I alle bokelskeres bibel "1001 bøker du må lese før du dør" er Denis Diderot oppført med hele 4 titler. Boken jeg valgte meg kom ut i 1778, bare seks år før hans død. Diderot var en fransk filosof, en radikal og frittalende deltager i opplysningstidens tumulter. Klikk gjerne på lenken hvis du vil lese den spennende historien om ham. Jeg er litt sent ute, men dette er mitt bidrag til 1001-lesesirkelen for mai, hvor tema er en bok utgitt mellom 1700 og 1800.
Forlaget om handlingen:
Romanens grunnholdning er humoren og illusjonen, og tjeneren er hovedpersonen. Jacques går i gang med å fortelle om sine kjærlighetsopplevelser med den uforlignelige Denise, men må finne seg i å bli avbrutt av en rekke viderverdigheter, innfall og belæringer. Den muntre dialog mellom tjener og herre berører kjærligheten og livet, kunsten og naturen og den ubønnhørlige sammenhengen mellom årsak og virkning. Avslutningen på Jacques kjærlighetshistorie må stadig utsettes.
Allerede etter få sider slo det meg hvor lik settingen i denne romanen er til Don Quijote. En sullete herre, med en ridderlig tjener, små og store hendelser i løpet av en reise, humoren og skrivemåten, kanskje var det sånn alle skrev på denne tiden?
Når Jaques og herren hans forlater vertshuset de har overnattet på, reiser de fra herrens gullur og Jaques` portemone. Jaques når igjen sin herre etter mye om og men, og finner ham bunnet fast til hestens tømmer, men hesten er stjålet.
Som en rød tråd gjennom historien hører vi Jaques fortelle sin herre om sin første forelskelse. En historie som skildrer fattige bønders pålegg om å huse og brødfø øvrigheten når dette er påkrevd. På samme måte får vi høre historien om dikteren fra Pondichery og mange andre historier.
Jeg må innrømme at jeg holdt på å legge inn årene etter ca 100 sider, men jeg fant inspirasjon i å lese de siste sidene, og fordype meg i de avsluttende 9 sidene med fotnoter. Det viser seg at det falske begravelsestoget faktisk er Don Quijote, og gjennom hele historien henvises det til faktiske hendelser og skikkelser, i Diderots levetid.
Det er egentlig sjelden jeg fordyper meg i notene, men denne gangen ble de en motivasjon for å lese videre, da jeg nærmest hoppet fra note til note, gjennom boken.
Historien om Fatalisten Jacques og herren hans er 347 sider lang. Er du oppdatert på det som rørte seg i litteraturen og i samfunnet, vil du garantert ha stor glede av å lese boken, jeg klarte meg som sagt, ved bruk av noter som støttehjul.
Diderot skrev skuespill, essay, romaner og andre tekster og var tydelig i sine holdninger når han forfektet at den frie vilje er en illusjon, gud ikke eksisterer og at universet ikke har en mening. Jeg ser for meg at han var en tydelig stemme i sin samtid, som våget å gå imot øvrigheten.
Fjellturer og ferieturer
tirsdag 30. juni 2020
søndag 28. juni 2020
Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen
Det er år og dag siden sist jeg leste en ungdomsbok, men mange gode omtaler gjør at jeg lenge har gledet meg til å lese Sinne. Endelig har biblioteket tatt den inn, og jeg fikk full uttelling på mitt siste søk på eBokBib. Boken er bare på 202 sider, så jeg bestemte meg for å holde et skikkelig rolig tempo, og riktig nyte historien.
Fra bakpå boken:
15 år gamle Synne har ADHD. Det boblar og kokar inni henne. Ho skjeller ut lærarar og elevar og endar ofte på kontoret til rådgivaren ved skulen. Rådgivaren vil at ho skal begynne med medisin igjen.
Heldigvis har Synne bestevennen Torunn. Men to nye elevar i klassen skapar problem: Kine, som er ein ufordrageleg influensar med mange følgarar på Instagram, og mystiske og pene Johan, som må ha O'boy og brødskiver med jordbærsyltetøy kvar dag.
Jeg må innrømme med en gang at noe rolig tempo ble det ikke på lesingen av Sinne, for dette var veldig spennende.
Sitter du der og har vokst deg forbi den anbefalte aldersgruppen 12-16 år, og tenker at forelskede tenåringer med ADHD ikke er noe for deg, da må du revurdere.
