Stykket er regissert av selveste Bjarte Hjelmeland, og av andre skuespillere som er med kan jeg nevne Jarl Goli (Portveien...), Frøydis Armand og Bjørn Willberg Andersen.
Etterpå: Portveien Goli`s comeback var det ingenting å si på. Bjørn W. Andersen`s rolle var pitte liten, men han leverte varene. Den som imponerte mest i stykket var nok Frøydis Armand, man glemmer liksom at det er skuespill når det er hennes tur. Den unge Jørgen Husberg Nilsen spilte rollen som Esteban, sønnen som dør, og gjorde det på en glimrende måte. Mammaen, spilt av Ragnhild Gudbrandsen, var den som hadde den mest fremtredende rollen, og hun også var kjempegod.
Alt i alt en sjelsvrenger som alle burde få med seg, teaterelsker eller ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar