Djevelpakten av Max Seech

Djevelpakten er den tredje boken i denne serien, som utspiller seg i Helsinki. Jeg har latt meg fengsle av de to andre, så selv om jeg hadde fått litt nok av krim i det siste, kunne jeg ikke motstå å ta den med meg hjem, da jeg spottet den i bibliotekets hylle med bøker på 10 dagers lån. Ikke angret jeg heller, dette er virkelig en spennende serie!

Forlaget om handlingen:
Den kjente finansmannen og industrimagnaten Eliel Zetterborg blir funnet brutalt myrdet i sitt hjem i Helsingfors. Det finnes ingen tegn til innbrudd og det eneste mulige sporet politiet finner i den usedvanlig strøkne boligen, er flere tusen bittesmå puslespillbrikker.
Få dager tidligere, har det veldige Zetterborg-konsernet meldt om store nedbemanninger, så politiet retter først søkelyset mot noen av de mange, illsinte ansatte. Men snart viser det seg at flere mennesker er i stor fare - hvordan henger dette sammen med Zetterbergs død?

Jessica Niemi overlater etterforskningen til sine kollegaer, i alle fall offisielt. Men da det skjer flere drap, trekkes også hun inn en sak som tvinger fram en konfrontasjon med hennes egne minner og demoner. 

Leser du først Heksejakt og deretter Jenta under isen vil du ha en ganske god forståelse for hva det er Jessica Niemi er så redd for i denne boken. Men, det handler ikke bare om henne, så langt derifra. 

Persongalleriet i denne serien er formidabelt, her er det ingen fargeløse pappfigurer, men mennesker med personligheter, tanker og følelser. Forfatteren bruker ikke mange ordene på å få frem dette livlige bildet av karakterene sine heller.

Niemi er permittert i historiens begynnelse, med et ødelagt håndledd (ref. forrige bok) så sjefen Helena Lappi gir Jusuf Pebble, som også er Niemis gode venn, anledningen til å være etterforskningsleder for første gang. Han er ikke den eneste som får muligheten til å blomstre i denne historien, en vennligsinnet krimvri jeg sjelden møter på.

Det er et lite mysterium etterforskerne i Helsinki blir presentert for, en død mann på sitt eget stuegulv, med en kniv i brystet, men det var ikke knivhugget han døde av. Sønnen sitter utenfor og venter på sin far, og livvakten/sjåføren gjør det samme, så hva som har skjedd her er ikke godt å si. 

I tillegg finner politiet et 2000-biters puslespill, som de snart ser har noe med saken å gjøre. Piler med usynlig blekk fører dem også til et gammelt fotografi av tre venner.

Handlingen er lineær, etterforskingen pågår faktisk bare i overkant av ett døgn, men i en spennende bihistorie får vi høre om en utløsende hendelse, som skjedde 30 år tidligere. 

Jessica Niemi kjenner etter hvert noen puste henne i nakken, så hennes personlige mareritt med ritualmordene for et år siden, får hun heller ikke fred for i denne boken. (kanskje i neste?)

Djevelpakten er en handlingsmettet krim helt uten dødpunkter. Her er ingen ekle scener, men noe creepy smyger seg rundt de mange hendelsene gjennom hele historien. Seech bruker ikke mye plass på å skildre landskap og miljøer, så han avslører ikke mye om Helsingfors. 

Språket er korthugd, helt uten metaforer og annet som kan ta fokus vekk fra det som faktisk hender. Det er helt tydelig at forfatteren er veldig glad i karakterene sine og viser med sine skildringer av krimavdelingen, at det er mulig å ha et godt arbeidsmiljø i en etterforskning.

Handlingen går opp, mysteriet får sin løsning, ikke noen av dem jeg hadde sett for meg underveis, men det kom ikke helt ut av det blå heller. 