Synne har vært gjennom noen tøffe tak på grunn av diagnosen sin, allerede på barneskolen. Derfor vil hun holde den skjult for klassekameratene, bare Torunn vet. Livet går ikke akkurat på skinner, med en far som nettopp har flyttet fra dem, og et indre som durer og rister, banker og flimrer. Heldigvis har hun bestevenninnen sin, og en gryende forelskelse i den litt mystiske Johan.
Han krympar mens han pratar, eg blir ein ballong som veks og veks. Han seier vi, og eg veit at han ikkje meiner meg og Ulrik.
Vi har blitt de, og det riv i meg. Orda hans fyller meg med luft, uendelig mykje luft eg ikkje har plass til. Eg sprekk, og orda mine tar form som skarpe bitar og flyg utover heile bilen.
Nokre av dei treffer pappa midt i fleisen, så han bråbremsar og gispar etter luft. Munnen min seier fæle ting om han og Vibeke, og gjer han raud i trynet.
Historien som utspiller seg er handlingsmettet til tusen, og tematikken rundt ADHD er skildret på en utrolig innsiktsfull måte. For meg som ikke kjenner noen med denne diagnosen er det spennende å få innblikk i hvordan dette kan oppleves. Spesielt interessant er det å høre om hvor feil familie og lærere tolker alt dramaet som oppstår rundt Synne. Og med tanke på alle misforståelsene som oppstår, tenker jeg at denne boken bør være pensum for ALLE som jobber med barn og unge!
Det er nesten litt pinlig at en ungdomsroman med et så alvorlig tema som mobbing, skilsmisse og ADHD kan bli så god underholdning. Her blir vi presentert for en tekst med god utvikling og mange uventede vendinger. Karakterene er minneverdige, og måten romanen er skrevet på, er helt etter min smak.
Les gjerne flere bloggomtaler av boken:
Flukten fra virkeligheten, Ellikkens bokhylle, Avenannenverden, Solgunn, Groskro, Myfirstmylastmyeverything, Beathes bibliotek og Medbokogpalett
Fra bakpå boken:
15 år gamle Synne har ADHD. Det boblar og kokar inni henne. Ho skjeller ut lærarar og elevar og endar ofte på kontoret til rådgivaren ved skulen. Rådgivaren vil at ho skal begynne med medisin igjen.
Heldigvis har Synne bestevennen Torunn. Men to nye elevar i klassen skapar problem: Kine, som er ein ufordrageleg influensar med mange følgarar på Instagram, og mystiske og pene Johan, som må ha O'boy og brødskiver med jordbærsyltetøy kvar dag.
Jeg må innrømme med en gang at noe rolig tempo ble det ikke på lesingen av Sinne, for dette var veldig spennende.
Sitter du der og har vokst deg forbi den anbefalte aldersgruppen 12-16 år, og tenker at forelskede tenåringer med ADHD ikke er noe for deg, da må du revurdere.
Synne har vært gjennom noen tøffe tak på grunn av diagnosen sin, allerede på barneskolen. Derfor vil hun holde den skjult for klassekameratene, bare Torunn vet. Livet går ikke akkurat på skinner, med en far som nettopp har flyttet fra dem, og et indre som durer og rister, banker og flimrer. Heldigvis har hun bestevenninnen sin, og en gryende forelskelse i den litt mystiske Johan.
Han krympar mens han pratar, eg blir ein ballong som veks og veks. Han seier vi, og eg veit at han ikkje meiner meg og Ulrik.
Vi har blitt de, og det riv i meg. Orda hans fyller meg med luft, uendelig mykje luft eg ikkje har plass til. Eg sprekk, og orda mine tar form som skarpe bitar og flyg utover heile bilen.
Nokre av dei treffer pappa midt i fleisen, så han bråbremsar og gispar etter luft. Munnen min seier fæle ting om han og Vibeke, og gjer han raud i trynet.
Historien som utspiller seg er handlingsmettet til tusen, og tematikken rundt ADHD er skildret på en utrolig innsiktsfull måte. For meg som ikke kjenner noen med denne diagnosen er det spennende å få innblikk i hvordan dette kan oppleves. Spesielt interessant er det å høre om hvor feil familie og lærere tolker alt dramaet som oppstår rundt Synne. Og med tanke på alle misforståelsene som oppstår, tenker jeg at denne boken bør være pensum for ALLE som jobber med barn og unge!
