Gi meg en klem av Simona Ciraolo

Dette er en søt bildebok om vennskap og det å være annerledes. Setningen "trenger du en klem?" er en velbrukt setning i barnehagen, for en finere måte å invitere til nærhet med små som strever med å sette ord på fortvilelsen sin, finnes ikke.

Forlaget om boken:
Trenger du en klem? Det gjør den unge kaktusen Felipe, men familien hans er ikke spesielt kosete av seg. Kaktuser kan jo være litt skarpe i kantene, om du skjønner hva jeg mener... Men Filipe lar seg ikke stoppe av det. En dag setter han av gårde for å finne seg en venn, og kanskje får han den klemmen han så lenge har ventet på.

Familien til Felipe er en mønsterfamilie, som mener at man aldri skal komme tett innpå hverandre. Når vi ser at det er en kaktusfamilie vi blir kjent med, så kan vi jo skjønner hvorfor klemming er fy.

Men, Felipe liker ikke å stå stille og la seg beundre, han ville ha en klem. Når han ikke får gehør fra familien sin, legger han i vei for å vinne en venn et annet sted. Det første vennskapet han prøver å få til ender i katastrofe, og han fikk så mye kjeft hjemme, at han ønsket seg en ny familie. 

Han blir ensom, men heldigvis gir han ikke opp, men holder tappert ut, helt til han hører lyden av en annen som også er ensom. De finner frem til hverandre, Felipe ser hva vennen trenger, og gir ham det.

Jeg koste meg med denne historien, men det viktigste er at det gjorde 2-åringene mine også. Vi har lest boken mange ganger uken etter jeg introduserte den, gjerne flere ganger for dagen, og barna ble mer og mer med, for hver gang. Det er litt av en krim dette skjønner dere, selv om jeg ikke så det ved første gjennom lesning. 

Gjett om vi hadde det gøy da vi lekte boken! Det skal ikke så mye til for å sette i gang en fin lek med denne boken: stuens eneste kaktus fikk seg en tur i barnehagen, steinen jeg hadde hatt med hjem fra ferie fikk to ansikter, ett som gråter og ett som er glad, og en haug med smilende ballonger er alt som skal til☺

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2021

Sider: 24

Kilde: Leseeksemplar

Om tre dager er jeg fri av Runo Isaksen

Det var artig å lese en roman som finner sted akkurat her og nå. Det er ikke så lange siden august, og detaljene rundt korona føles naturlig. Hvordan kan vi ikke nevne korona, når handling skal legges til de siste atten månedene... Om tre dager er jeg fri er mitt første møte med Runo Isaksens forfatterskap, og det blir ikke det siste, for denne romanen likte jeg veldig godt ☺

Forlaget om handlingen: 
Bergen 2021: Mens korona herjer, står Synna framfor sitt store gjennombrudd. Hun har det kunstneriske ansvaret for et nytt og egenartet hotell i Bergen sentrum, og handlingen leder opp mot hotellåpningen. Det blir snart klart at ikke alt er som det burde være.  

Forlag: Teft

Utgitt: 2021

Sider: 

Kilde: PDF fra forlaget

Til tross for at det er Synna som er hovedpersonen i denne romanen, så er det bestevenninnen Elvira som åpner og delvis avslutter historien. 

Handlingen gjør oss kjent med tre generasjoner i Synnas familie, mor som ikke maktet å sette datteren foran flasken og bestemor som i nåtid 82 år gammel, lengter etter at den pleietrengende mannen skal dø, så hun kan få fri.

I åpningsscenene skjer det utrolige at Lars, mannen til Elvira, i siste liten ikke gidder å være med på den tre uker lange turen til Kreta. Da vil ikke datteren være med heller, og det ender med at Elvira reiser alene. Restaurantscenen litt senere er slagferdig til tusen, jeg satt regelrett og måpte over måten han behandlet henne. 

I andre kapittel blir vi kjent med Charlie Rieber som har blitt tildelt hovedansvar for utsmykkingen av farens nye hotell. Han har litt prestasjonsangst, og har hyret Synna som medansvarlig. Relasjonene i Charlies familie er ikke helt sunne, han har ikke respekt for hvordan faren turer frem. Han sier selv at han har et ødipuskompleks, uten at forholdet til moren som døde for lenge siden, gås nærmere inn på.