I oktober i fjor ble Djevelpakten vinneren av Glassnøkkelen, for beste nordiske krim i 2022. Jeg skjønner godt hvorfor, og anbefaler gjerne Djevelpakten videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021/på norsk 2023

Sider: 445

Kilde: Biblioteket

Fritt vilt - ny Alsakerkrim fra Agnes Lovise Matre

Fritt vilt er bok nummer 4 i serien om politistasjonssjef Bengt Alvsaker og de andre etterforskerne i Hardanger. Jeg har fulgt Agnes Lovise Matres forfatterskap siden debuten i 2012 med Stryk meg over håret. Den og thrilleren Kledd naken er sterke historier, mens de fire siste er mer tradisjonell krim.

Forlaget om handlingen:
En ung gutt blir funnet drept i Hardangerbadet i Øystese sentrum. Samtidig meldes en femten år gammel jente savnet. Hun har ikke kommet hjem om kvelden, og ute raser en av vinterens kraftigste stormer. Enorme snømengder har falt på få dager, og det har gått flere store ras innover Hardangerfjorden. Flyplasser og fjelloverganger er stengt. Bygda er praktisk talt isolert fra omverdenen.

Drapsetterforskningen og den desperate leteaksjonen etter jenta strekker det lokale lensmannskontorets kapasitet langt utover bristepunktet. Og så begynner bygdedyret å røre på seg.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 286

Kilde: Leseeksemplar

Gjensynet med alltid hardtarbeidende Bengt Alsaker føltes godt. Vi blir tidlig minnet på hans fortid som morløs og barnløs, og hvordan at dette har endret seg for ham, etter at moren og Thomas sent kom inn i livet hans. Nå har han også en samboer & kollega, som ser ut til å holde den lille familien sammen. 

Alsakers litt spesielle familiekonstellasjon ser ut til å speile samfunnet i Øystese, hvor vi befinner oss, for her er det ganske mange dysfunksjonelle familier, som skulle fått seg litt hjelp. Menneskene snakker ikke sammen, gamle griser menger seg med alt for unge jenter, og ingen av ungdommene ser ut til å være ærlige med sine egne foreldre, eller hverandre for den saks skyld.

Den kalde årstiden preger historien, med mye snø, sprengkulde og lammet infrastruktur. Selv om historien er av det mørke slaget, så får vi heldigvis noen glimt av idyllen, som de landlige områdene i Hardanger tross alt, også rommer.

En prolog som får hjertet til å banke litt fortere, og et skummelt første kapittel, gir boken en pangstart. Han kan ikke ha vært særlig mørkredd, unggutten Oliver Grønnåsen som har påtatt seg jobben med å vaske svømmehallen alene klokken seks hver morgen. Han blir funnet drept, samtidig som savnetmeldingen på Angelica sendes ut. Det settes i gang en fullskala leteaksjon etter henne og mannskap blir hentet inn fra Bergen og Stavanger.

Nok om handlingen, her skjer det mye, og det er ikke slutt med dette. Dette er en klassisk politikrim, og det skjer mye på lensmannskontoret. Etterforskingen er tidkrevende og det er mange involverte, så dette opptar de fleste sidene. 

Samtidig lærer vi bygda å kjenne, de lever litt mer synlig, disse menneskene som alle kjenner til hverandre, i motsetning til oss som bor i by, og knapt har hilst på naboen vegg i vegg. Læreren, presten, fastlegen og politiet, alle har relasjoner på tvers, noe som danner grunnlag for besnærende intriger. Mange av avhørene utføres hjemme i folks stuer, noe som bidrar til bygdefølelsen, og flere ganger lar politiet menneskene gå, hvis de selv sier at de ikke vil snakke. Får ikke håpe vi har så slappe politifolk i Bergen.

Fritt vilt er godt skrevet, men mye snikk snakk på politikammeret fikk meg til å falle litt av lasset av og til. For en utålmodig leser som meg, som ikke trenger å få det inn med teskje, er ikke repetisjoner noe å trakte etter. Det er det litt av her, men det må vel bli sånn når de planlegger avhør, gjennomfører og oppsummerer de samme detaljene.