Det er nesten litt pinlig at en ungdomsroman med et så alvorlig tema som mobbing, skilsmisse og ADHD kan bli så god underholdning. Her blir vi presentert for en tekst med god utvikling og mange uventede vendinger. Karakterene er minneverdige, og måten romanen er skrevet på, er helt etter min smak.
Denne må du bare lese!
Les gjerne flere bloggomtaler av boken:
Flukten fra virkeligheten, Ellikkens bokhylle, Avenannenverden, Solgunn, Groskro, Myfirstmylastmyeverything, Beathes bibliotek og Medbokogpalett
torsdag 25. juni 2020
Testamente av Nina Wähä
Er du klar for et familieepos av de sjeldne? I denne romanen undres det på om det er mulig å skrive om historien, å forstå hendelser på en annen måte, eller å godta familiemedlemmers beveggrunner. Testamente er Nina Wähäs andre utgivelse, men hun er en allsidig dame som også driver med film og musikk.
Forlaget om handlingen:
Den finsk-karelske storfamilien Toimi slår seg ned i Tornedalen rett etter andre verdenskrig. Familien Toimi består av mor Siri, far Pentti og deres 14 unger, hvorav tolv vokser opp. Da eldstedatteren Annie blir gravid, reiser hun motvillig hjem til gården. Hverken foreldrene eller søsknene er særlig glad for å se henne. Wähä zoomer så inn på hvert enkeltindivid i søskenflokken og forteller deres historie. Slik rulles fortellingen om en dysfunksjonell familie i 1980-årenes grenseland mellom Sverige og Finland opp.
Omdreiningspunktet i romanen er den lunefulle faren Pentti, som alle følger med et vaktsomt blikk, og så er det denne store familiehemmeligheten som ingen av dem kan unnslippe.
For en skjønn roman! Jeg likte godt de sekvensene hvor Siri som er mor til 12 barn, reflekterer over sin egen rolle i barnas liv, og de etterhvert voksne barnas selvstendighet.
Romanens handling finner sted når barna er så godt som voksne. Mor og mange av barna får bidra med egne historier, og prege handlingen med sin egen stemme. Hovedpersonen, Pentti, den tyranniske faren i familien, er på en måte den som får minst taletid, men han har en tydelig plass siden han preger hver enkelts historie.
Det kan virke litt oppstykket dette her, men teksten flyter lett og selv om ikke alle karakterene fester seg i minnet så gjør de som får mest plass kraftig inntrykk. Når Homofile Tarmo, som bor i Helsinki, besøker Sibeliusmonumentet frydet jeg meg ved gjensynet, og også skildringen av gravide Anni som tar turen opp til Stockholm når Artos ulykke forener familien, gjør inntrykk.
I tillegg til et rikt persongalleri byr romanen på en god dose spenning. Detaljer avslører seg underveis, som gir vendepunkt og god utvikling i teksten. Testamentet og Penttis historie som avsløres mot slutten, omfavner handlingen på en fengslende måte.
Boken er lett å følge med når en har den på øret, og Nina Woxholtts innlesing er topp klasse. Hører (eller leser) du denne kan du glede deg til en usentimental historie som engasjerer til tusen.
Forlaget om handlingen:
Den finsk-karelske storfamilien Toimi slår seg ned i Tornedalen rett etter andre verdenskrig. Familien Toimi består av mor Siri, far Pentti og deres 14 unger, hvorav tolv vokser opp. Da eldstedatteren Annie blir gravid, reiser hun motvillig hjem til gården. Hverken foreldrene eller søsknene er særlig glad for å se henne. Wähä zoomer så inn på hvert enkeltindivid i søskenflokken og forteller deres historie. Slik rulles fortellingen om en dysfunksjonell familie i 1980-årenes grenseland mellom Sverige og Finland opp.
Omdreiningspunktet i romanen er den lunefulle faren Pentti, som alle følger med et vaktsomt blikk, og så er det denne store familiehemmeligheten som ingen av dem kan unnslippe.
For en skjønn roman! Jeg likte godt de sekvensene hvor Siri som er mor til 12 barn, reflekterer over sin egen rolle i barnas liv, og de etterhvert voksne barnas selvstendighet.