Romanen består av seks kapitler, ved hvert skifte blir vi gjort oppmerksom på at handlingen finner sted 21 august 2021, noe som leder opp til dagen for åpningen av hotellet. Vi får gjentatt at "resepsjonen er en syv meter lang skranke med to skjermer på", noe som stresset meg, mer enn de to som er ansvarlige for at alt skal bli klart. Charlie bekymrer seg litt for om faren blir fornøyd med det han har gjort, og Synna som har et stort ansvar for utsmykningen ser ut til å ta det helt med ro. 

Det er Synna, som vi til nå bare har hørt om, som er det samlende leddet, og som får mest oppmerksomhet fremover. En hjerteskjærende scene da Synna var 2, med fyll og spetakkel gjør oss kjent med hennes mor Jacobine. Tema som blir presentert er vond lesning, men Synna har hatt mormor Maja i livet sitt, og blitt en stødig kvinne.

Om tre dager er jeg fri er en nydelig roman. Den er handlingsmettet, fortalt fra flere vinkler, på en og samme tid, og tar for seg mellommenneskelige utfordringer på en overbevisende måte. Her er mye humor, og karakterer som en blir glad i. Jeg vil ikke kalle det en feelgoodroman, til det er den for skarp, for her får vi ikke mye "kos". 

Relasjoner mellom mennesker er tydelig tematikk, jeg likte romanen veldig godt, for den er skrevet på en variert og underholdende måte. (Som følelsen du får når du åpner en spennende konfekteske, versus en melkesjokolade) Historien handler også om å lengte etter noe, hva enkeltmennesker drømmer om, og om vi tør å forfølge disse drømmene.

Liker du handlingsdrevne romaner med litt original skrivemåte, så er dette absolutt en bok å se nærmere på! 

Det er ikke tvil om at forfatteren og jeg har latt oss begeistre av den samme herlige gaten på Klosteret. Jeg kjente med en gang igjen gaten fra coveret til boken, og lørdag tok jeg meg en tur dit for å minnes den fine romanen jeg hadde lest i uken som gikk.

Et slag i ansiktet av Abbas Khider

Irakiske Abbas Khider ble som 19-åring arrestert for politisk aktivisme av Saddam Hussains regime. Han flyktet fra landet da han ble løslatt, og endte opp i Tyskland. Nå regnes han som en av landets viktigste samtidsforfattere, noe jeg godt kan skjønne etter å ha lest denne romanen.

Forlaget om handlingen:
Med "Et slag i ansiktet" har Abbas Khider skrevet et sterkt og usentimentalt portrett av en ung irakisk flyktning som tvinger saksbehandleren til å lytte til historien hans. Etter tre års venting i ulike asylmottak får Karim Mensy vite at asylsøknaden hans er endelig avslått. I et anfall av frustrasjon og håpløshet konfronterer han saksbehandleren sin. Hvor langt må man gå for å bli hørt? 

Forlag: Mangschou
Utgitt: 2020
Sider: 189
Kilde: Leseeksemplar

Karim Mensy har greid å flykte fra Saddam, og selv om han ikke nådde det egentlige målet sitt, som var onkel Murad i Paris, så ville han gjøre et forsøk på å bli akseptert i Tyskland. 

Romanen begynner med slutten, avslaget er en kjensgjerning og Karim er desperat etter å få fortelle historien sin. Han tropper opp hos den ansiktsløse og anonyme Frau Schulz, som er hans kontaktperson hos Utlendingsenheten. Han knebler henne og teiper henne fast til stolen, og så begynner han å fortelle.

Det høres befriende ut, å gjøre akkurat det, få snakke, bli hørt, selv om han ikke møter forståelse eller aksept, så må det ha føltes helt vidunderlig å få snakke ut. 

Frau Schulz er anonym, i begynnelsen av boken påpeker Karim også det, hvor ansiktsløst et menneske er, uten fornavn. Og det må de kanskje være, disse maktutøverne, som kanskje ikke er sitt ansvar bevisst. At de ikke kan involvere seg med hud og hår, med alle de får inn på kontoret sitt, det skjønner vi jo. Alle Frau Schulzene der ute, kan umulig møte disse fortvilte menneskene med et varmt blikk og forståelse, for de kan jo ikke love dem noe.