Matre bruker et godt språk, med korte setninger og like korte kapitler. Noen fiffige vrier løfter kvaliteten på leseopplevelsen, som her hvor stemningen i rommet med få ord blir veldig tydelig:

- Du var på festen hos Småbrekke, du også, sa Bengt til Alex. - Noen spesiell grunn til at du ikke har fortalt oss det?
- Dere spurte ikke, sa han og fortsatte å glo ned i mobilen sin. Linnea rykket til og krøp lenger opp i sofaen. Det lå en uferdig krangel i rommet, et oppgjør som hadde funnet sted før de kom. 

Handlingen byr på lite fra etterforskernes privatliv, og det setter jeg pris på. Her er spenningstopper med jevne mellomrom, men ikke noen bestialske scener, så er du på jakt etter krim som ikke tar nattesøvnen fra deg, så er denne midt i blinken ⚃

Les gjerne Henningbokhylle sin fine omtale!

Utgivelsene til Matre i rekkefølge, den første er en roman, så en thriller og de tre siste er krimserien hvor Bengt Alsaker er hovedperson. Til døden er Matres bidrag til serien som har handling fra hvert av de ti budene, en veldig bra serie det også.

Stryk meg over håret

Kledd naken

Skinnet bedrar

Iskald

Uvigslet jord
Til døden
Fritt vilt

Samiras død av Myriam H. Bjerkli

Jeg har fortsatt å lese Myriam H. Bjerklis bøker, etter jeg leste Lille linerle, som var forfatterens krimdebut. Samiras død er den syvende boken i serien hvor Håkon Haakonsen har hovedrollen, og etter en leseopplevelse som bekrefter min begeistring, ser med glede og forventning frem til neste bok.

Forlaget om handlingen: 
Håkon Haakonsen er lykkelig sammen med kjæresten Sigrid og hennes sønn David. Så forsvinner begge. Sigrids voldelige ekskjæreste Muhammad har rømt fra fengselet, og en eldre dame blir kjørt ned og drept på en øde vei utenfor Sandefjord uten at noen melder seg. David har også hatt større problemer på skolen enn Håkon har kunnet forestille seg. Har alt dette noen sammenheng? Mens tiden er i ferd med å renne ut for de to menneskene som står ham nærmest, står en ting klart for ham: Han har aldri kjent den kvinnen han elsker.

Forlag: Bonnier
Utgitt: 2024
Sider: 269
Kilde: PDF fra forlaget

Samiras død har noe av det befriende usannsynlige over seg, som krim gjerne har, men det betyr ikke at historien bare er ren underholdning. 

Gjennom heftige scener som skildrer desperate menneskers flukt fra krigsherjede land i Afrika, belyses forholdene som mange av flyktningene som bor i Norge, har levd under. 

I tillegg dreier tematikken seg om den litt vanskelige hverdagsrasismen. Jeg sier vanskelige, for jeg er sikkert ikke alene om å tenke at den type tankegods eller holdninger som kommer frem her, ikke kan være særlig vanlig. Samtidig vet jeg etter å ha lest blant andre Sumaya Jirde Ali sine bøker, at hverdagsrasisme finnes og må tas på alvor!

Historien begynner med mobbing, en 8 år gammel gutt, blir mobbet på det groveste av to eldre gutter. Selv om dette er grusomt, så er det som kommer frem når vi lærer Sigrids bakgrunn å kjenne, mye vondere lesning. 

- Hold kjeft, ellers dreper jeg deg med en gang!
Hun tidde, holdt skrikene inne.
- Det er det du burde, sa Ibraham bak dem idet han puttet fyrstikkesken tilbake i jakkelommen.
- Jeg fatter ikke hvorfor vi skal drasse på henne.
Mohammad stirret ned på henne. I lyset fra den brennende varebilen bak ham så hun at han smilte.
Vi skal ikke det. Ikke mye lenger.