Romanens handling finner sted når barna er så godt som voksne. Mor og mange av barna får bidra med egne historier, og prege handlingen med sin egen stemme. Hovedpersonen, Pentti, den tyranniske faren i familien, er på en måte den som får minst taletid, men han har en tydelig plass siden han preger hver enkelts historie.
Det kan virke litt oppstykket dette her, men teksten flyter lett og selv om ikke alle karakterene fester seg i minnet så gjør de som får mest plass kraftig inntrykk. Når Homofile Tarmo, som bor i Helsinki, besøker Sibeliusmonumentet frydet jeg meg ved gjensynet, og også skildringen av gravide Anni som tar turen opp til Stockholm når Artos ulykke forener familien, gjør inntrykk.
I tillegg til et rikt persongalleri byr romanen på en god dose spenning. Detaljer avslører seg underveis, som gir vendepunkt og god utvikling i teksten. Testamentet og Penttis historie som avsløres mot slutten, omfavner handlingen på en fengslende måte.
Boken er lett å følge med når en har den på øret, og Nina Woxholtts innlesing er topp klasse. Hører (eller leser) du denne kan du glede deg til en usentimental historie som engasjerer til tusen.
Les gjerne Solgunn sin flotte omtale av boken!
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2020
Spilletid: 16:41:50
Kilde: Lytteeksemplar
søndag 21. juni 2020
Fabrikken av Joanne Ramos
Etter å ha blitt interessert i tematikken surrogati i romanen Hundeparken, føltes det helt naturlig å lese debutromanen til Joanne Ramos. Fabrikken kalles en tendensroman, siden spørsmålene som tas opp er til de grader aktuelle. Biblioteket skal få tilbake boken sin nå, og jeg håper at de som er imot surrogati vil stikke bort å låne den ☺
Fra bakpå boken:
Hudson Valley, New York: Luksustilværelse med utsøkte måltider, personlig treningsopplegg, massasje og generell velvære, på et tilbaketrukket og naturskjønt sted. Godt betalt - mer penger enn du hadde drømt om. Og haken ved det? I ni måneder kan du ikke forlate stedet. Du skal produsere den perfekte babyen. For noen andre.
Jane er en alenemor fra Filippinene som strever hardt for å gi sin lille datter en bedre framtid. I likhet med andre kvinner i samme situasjon, ser hun på tilbudet hun får fra Fabrikken som en vei ut av fattigdommen. Men avtalen innebærer en kostnad hun og mange av de andre kvinnene ikke forutså. En for stor kostnad, synes flere av dem.
Til tross for at tematikken pirker i noe som kan føles litt betent, så bikker ikke romanen over i noe politisk. Her er ingen hevet pekefinger, men en skildring av livene til de kvinnene som bærer frem barn, betaler for å få båret frem barn og de som organiserer det hele. Alle lever stort sett i sus og dus, det er en solskinnshistorie dette her, og ikke en roman som ypper til diskusjon.
I de seks månedene siden Jane ble engasjert av Golden Oaks har hun vært opptatt med å flytte inn i ny leilighet, finne den riktige barnehagen til Amalia og å bli gravid. Ate hadde tilbudt seg å lese alle dokumentene fra Golden Oaks som kom i en stor FedEx-eske merket konfidensielt, og Jane gikk takknemlig med på det.
Etter endt lesning leste jeg gjennom baksideteksten, og satt og lurte på hva denne "kostnaden" er, som er for stor. Det er aldri snakk om at surrogatmødrene nærer sterke følelser for barnet de har i magen, og bortsett fra overvåkningen som de visste om på forhånd, ser det bare ut til å være oppsider.
Forfatteren er fra Filippinene, men fra seks års alderen vokste hun opp i et filippinsk miljø i Wisconsin. I sin kommentar til boken sier hun ingenting om surrogati, men skildrer hvordan hennes møter med barnepiker, hushjelper og rengjøringshjelper har åpnet øynene hennes for forskjellene vi har i samfunnet. Romanen er skrevet i beste mening, men jeg kan ikke hjelpe for å undre meg over om et sånt sted som Golden Oakes finnes.
Fabrikken har blitt en internasjonal bestselger, de amerikanske avisene ser ut til å ha trykket den til sitt bryst og bruker ord som realistisk, usigelig spennende, slående og briljant. Romanen er godt skrevet der er vi enig, den ble litt langdryg for meg med sine 470 rosenrøde sider, der jeg hadde ønsket meg litt fraspark.