Gjennom romanen hører vi om Karim Mensys liv, hvordan det er å leve som asylsøker, hvilke umulige spørsmål han blir stilt, som aldri handler om det livet han lever her og nå, men om alt som hendte før. Vi hører om en by i Tyskland, som er full av menneskesmuglere, jobbtilbud på svartebørs, profesjonelle ekteskapsfixere etc. Han hadde ikke kunnet leve uten hjelp fra disse, som tar seg betalt, men de er mer til å stole på, enn de som er satt til å "hjelpe" dem.

Følelsene kommer godt frem i denne romanen, og jeg kunne ikke annet enn å synes fryktelig synd på Karim. En smakebit fra like etter han var sluppet av i Tyskland, og han ringer sin onkel, som etter avtalen skal møte ham i Paris:

        - Men det er noe ordentlig dritt, onkel Murad. Det var jo ikke her jeg skulle havne. 
        - Jeg tar meg av den fordømte smugleren.
        - Kan du ringe pappa og fortelle ham at jeg har kommet frem?
        - Selvfølgelig. Pass godt på deg selv, gutten min, og ring meg om du trenger noe.
          Murad la på. En stund ble jeg stående som lammet, holdt telefonrøret inntil øret litt til og lyttet til summetonen. Den endeløse, jevne tonen lød som signalet fra et medisinsk apparat som varslet om at pasienten var død.

Et slag i ansiktet er aktuell til tusen, og det er ikke fritt for at jeg tenkte på drapet på NAV-kontoret, da jeg leste denne historien. Den er tankevekkende og virkelig godt skrevet, at et så alvorlig tema kan bli både underholdende og til tider morsom lesning, var et pluss. 

Selv om det Karim ser seg nødt til å gjøre, for å bli hørt er brutalt, så er dette ikke en voldelig roman. Jeg anbefaler alle å lese boken, spesielt dem som stemmer blå-blått, men dem er det heldigvis ikke så mange av her i landet.

Oppsummering av lesemåneden september

En ny måned er over og det er tid for et tilbakeblikk. Jeg leser etter innfallsmetoden, så ofte blir jeg overrasket selv, over hvordan listen ser ut, og hvordan fordelingen mellom sjangerne har havnet. 

I september leste jeg: 

1. Nils-Øyvind Haagensen - Sangria i parken - 6
2. Birger Emanuelsen - Statsrådene kommer - 4
3. Anne B. Ragde - Hjerteknuseren - 4
4. Per Schreiner - En ubehagelig uke - 3
5. Øistein Borge - Matadorens siste dans - 3
6. Jon Ewo - Kjærlighet i endetid - 5
7. Marta Breen - Patriarkatet faller - (tegnet sak) - 5
8. D.H. Lawrence - Lady Chatterleys elsker - 4
9. Jan-Erik Fjell - Ringmannen - 6
10. Jørgen Jæger - Dommen - 5
11. Rebecca Buxton - Filosofdronninger - (sak) - 5
12. Kristin Hauge - Teorier om sand - 4
13. Cecilia Samartin - Kolibri - 4
14. Ellen Vahr - Miss Marie - 5
15. Läckberg og Fexeus - Mentalisten - 6
16. Kristin Flood - Dantes Inferno (dikt) - 5
17. Kristin Harmel - Boken med glemte navn - 3
18. Abbas Khider - Et slag i ansiktet - 5
19. Margaret Atwood - Som man reder ligger man - (noveller) - 6
20. Defne Suman - Ved frokostbordet - 5
21. John Harvey  - Til jord skal du bli -  3
22. Runo Isaksen - Om tre dager er jeg fri - 5
    
    

Tegneserie: 1

Romaner: 13

Noveller: 1

Krim: 5

Dikt: 1

Sak: 1

Ikke før har kulturen våknet til liv etter korona, så setter de i gang med å streike. Vi fikk med oss sesongåpningen med Harmonien, men konsertene som kom etterpå ble avlyst. Høstens første teaterbesøk ble også kansellert, så jeg håper de setter opp Kirsebærhaven senere. KODE var ikke tatt ut i streik, så vi som har årskort ble invitert til et foredrag om Cezanne, og etterpå gikk vi og så på den flotte utstillingen. 