Historien har høy grad av dramatikk. En livsfarlig forbryter greier å rømme fra fengsel, tussekjøring som fører til en dødsulykke, kidnappinger og jeg vet ikke hvor mange drepte til slutt. 

Samtidig som alt dette pågår, leser Håkon gjennom Mohammad og Sigrids vitneforklaringer fra rettsaken som fikk ham i fengsel for 8 år siden, og i en sekvens følger vi familien til Samiras flukt fra hjemlandet, via Kenya, Sør-Sudan og Libya før de endelig ankommer Italia og det etterlengtede Europa.

Som du sikkert skjønner dette er en krim helt uten dødpunkter, puste rolig får du gjøre en annen dag. Myriam H. Bjerkli greier på en besnærende måte å bygge plott av litt halvsannsynlig action, og dønn seriøs problematikk. Selv om jeg har lest flere av bøkene i serien, så har Håkon Haakonsen forblitt litt anonym. Frem til nå, for nå kommer jeg ikke til å glemme ham til neste bok.

Liker du lettlest krim som byr på samfunnsengasjement,

så er dette boken for deg ⚄

Klikk på denne lenken om du vil se alle bøkene i serien!

Henningbokhylle har også blogget om boken ☺

Skred av Sara Strömberg - bok 2 i serien om Vera Bergström

Da jeg leste Skygger, den første boken i denne serien, skjønte jeg ikke helt hvordan den boken vant pris for Årets beste krimdebut i 2021. Ryktene fortalte at bok nummer to er mindre langsom, og sannelig vant ikke Skred prisen for Årets beste svenske krimroman i 2022, så jeg kjørte på igjen med krim fra ødelandet i midt-sverige.

Forlaget om handlingen:
Sommeren regner bort i Åre, men gravemaskinene fortsetter å grave i fjellet for å bygge nye eksklusive feriehus. Når det går et alvorlig jordskred rives nye sår opp i det lille samfunnet, og mørke hemmeligheter kommer for dagen.

Vera Bergström har fått tilbake jobben som lokalreporter i Jämtlandsposten og forsøker å stille politikerne til ansvar for jordskredet. Samtidig, på en gate i Stockholm, blir et armbånd funnet, som tilhører den savnede sauebonden Jonte Andersson. Hvorfor dukker armbåndet opp i byen nå, når han forsvant på fjellet for nesten to år siden? Vera begynner å grave i saken, og etter hvert som brikkene faller på plass, skrider en skremmende sannhet fra fortiden fram, som snart vil innhente alle involverte.

Historien åpner med jordskredet som har gitt navn til denne kriminalromanen. Vera bivåner det hele, og som journalist i Jämtlandsposten, får hun førstehåndskjennskap til en artikkel med fet overskrift.

Etter hvert befolkes historien av noen usympatiske karakterer. Den sleske tv-verten Claes of Sandberg har tatt turen med familien til Åre, og vi møter skiesset Leif Tronde som er en av dem som profiterer på utbyggingen av skiområdet. At flere veier, butikker, hoteller og skiressorter går hardt ut over naturen, det er selvsagt, og i denne serien greier Strömberg å veie opp de økonomiske vinningene mot ødeleggelsene, på en troverdig måte.

Vera bor i en liten leilighet på toppen av den nedlagte stasjonsbygningen på Ånn, 537 meter over havet, mens barndomshjemmet hennes har blitt hytta til en nordmann, som sjelden er der. Ungdomsvennen Thomas har dradd til Argentina for å danse, og hun innrømmer for seg selv at hun savner ham, på mer enn en måte. 

Vi får høre om venninner som har forlatt hjembygda og samtidig som fraflyttingen har vært merkbar, øker turismen i området. Eksemplene på hva det gjør med lokalsamfunnet er mange, og i tillegg hører vi om samer som sloss for å beholde beitemarkene sine, og hvordan dyrkbar jord forsvinner inn i utbyggingen av skiresorten som Årebygda har blitt.