Tanken på surrogati skremmer meg per definisjon, men etter å ha lest Hundeparken og nå Fabrikken, så kan jeg kanskje slå meg til ro med at denne praksisen er helt grei. Noen synspunkter?
God søndag dere, her i Bergen regner det for første gang på det jeg kan huske, men jeg skal ut å være saftdame på et halvmaraton ☺☔
Fra bakpå boken:
Hudson Valley, New York: Luksustilværelse med utsøkte måltider, personlig treningsopplegg, massasje og generell velvære, på et tilbaketrukket og naturskjønt sted. Godt betalt - mer penger enn du hadde drømt om. Og haken ved det? I ni måneder kan du ikke forlate stedet. Du skal produsere den perfekte babyen. For noen andre.
Jane er en alenemor fra Filippinene som strever hardt for å gi sin lille datter en bedre framtid. I likhet med andre kvinner i samme situasjon, ser hun på tilbudet hun får fra Fabrikken som en vei ut av fattigdommen. Men avtalen innebærer en kostnad hun og mange av de andre kvinnene ikke forutså. En for stor kostnad, synes flere av dem.
Til tross for at tematikken pirker i noe som kan føles litt betent, så bikker ikke romanen over i noe politisk. Her er ingen hevet pekefinger, men en skildring av livene til de kvinnene som bærer frem barn, betaler for å få båret frem barn og de som organiserer det hele. Alle lever stort sett i sus og dus, det er en solskinnshistorie dette her, og ikke en roman som ypper til diskusjon.
I de seks månedene siden Jane ble engasjert av Golden Oaks har hun vært opptatt med å flytte inn i ny leilighet, finne den riktige barnehagen til Amalia og å bli gravid. Ate hadde tilbudt seg å lese alle dokumentene fra Golden Oaks som kom i en stor FedEx-eske merket konfidensielt, og Jane gikk takknemlig med på det.
Etter endt lesning leste jeg gjennom baksideteksten, og satt og lurte på hva denne "kostnaden" er, som er for stor. Det er aldri snakk om at surrogatmødrene nærer sterke følelser for barnet de har i magen, og bortsett fra overvåkningen som de visste om på forhånd, ser det bare ut til å være oppsider.
Forfatteren er fra Filippinene, men fra seks års alderen vokste hun opp i et filippinsk miljø i Wisconsin. I sin kommentar til boken sier hun ingenting om surrogati, men skildrer hvordan hennes møter med barnepiker, hushjelper og rengjøringshjelper har åpnet øynene hennes for forskjellene vi har i samfunnet. Romanen er skrevet i beste mening, men jeg kan ikke hjelpe for å undre meg over om et sånt sted som Golden Oakes finnes.
Fabrikken har blitt en internasjonal bestselger, de amerikanske avisene ser ut til å ha trykket den til sitt bryst og bruker ord som realistisk, usigelig spennende, slående og briljant. Romanen er godt skrevet der er vi enig, den ble litt langdryg for meg med sine 470 rosenrøde sider, der jeg hadde ønsket meg litt fraspark.
Tanken på surrogati skremmer meg per definisjon, men etter å ha lest Hundeparken og nå Fabrikken, så kan jeg kanskje slå meg til ro med at denne praksisen er helt grei. Noen synspunkter?
lørdag 20. juni 2020
Erotikk fra Pablo Picasso - endelig å se på KODE
I årets første Morgenbladet kunne jeg lese at en kjempeutstilling er klar i Oslo. Det var Heine Onstad på Høvikodden som i fire måneder skulle vise frem den komplette grafiske samlingen av 347 trykk. Disse trykkene laget kunstneren i en alder av 87 år, i løpet av 200 dager i 1968. Jeg var klar for en Oslotur, men anmeldelsen i avisen opplyste også om at utstillingen skulle videre til KODE i Bergen, så da var det bare til å smøre seg med tålmodighet.
Koronaepedemien utsatte utstillingsåpning på KODE, men endelig 19 juni var det tid for oss bergensere å se denne kunsten. Snakk om å ta seg ut til det siste, men det er ingenting å si på streken og ironien i disse trykkene. Picasso leker med sitt eget image når han involverer sirkusartister og andre underholdere. Han hyller kunsten, modellen og kunstneren, på egne og andres vegne.