Siste søndagen i måneden besøkte jeg St. Markus kirke, en kirke i Bergen jeg knapt visste fantes. Anledningen var en konsert med Kristin Asbjørnsen og Hanne Ørstavik. Dette ble en uforglemmelig opplevelse. Bergen Kvinnesaksforening inviterte til panelsamtale om religion og feminisme, sjekk ut her hvis du vil vite mer. 

Leder og nestleder i Bergen Kvinnesaksforening styrte samtalen, mellom representanter for fire livssyn/trossamfunn, kristen/lutheraner, kristen/katolikk, muslim og Humanetiker. Jeg gikk ut fra dette møtet, med nye tanker og nye perspektiv.

Oktober startet med et helsikens regnvær, så jeg får nok en flying start på neste lesemåned. Jeg holder ikke oversikt over hvilke nye norske titler jeg leser lengre, så til neste oppsummering skal jeg lage en oversikt. Har noen lest en bok som kvalifiserer og fortjener nominasjon til Bokbloggprisen, så skrik gjerne ut! 

God leseoktober til alle som er innom bloggen!

Som man reder ligger man - noveller av Margaret Atwood

Kanadiske Margaret Atwood har lenge vært en favoritt hos meg, men jeg har aldri lest noveller av henne. I denne boken får vi ni infame fortellinger som avslører mennesket i all sin groteske dårskap.

Forlaget om boka:
Fortellingene kan på overflaten virker realistiske, men leseren aner ganske fort at realismen bare er et tynt skall - for her kan det utroligste skje. Overraskelsene er mange, og humoren høy, trass i dystre temaer som død, svik og maktovergrep. 

Tonen er lett, men hele tiden ligger ubehaget og dirrer. Som for eksempel i tittelhistorien, der en kvinne som har drept fire ektemenn, ser en mulighet for å hevne seg på den første mannen som har gjort henne urett.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 302
Kilde: PDF fra forlaget

Margaret Atwood gjør her som Jo Nesbø også har gjort med sine novellesamlinger, kalt dem for fortellinger. Atwood forklarer i etterordet at det er bevisst, for en historie kan godt være sann, men det kan ikke en fortelling. 

Jeg elsket disse fortellingene, novellen som gir tittelen til samlingen kommer som nummer åtte, den er morsom og litt utspekulert spennende, men den ble ikke min favoritt. Det ble de to første, Alphinland og Gjenferd hvor vi møter de samme karakterene. Constance Starr skrev fantasy lenge før dette var en sjanger, det var en fryd å bli kjent med henne. 

Også i den tredje novellen Den mørke dame møter vi igjen den pengelense poeten Gavin Putnan fra de to forrige novellene. Han og Constance var kjærester tidlig i livet, og når han blir intervjuet av en student som skriver doktoravhandling på fantasyserien, får han høre at Constance har skrevet inn en gamlekjæreste blant karakterene.

I fortsettelsen slipper vi taket i disse forfatterne, og møter en liten demon i Lusus naturae. Så er det klart for drap, smugling og forfalskninger i Frysetørret brudgom, en morsom historie som spinnes ut fra antikvitetsbransjen. I Jeg drømmer om Zenia får vi igjen oppleve lysende røde tenner, jeg som ikke har lest vampyrhistorier enda, tenker nå, at det er på tide.

Den døde hånd elsker deg er den historien som fengslet mest. Den var skikkelig creepy, og ikke den du skal avslutte kvelden med. Så er det Som man reder ligger man, vi skal på cruise i Arktis og hovedpersonen Verna møter igjen mannen, som i ungdommen gjorde noe, som har farget hele livet hennes. I den siste fortellingen Brenn støvhaugene møter vi Wilma og Tobias som bor på et luksuriøst aldershjem. Wilma er nesten blind, så Tobias hjelper henne og holder henne med selskap. Nyhetene forteller om orkaner i USA, tørke i Australia, sult i India, og skogbranner, samtidig som et verdensomspennende opprør banker på døren til de gamle.

Det novellene har felles er at alle hovedpersonene har levd lenge, vi hører om unge mennesker, men det er i tilbakeblikk, i nåtid er de gamle. Kanskje det er noe med min egen tiltagende alder som gjør at oppmerksomheten min plukker opp bøker hvor alderdom skildres, og mer og mer føles gjenkjennbart. 