Det er ikke tvil om at forfatteren er glad i miljøet hun skriver om, for skildringene av foreninger, dugnader og tilstelninger er gjort med kjærlighet. Romanen er full av levende karakterer, med personlighet som speiler hvilket samfunnslag de kommer fra. Her er hunder som knurrer og sauer som breker hysterisk, med dette lydsporet er det ikke vanskelig å se for seg det som skjer.

Forsvinningen til Jonte Andersson tar ikke så mye plass i historien, kanskje det er fordi dette ikke er en politikrim? Jeg har lovet meg selv å slutte å skrive at krim må være spennende, dette blir siste gangen. Neste gang jeg uten å ville det, leser en "slowcrime" skal jeg la være å blogge om den. Nå står det jo "kriminalroman" på boken, så jeg kan ikke klage, og som roman er boken veldig god, derav de fire prikkene på terningen ⚃

Les gjerne den fine omtalen til Artemisias Verden☺

Forlag: Kagge

Utgitt: 2024

Sider: 425

Kilde: Lånt på Bookbites

Det kom et brev fra München av Håkan Nesser

Dette er den åttende boken i serien om politietterforsker Gunnar Barbarotti og hans kollega og samboer Eva Backman. Jeg har fulgt serien, og likt alle bøkene hittil. Når det gjelder jul og corona er jeg fint ferdig med begge deler akkurat nå, men denne gangen ble jeg advart, og noen prinsipper må en ofre for å få lese den nyeste historien om Gunnar Barbarotti.

Forlaget om handlingen:
Det er jul, pandemiåret 2020, og den kjente kunstneren Ludvig Rute inviterer alle søsknene sine til julefeiring i det avsidesliggende Sillingbo, til tross for alle restriksjoner. 

Det er noe han vil fortelle dem. De har ikke sett hverandre på mange år, og stemningen er spent. Det blir ikke bedre av at det skjer et mord på julaften.

Paret Barbarotti-Backman får saken og begynner etterforskningen som i snøvær og pandemiens skyggeside nesten minner om en gammel britisk krimfortelling. I alle fall innledningsvis. Finnes det en ekstern gjerningsmann, eller kan det være en i familien? 

Det var ikke noe problem å la prinsippene fare, når det gjelder denne historien. Jeg digget hvordan Nesser har bygget ut et godt utprøvd Agatha Christie konsept, nemlig det lukkede roms mysterium, og hvordan han smurte godt på med klisjèer.

Innledningsvis presenteres vi for de fire søsknene Rute. Ludvig, den verdensberømte og styrtrike billedkunstneren som bor på Rivieraen, inviterer de tre andre til å tilbringe noen juledager i huset han har lånt på det avsidesliggende stedet Sillingbo i nærheten av grensen til Norge. 

Filosofidosenten Leif lever alene i Sundsvall, Lars tar med seg sin kone Ellen fra Oscarshamn og Louise har sin datter Linn på 25 år, med seg fra Stockholm. Legger vi til Ludvigs livsledsager, så er de syv stykker i det nedlagte og oppussede skolehuset, fra forrige århundre. 

Etter introduksjonen av karakterene forteller Ludvig legenden om lærerinnen som jobbet på skolen i mange år, og datteren hennes. Dette utvikler seg til en skikkelig spøkelseshistorie.

Ludvig kaller søsknene sine til et møte, ingen røper overfor de tre andre, hvilken overenskomst de har fattet, derfor blir stemningen blant de syv drastisk endret. Jeg røper vel ikke mye når jeg sier at det skjer et mord den påfølgende natten. Etterforskerne som er nærmest til å rykke ut, befinner seg 6 mil fra Sillingbo, nemlig Gunnar Barbarotti og Eva Backman. 

Før vi har kommet så langt er mange frø sådd. Leseren får virkelig være med å løse gåten, for underveis får vi vite mye om karakterene som kan utløse motiv for ugjerningen som blir begått.