De 347 arbeidene er ett verk, hvert bilde har ikke navn, men er merket med en dato, så den oppmerksomme besøkende kan følge Picassos arbeid nær sagt fra dag til dag. Man kan tolke serien som en visuell dagbok, hvor kunstneren ser tilbake på sitt liv og virke.
Takket være den fremsynte samleren Arild Wahlstrøm, og en arveteknisk finurlighet som var så radikal at statsminister Gro Harlem Brundtland personlig måtte godkjenne den, havnet hele serien i Nasjonalgalleriet. Enkelte blader er blitt vist opp gjennom årene, men den eneste gangen et norsk publikum hittil har kunnet se alle 347, var i 1981.
Til tross for at Picasso selv så og si var blitt historie viser han med disse trykkene at han fremdeles som 87 åring hadde en dialog med sine kunstnerkolleger. Mange av trykkene har detaljer som sporer direkte tilbake til andre verk, egne og andres. Gjenkjenner du stolte snurrebarter på flere av karakterene hans, er det en hyllest til Diego Velàzquez, en hoffmaler fra 1600-tallet. Dette er et av eksemplene Espen Haugli kommer med i nevnte anmeldelse.
Da jeg besøkte KODE 2 i dag var jeg tidlig ute og fikk se utstillingen helt for meg selv. I lokalet surrer og går det en liten film som er fin å få med seg. Her forteller kuratoren om arbeidet med utstillingen og om kunstnerens arbeid med dette verket. Dette var virkelig lærerikt å få med seg, hvis noen har oppfattet motivene som "litt på kanten", så ta det helt med ro, her er det ingenting å rynke på nesen av.
Fakta i teksten er hentet fra Morgenbladet og KODE.
fredag 19. juni 2020
Gråsonen av Jan-Erik Fjell
Gråsonen er den syvende boken i serien med politietterforsker Anton Brekke. Jeg har lest dem alle, så jeg kan vel kalles en fan.
Forlaget om boken:
Harald Uteng er pensjonert Kripos-etterforsker, og en legende i norsk politi. Helt uventet kontakter han en journalist for å lage podkast om drapet på 17 år gamle Malin Rekve i Aremark i 1991, men Uteng blir funnet druknet like før podkasten skal slippes.
Anton Brekke, som var ung politiaspirant i den lille bygda da Malin ble drept, har ikke mistanke om noe kriminelt før han får høre det upubliserte opptaket. Etter hvert begynner Anton motvillig å lure på om feil person ble dømt den gangen, og at en morder igjen har satt seg i bevegelse.
I Aremarks dagligvarehandel jobber nå unge Emily. Hun får en gryende følelse av at noen holder øye med henne, og at hun er i fare.
Historien innledes med et blikk inn i livet til trekløveret i dagligvarebutikken. Vi tar del i drømmer og redsler, litt mobbing og i tillegg får vi med oss, at Aslak Rød lytter til Krimpådden. På denne måten blir vi også kjent med Kristian Bolstad som står bak podcasten, og temaet som skal følge historien til dens ende.
Deretter blir det et blidt møte med etterforskerne Magnus Torp og Anton Brekke, når Anton følger Magnus på jakt etter leilighet, før de blir avbrutt av en telefon fra politikammeret. Historien tar oss med videre til Adrian Locke, opprinnelig fra Aremark, men som har jobbet seg opp og ut av bygda, og har gjort det riktig så godt. Harald Uteng er på besøk hos ham, og han har fått ferten av noe, men hva?
Den pensjonerte politimannen er et kapittel for seg selv. Han er stadig beruset, gjerne mer enn godt er, og han bor i en båt, noe som ikke er helt trygt. Denne podcasten som han har tatt initiativet til, gir et diffust bakbilde for historien, hvor det loves at dristige detaljer skal avsløres i siste episode.
Tittelen på boken henspeiler på Anton Brekkes personlighet og hans måte å jobbe på. Han underviser på politihøyskolen, og foredraget han holder understreker betydningen av tittelen Gråsonen. En fin avrunding av en historie som kaster mange baller opp i luften, men lander alle elegant til slutt.
Jan-Erik Fjell gir oss solide karakterer med navn og personligheter som er lett å huske. Han bruker et godt språk og skildrer dynamikken mellom de involverte på en troverdig måte. Historien har en god nerve, men så veldig spennende blir det ikke før et lite blaff helt på slutten av boken, til det snakkes det for mye.