Margaret Atwood skriver så det spruter etter i denne samlingen av fortellinger, som er fantasifull, morsomt og lettlest. Jeg kan for første gang si at jeg likte alle sammen, noe som førte til at jeg slukte boken på en dag. Til og med da jeg var ute og gikk, tenkte jeg på detaljer fra fortellingene jeg allerede hadde lest - hva og hvem og hvorfor?

Fantasy, dikt, krim, vampyr, grøsser, goth, skrekk og dystopi - her har Margaret Atwood tatt for seg mange sjangere, og gitt oss ni velskrevne og medrivende historier - boken anbefales på det varmeste!

Boken med glemte navn av Kristin Harmel

Boken med glemte navn handler om en ung kvinne som hjelper hundrevis av barn å rømme fra nazistene. Romanen er basert på en sann historie fra andre verdenskrig. Jeg har ikke tall på hvor mange romaner jeg har lest, som har denne krigen som bakteppe, men det som skildres her, var nytt for meg.

Forlaget om handlingen:
Paris, våren 1942. Den unge studenten Eva må flykte fra Paris sammen med sin mor fordi faren, en polsk jøde, blir arrestert. Flukten fører dem til en liten landsby i den såkalte frisonen, hvor Eva kommer med i en motstandsgruppe som smuglet jødiske barn over grensen til Sveits. Mange av barna er foreldreløse, og for at deres opprinnelige navn aldri skal bli glemt, fører Eva og hennes venn Remy dem inn med en hemmelig kode i en gammel bok med religiøse tekster.

Mange år senere arbeider Eva som bibliotekar i Florida. En morgen faller blikket hennes på et fotografi i et magasin. Hun stivner; det er et bilde av en bok hun ikke har sett på sekstifem år - en bok hun bare husker som Boken med glemte navn.

Boken er nå trygt plassert på et bibliotek i Berlin. Den ser ut til å inneholde noen hemmelige koder, men forskere vet ikke hvor den kommer fra eller hva kodene betyr. Bare Eva har svaret på gåten, men har hun krefter nok til å oppsøke gamle minner og krigens grusomheter?

Handlingen starter i 2005, når hovedpersonen blir minnet på boken hun skreve koder i for mer enn  seksti år siden. Vi er sporadisk tilbake til nåtid, men mesteparten av historien fortelles fra det fatale året 1942. 

Hendelsesforløpet er troverdig skildret, hvordan jødene litt etter litt har akseptert begrensningene rundt sin eksistens. Faiga Traube og datteren Eva var barnevakt hos naboen like over gangen, da nazistene banket på døren deres. De tok med seg faren til Eva, som ble fraktet vekk sammen med alle de andre jødene i kvartalet.

Faiga vil fremdeles ikke tro det, de kan da ikke arrestere tjue tusen jøder? hun ble bare oppbrakt over hvordan de farer frem, og selvfølgelig veldig redd for sin mann Tatus. Han har nok sett dette komme, for han har avtalt med sin arbeidsgiver at han skal hjelpe kone og datter å rømme.

Romanen er en hyllest til alle de modige menneskene som fryktløst fortsatte å hjelpe jøder i sikkerhet, selv om det var farlig for dem selv. Jeg vil ikke si mer om hvordan det går, men at Eva overlever, sier jo seg selv.

Dette er dessverre ikke en roman som fester seg til minnet. Det er mer en kjærlighetshistorie, og en skildring av en pliktoppfyllende og dyktig datter, som med stor tålmodighet tar seg av sin temmelig sure mor. Det er noe litt blodfattig over måten den er skrevet på, jeg savnet fremdrift da jeg leste, og følte at boken med hell kunne vært kokt ned til noe litt skarpere.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2020/på norsk 2021

Sider: 368

Kilde: Leseeksemplar

Dantes Inferno - fritt gjenfortalt av Kristin Flood

Italienske Dante Alighieri har skrevet et av verdenslitteraturens største verk. Den guddommelige komedie kom ut i 1321 og består av tre deler. Det er den første delen, som vi på norsk kaller Helvete, Kristin Flood har gjenfortalt i ny og lettlest form. Jeg satser på at dette kvalifiserer som novemberbidrag til Diktlesesirkelen, hvor vi skal lese en klassiker. 