Etter å ha skvist meg gjennom en håndfull ulidelig kjedelig svensk krim, fikk jeg tilbake troen med denne boken. Ja, plottet er langsomt og nei, boken er ikke full av action og grufulle scener, men allikevel holdt handlingen meg på pinebenken. Interessen min ble vekket fra første side og nysgjerrigheten på hvordan alt henger sammen, slapp aldri taket. Det som gjorde at smilet mitt strakte seg fra øre til øre da jeg leste, var begeistringen jeg følte, over oppbyggingen, språket og humoren. 

Hvordan Nesser greier å få et tragisk familiedrama eller etterforskning som står i stampe, til å bli så underholdende, det er meg en gåte. Halvveis i boken samles endelig hele etterforskningsgruppen for første gang, inklusiv monsieur sjefen Stig Stigman, som har dummet seg ut og tatt en tur til Gran Canaria og fått en golfball i hodet. Gunnar Barbarotti vet ikke hvor han skal gjøre av latteren sin:

Ti dager av det nye året var gått, til og med helligtrekongersaften var overstått, og det fanes intet lys i den lange tunnelen som het januar måned. I hvert fall kunne ikke Gunnar Barbarotti oppdage noe. 
        Det måtte i så fall være kulen.
        Drapet på Ludvig Rute, innledet Stigman, og reddet med disse ordene Barbarotti fra den farlige skoggerlatteren. Det har gått mer enn to uker, og etterforskningen står like stille som en pyramide. En pyramide, si fra hvis jeg tar feil. 
        Korrekt, sa Barbarotti etter noen sekunders taushet. Eller tankevirksomheten hos en full nynazist. Det finnes ikke et fnugg av tekniske bevis, og ingen har stått frem og påtatt seg skylden.

München blir nevnt for første gang når kapitlet handler om Linn, den 25 år gamle datteren til Louise. Hennes kjæreste Dieter vil ha henne hos seg i München og han frir til henne. Linn vil dette, men moren oppfører seg så rart, så hun tviler. Hva var det egentlig de snakket om den juleformiddagen?

Etterforskningen virker låst, men saken og boken får en logisk og ryddig avslutning. Dette er ingen hardkokt krim, men et briljant fortalt mysterium som engasjerte. Nesser holder kortene tett til brystet, men jeg kan røpe at jeg var inne på noe, ganske tidlig i historien.

Det kom et brev fra München er velskrevet til tusen

- jeg anbefaler den gjerne videre ⚅

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 368

Kilde: Lånt på biblioteket

Stormberget av Liza Marklund

Stormberget er siste del i Liza Marklunds kritikerroste og bestselgende «Polarsirkelen»-trilogi, med handling fra Stenträsk i Norrbotten, like ved polarsirkelen. Marklund vokste selv opp i dette området, og bruker historiene hun hørte på den tiden i handlingen. Jeg har lest Polarsirkelen og Kallmyren og lot meg fascinere over det originale plottet rundt hovedpersonens kone.  

Forlaget om handlingen:
Under midtsommerfeiringen i Stenträsk flyter en kropp opp i Kallmyren. Det antas at det er Wiking Stormbergs druknede kone som endelig er funnet. Men mennesket i myra viser seg å være en mann, og han har ikke druknet. Kroppen hans har blitt festet til bunnen av myra med en stake gjennom hjertet, som en vampyr.

For Wiking betyr funnet en svimlende reise tilbake til hans egen familiehistorie. Til slutt vet han ikke hva som er sannhet og hva som er løgn, hvem som egentlig er hva – eller hvem han selv er.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt på norsk: 2024
Sider: 272
Kilde: Lånt på Bookbites

Nerven som denne siste og avsluttende boken i trilogien startet med, ansporet meg til iherdig lesning, men dessverre dabbet det av. Det mest dramatiske som skjer i denne kriminalromanen er at Wiking Stormberg  har vært kreftsyk, og at hans kjæreste er i ferd med å avrunde forholdet deres.