Handlingen er todelt hvor den ene delen tar oss med tilbake til 1991 og drapet i Aremark. Her møter vi også en pur ung Anton Brekke som lærer faget sitt av Harald Uteng. Refleksjonene rundt det Anton lærte den gangen, og det han nå som erfaren etterforsker lærer fra seg til Magnus Torp er gode, og jeg kan ikke annet enn å bli glad i denne duoen.
Ikke gå glipp av de andre bøkene i serien:
Tysteren, Skyggerom, Hevneren, Rovdyret, Lykkejegeren og Gjemsel
Forlaget om boken:
Harald Uteng er pensjonert Kripos-etterforsker, og en legende i norsk politi. Helt uventet kontakter han en journalist for å lage podkast om drapet på 17 år gamle Malin Rekve i Aremark i 1991, men Uteng blir funnet druknet like før podkasten skal slippes.
Anton Brekke, som var ung politiaspirant i den lille bygda da Malin ble drept, har ikke mistanke om noe kriminelt før han får høre det upubliserte opptaket. Etter hvert begynner Anton motvillig å lure på om feil person ble dømt den gangen, og at en morder igjen har satt seg i bevegelse.
I Aremarks dagligvarehandel jobber nå unge Emily. Hun får en gryende følelse av at noen holder øye med henne, og at hun er i fare.
Historien innledes med et blikk inn i livet til trekløveret i dagligvarebutikken. Vi tar del i drømmer og redsler, litt mobbing og i tillegg får vi med oss, at Aslak Rød lytter til Krimpådden. På denne måten blir vi også kjent med Kristian Bolstad som står bak podcasten, og temaet som skal følge historien til dens ende.
Deretter blir det et blidt møte med etterforskerne Magnus Torp og Anton Brekke, når Anton følger Magnus på jakt etter leilighet, før de blir avbrutt av en telefon fra politikammeret. Historien tar oss med videre til Adrian Locke, opprinnelig fra Aremark, men som har jobbet seg opp og ut av bygda, og har gjort det riktig så godt. Harald Uteng er på besøk hos ham, og han har fått ferten av noe, men hva?
Den pensjonerte politimannen er et kapittel for seg selv. Han er stadig beruset, gjerne mer enn godt er, og han bor i en båt, noe som ikke er helt trygt. Denne podcasten som han har tatt initiativet til, gir et diffust bakbilde for historien, hvor det loves at dristige detaljer skal avsløres i siste episode.
Tittelen på boken henspeiler på Anton Brekkes personlighet og hans måte å jobbe på. Han underviser på politihøyskolen, og foredraget han holder understreker betydningen av tittelen Gråsonen. En fin avrunding av en historie som kaster mange baller opp i luften, men lander alle elegant til slutt.
Jan-Erik Fjell gir oss solide karakterer med navn og personligheter som er lett å huske. Han bruker et godt språk og skildrer dynamikken mellom de involverte på en troverdig måte. Historien har en god nerve, men så veldig spennende blir det ikke før et lite blaff helt på slutten av boken, til det snakkes det for mye.
Handlingen er todelt hvor den ene delen tar oss med tilbake til 1991 og drapet i Aremark. Her møter vi også en pur ung Anton Brekke som lærer faget sitt av Harald Uteng. Refleksjonene rundt det Anton lærte den gangen, og det han nå som erfaren etterforsker lærer fra seg til Magnus Torp er gode, og jeg kan ikke annet enn å bli glad i denne duoen.
Gråsonen anbefales gjerne videre ☺☺☺
Forlag: Capitana
Utgitt: 2020
Sider: 349
Kilde: Leseeksemplar
Ikke gå glipp av de andre bøkene i serien:
Tysteren, Skyggerom, Hevneren, Rovdyret, Lykkejegeren og Gjemsel
tirsdag 16. juni 2020
Krokodillevokteren av Katrine Engberg
Krokodillevokteren er den første boken i Københavnserien. Boken kom ut i 2016 og ble oversatt til norsk i år. Serien fortsettes med Blodmåne og Glassvinge, og det ser ut som det er enda en bok på vei, så her er mye god krim å glede seg til.