Denne allegoriske reisen har gjennom sju hundre år inspirert kunstnere som Goethe, Shakespeare og T.S.Eliot. Utallige malere har gjengitt scener fra diktverket, i sine kunstverk. Jeg er enig i at en ikke blir ferdig med dette langdiktet så lett, for det skal et par ganske gode dypdykk til for å få med seg alle detaljene. Jeg har lyttet meg gjennom hele Den guddommelige komedie en gang, og kan si at jeg har lest det, men forstå gjorde jeg ikke før jeg hadde lest Kristin Flood sin flotte gjendiktning.

Hun har sammenfattet Dantes 1500 vers til 576, og sier selv i forordet, at hun har vært trofast til handlingen, men forenklet dialoger og utelatt lange beskrivelser, noe som gjør stykket tilgjengelig for langt flere lesere. 

Det er litt av en reise Dante legger ut på, og takk og pris har han en stødig veiviser med seg, selveste Vergil. Han var en romersk dikter som Dante satte høyt, han levde i år 70-19 fvt. Reisen foregår i løpet av en uke på våren i år 1300, og geografien er nøye skildret. De går inn i Helvete, som er et hull i jorden forårsaket av Lucifers landing, da Gud kastet ham på hodet og ræva ut av himmelen. Jorden trakk seg tilbake og dannet en gigantisk trakt, som rekker inn til klodens midte, og det er der Lucifer sitter fast. I denne trakten sitter sjelene fast, de som ikke kom til himmelen, men blir straffet for sine synder på jorden. 

Kort fortalt, Dante vandrer inn i skogen uten lykt og mister stien sin. Han blir skremt av en katt og blir redd, men han skimter Vergil i skyggene og føler seg trygg. Det er Beatrice som i Paradis har sett at Dante går seg vill, som har sendt Vergil for å lede ham trygt gjennom Helvete.

I løpet av de korte versene møter vi mange fortapte sjeler, og vi får høre hva de har gjort, eller ikke gjort, for å ha fortjent denne skjebnen. Omgivelsene er nøye beskrevet, med ekle lukter, grusomme skrik og mye jammer. En etter en møter de på mennesker som Homer, Ovid, Platon og Aristoteles, Kleopatra og Helena møter de også, og Dante må få en forklaring på hvorfor disse flotte sjelene har havnet her.

En etter en hører vi om dødssyndene, hvordan disse sjelene har latt seg friste, fråtset og vært grådig. De møter gjerrigknarker, voldsmenn, hyklere, selvmordersker og sodomitter. Dante er redd og pysete i begynnelsen, men Vergils stødige mot styrker ham, og gjør ham litt mer fryktløs etter hvert. 

11 sang. Sjette krets i Inferno

Så fortsetter de ned en sti,
en eim nå stiger opp
fra skråningen de går forbi,
og begge bremser opp.

        Stanken velter opp i sjakten,
        fra det mørke langt der nede
        Mens de begge senker takten,
        beskriver Dantes mester stedet:

På denne plass får tusenfold
sin straff, den er så grell,
de som mot andre øvet vold,
mot Gud og mot seg selv. 

Denne utgaven av Dantes Inferno er smykket med et trettitalls illustrasjoner, laget av den franske kunstneren Gustave Dorès, som levde på 1800-tallet. De er virkelig fine, en tydelig strek og en detaljrikdom det må ha tatt evigheter å få til. Jeg har valgt meg ut tre stykker, for å gi et hint om hvordan de ser ut. Illustrasjonene er vilkårlig plassert i teksten.

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg satt meg ned med denne boken temmelig nøyaktig 700 år etter Dante Alighieris dødsdag, 14 september 1321. Det flotte forordet til boken skrev Flood på selveste Dantedagen, 25 mars, som er den dagen han i følge sitt verk stiger ned i Inferno.

Takk til Artemisias Verden som skrev så utførende om boken, tenk om Kristin Flood kunne tatt på seg å gjendikte resten av Den gudommelige komedien på samme gode måte. Og er det noen som vet om en tegneserieversjon, skrik gjerne ut!

Janne Stigen Drangsholt har Den gudommelige komedie med blant sine 66 klassikere du naturligvis har lest, og hun oppsummerer boken som en midtlivskrise i helvete ☺

Forlag: Flood

Utgitt: 2021

Sider: 144

Kilde: Biblioteket