I retrospektiv, i en av de mange hoppene tilbake i tid, får vi høre om sjelsettende opplevelser i Stormbergslekten, både personlige og ting som har med utbygging av natur å gjøre. Vi er ofte tilbake i tid, helt til 1948, da Karin, Wikings mor var bare 2 år. Vi hører om hvordan arbeidet med å lage en stor demning som skal sikre strømforsyning i området, gjør at mennesker og natur blir tvunget bort med vold.

Den økende spenningen i verden i, tiden rundt Cuba-krisen skildres godt. De mange hemmelighetene rundt den lokale robotbasen, som også sønnen til Wiking, Markus jobber på, og prøvesprengninger av atomvåpen, gir anslaget til litt nerve i historien.

Det er ikke tvil om at dette er den avsluttende boken i trilogien, for her nøstes alle tråder sammen. Marklund gir oss i tillegg en innføring i hva som skjer med karakterene etter at serien er ferdig, mer endelig enn det blir det vel ikke.

Siden jeg ga de to første bøkene i trilogien fire på terningen er det ingen vei utenom treeren denne gangen. Den innviklede slektshistorien til hovedpersonen var interessant, men hører bedre hjemme i en historisk roman. Jeg skal ikke være den som klager over at boken jeg har lest ikke er den jeg ønsket å lese, men merkelappen krim må da bety noe? Jeg forslår en merkelapp på coveret, som advarer mot "slow-crime", men det selger vel ikke bøker, og så er jo smaken som kjent, som baken ☺

Artemisias Verden har en fin omtale av boken!

Februar av Johan Lindvall

Februar er romanen som gjorde Johan Lindvall til forfatter. Som klangen av navnet røper, er Lindvall svensk, men han bor i Oslo og skriver på norsk. Av yrke er han komponist og musiker og har i tillegg utdannelse fra Skrivekunstakademiet i Hordaland.

Forlaget om handlingen:
Forholdet med Malin tar slutt, og bruddet setter i gang en kaskade av minner hos Johan. Han minnes barndommen på gården utenfor Göteborg, den døde moren, familien, forelskelser, og tiden som student i Oslo. 

Hvem er han, og hvem kunne han ha blitt? Går det an å opprettholde relasjoner til andre når man ikke klarer å holde orden på sitt eget liv? 

Februar er en fri, assosiativ fortelling om savn, sorg og kjærlighet.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2023
Sider: 164
Kilde: Leseeksemplar

Da jeg leste åpningsscenene i denne romanen tittet både Jon Fosse og Virginia Woolf frem, og sa takk for sist til meg. Bevisstheten til hovedpersonen strømmer ut, og mangelen på punktum gjorde at det var bare til å klamre seg fast. 

Februar røsker litt i følelsene mine, da jeg leste "jeg feiret jul i Berlin en gang" tenkte jeg først, å så gøy. Men så forsto jeg hvorfor, og det var ikke like kjekt lengre. Sånn holder historien leseren i ørene, en har ikke før sluppet ut pusten, og tenkt, nå er det trygt, også smeller han til med en bit av historien, som får meg opp på tå igjen.

Når han ganske tidlig i historien forteller om moren sin, reflekterer han rundt ensomhet: 

Hun snakket om å flytte til Middelhavet, bo i et hus ved en strand og sitte på en balkong og se på havet, og det medførte vel en annen type ensomhet, en ensomhet som ikke var et resultat av et nederlag, men konsekvensen av et valg, og det skjedde ingenting, hun lærte seg ikke fransk... 

Det handler om å vokse opp i en turbulent familierelasjon, om ensomhet og utenforskap, og ikke minst om skammen over å ikke ringe en gammel mormor.

Romanen er skrevet i et mollstemt språk, ordvalg og måten setningene flyter sammen på, er absolutt blant det beste jeg har lest. Det samme vil jeg si om oppbyggingen av historien, hvordan hele bildet ikke viser seg, før alle bitene i puslespillet er på plass. 

Det er en nydelig liten perle av en roman Johan Lindvall debuterer med, og jeg håper inderlig at han er i gang med en ny bok ⚄