Forlaget om handlingen:
En iskald vintermorgen i København blir en ung kvinne funnet drept i leiligheten sin. I ansiktet hennes er det risset inn et intrikat mønster. Dette blir opptakten til et mareritt for husverten hennes, Esther de Laurenti. Og ikke minst for politietterforskerne Jeppe Kørner og Anette Werner som får saken på sitt bord. Etterforskningen blir stående i stampe inntil Esther avslører at hun er i ferd med å skrive en kriminalroman som på en prikk skildrer det mordet de nå står overfor.
Hvem kan ha lest manuset og latt en ond fantasi bli til virkelighet? Esther blir dratt inn i et sykt menneskes fantasiverden, og Jeppe og Anette blir nødt til å grave i fortiden for å avdekke de hemmelighetene som ligger bak denne kaldblodige forbrytelsen
Gamle Greger skal på do om natten, og ser at døren til Julie sitt rom står åpen. Han vil lukke den, men når han tar et skritt innenfor stomper han i noe på gulvet og ramler inn. Andre leieboere i huset finner ham, liggende oppå liket av Julie, og får tatt affære.
Esther eier huset de bor i, og når etterforskingen av drapet er godt i gang, går det opp for henne at det som er risset inn i ansiktet til Julie stammer fra boken hun holder på å skrive. Hvem visste at hun har brukt Julie som inspirasjon til kriminalromanen sin?
Etterhvert som vi blir kjent med personene rundt den døde, dukker det opp flere drapsmotiver. Leseren blir holdt i villrede om løsningen på mordmysteriet, samtidig som en spennende og troverdig historie skrives frem.
Engberg har gode karakterer, jeg likte godt radarparet Jeppe Kørner og Anette Wærner som jobber med saken. Forfatteren har gjort seg flittig bruk av litterære bilder, noe som levendegjør teksten, sper på med litt humor, men som innimellom også får meg til å rynke litt på nesen.
Med jevne mellomrom hører vi en anonym stemme, som legger et lag av noe creepy over handlingen, men ellers fortelles hele Krokodillevokteren lineært.
Ved hjelp av uventede vendinger og fargerike karakterer holder Engberg på min oppmerksomhet hele veien. Jeg gleder meg til å lese neste bok i serien!
Forlaget om handlingen:
En iskald vintermorgen i København blir en ung kvinne funnet drept i leiligheten sin. I ansiktet hennes er det risset inn et intrikat mønster. Dette blir opptakten til et mareritt for husverten hennes, Esther de Laurenti. Og ikke minst for politietterforskerne Jeppe Kørner og Anette Werner som får saken på sitt bord. Etterforskningen blir stående i stampe inntil Esther avslører at hun er i ferd med å skrive en kriminalroman som på en prikk skildrer det mordet de nå står overfor.
Hvem kan ha lest manuset og latt en ond fantasi bli til virkelighet? Esther blir dratt inn i et sykt menneskes fantasiverden, og Jeppe og Anette blir nødt til å grave i fortiden for å avdekke de hemmelighetene som ligger bak denne kaldblodige forbrytelsen
Gamle Greger skal på do om natten, og ser at døren til Julie sitt rom står åpen. Han vil lukke den, men når han tar et skritt innenfor stomper han i noe på gulvet og ramler inn. Andre leieboere i huset finner ham, liggende oppå liket av Julie, og får tatt affære.
Esther eier huset de bor i, og når etterforskingen av drapet er godt i gang, går det opp for henne at det som er risset inn i ansiktet til Julie stammer fra boken hun holder på å skrive. Hvem visste at hun har brukt Julie som inspirasjon til kriminalromanen sin?
Etterhvert som vi blir kjent med personene rundt den døde, dukker det opp flere drapsmotiver. Leseren blir holdt i villrede om løsningen på mordmysteriet, samtidig som en spennende og troverdig historie skrives frem.
Engberg har gode karakterer, jeg likte godt radarparet Jeppe Kørner og Anette Wærner som jobber med saken. Forfatteren har gjort seg flittig bruk av litterære bilder, noe som levendegjør teksten, sper på med litt humor, men som innimellom også får meg til å rynke litt på nesen.
Med jevne mellomrom hører vi en anonym stemme, som legger et lag av noe creepy over handlingen, men ellers fortelles hele Krokodillevokteren lineært.
Ved hjelp av uventede vendinger og fargerike karakterer holder Engberg på min oppmerksomhet hele veien. Jeg gleder meg til å lese neste bok i serien!
Abonner på:
Innlegg (Atom)








