Ingen gjenboere av Runa Fjellanger

I 2017 leste jeg Runa Fjellanger sin debutroman På motorveiene. Etter å ha lest den gamle omtalen min, og samtidig nettopp er ferdig med årets utgivelse Ingen gjenboere, ser jeg både likhetstrekk og forskjeller mellom de to romanene. 

Forlaget om handlingen:
Sara er 35 år, bor i en leilighet i Oslo sentrum og jobber som kommunikasjonssjef i næringslivet. Hun lar ingenting skje uten at hun allerede har forestilt seg det, slipper ingen helt inn eller lar dem få makt over henne. Sara har sterke meninger om det meste, særlig om relasjoner mellom kvinner og menn, om kvinner generelt, om kjønn, sex og kropp.

Men da hun møter Jonathan, er det noe som endrer seg. Plutselig må Sara tenke seg om før hun svarer. Jonathan kommer fort tett innpå henne, og Sara mister kontrollen.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2021
Sider: 189
Kilde: Leseeksemplar

Sara er det jeg vil kalle "godt voksen", hun er næringslivsleder med personalansvar, og hun tar jobben sin alvorlig. I begynnelsen av boken skildres hun som en promiskuøs jentunge, som bruker mennesker i det lille skuespillet hun har på gang, for å fange menn i nettet sitt.

Hun snakker som en foredragsholder, og tenker som en sjakkspiller. Brikkene må legges rett, for at den rette mannen, skal få et vanvittig behov for å sjekke opp akkurat henne, og så gjøre det. 

En morgen ligger det en mann i sengen bak henne, Sara er ikke sikker på hvem det er, men prøver å lytte seg frem til hvem som ligger der. Det er Jonathan, og han skal komme til å rokke ved Saras egoistiske forhold til menn, og få henne til å tåle noe mer og dypere, enn korte affærer. 

Hun gir så smått etter for følelsene sine, og de blir et par. Denne delen er fin, du har alltid en analyse, sier venninnen Rakel til henne, når hun ringer for å fortelle om Jonathan. Hva skjer? - jeg blir ikke lei ham. Rakel stiller diagnosen: du er forelsket!

Det er når Sara begynner å tvile på seg selv igjen, at alt blir vanskelig. Jeg vil ikke si mer om hvordan det hele slutter, det kan de som har lyst å lese finne ut selv. 

Og hva synes jeg? Sara er en jente jeg ikke kan relatere til, med det livet hun fører og så opptatt hun er av utseende, hud, kropp, sminke og selvpleie. Hun snakker om og tenker på sex hele tiden, det er ikke noe interessant å lese om, og selv om jeg leitet etter noe dypere mellom linjene, så fant jeg det ikke.

Jeg satte pris på å få være med til Italia, og tiden da hun og Jonathan fant sammen, men resten, not so much. Likhetstrekkene med debutromanen er all sexen, men til forskjell fra På motorveiene, så hang plottet i Ingen gjenboere bedre sammen. Det er en kort, luftig bok, som du  leser raskt igjennom, så kanskje den lirker seg inn i leselisten din?

The promise av Damon Galgut - Bookerprisvinneren 2021

Denne boken er en av dem jeg kjøpte med meg hjem fra London. Løftet som den heter på norsk, kommer ut i mai til neste år, og jeg har brukt det norske forlaget sin skildring av handlingen. Damon Galgut har gitt ut flere bøker, og kun I et fremmed rom, har blitt oversatt til norsk. Gled deg til mai, for dette er virkelig en godbit å se frem til ☺

Forlaget om handlingen:
Fire begravelser og et brutt løfte. En saga om en sørafrikansk families tap og fall.

Familien Swart samles i Mas begravelse. To av barna, Anton og Amor, avskyr alt familien står for. Etter årevis i trofast tjeneste blir Salome, den svarte kvinnen som har jobbet for dem så lenge de har levd, lovet sitt eget hus og sin egen tomt. Men likevel, etter hvert som årene går, forblir løftet uinnfridd. De gamle, dype skillelinjene i Sør-Afrika er i endring, og samfunnet framstår som mer rettferdig. Landets og familiens historie veves sammen til en fortelling om oppløsning og tapte muligheter.

Forlag: Gyldendal

Utgis: mai 2022

Sider: 293

Kilde: Kjøpt i London

Det som gjør denne romanen så bra, er måten familien Swarts skjebne blir flettet sammen med de dramatiske hendelsene som foregikk i Sør-Afrika på denne tiden. Boken er delt inn i fire kapitler som har tittel etter ett av familiemedlemmene. Det betyr ikke at det er dennes historie vi får høre, for her handler det om hele familien hele tiden, men jeg røper ikke for mye når jeg sier at det er en som dør i hvert kapittel.

Ma er 40 år når hun går bort, og etterlater seg Amor på 13 og de to eldre søsknene Anton og Astrid. Faren deres har gjort suksess med det han holder på med, og familien har det godt. Amor slipper å returnere til pensjonatskolen, og Anton som er i det militæret kommer også hjem. Det er lille Amor som overhørte faren love moren, at Salome skal få huset hun bor i, men når hun minner dem på dette etter morens død, er det ingen som vil høre. 

Leseren får god tid til å bli kjent med karakterene, med få ord greier Galgut å lage bilder i hodet mitt, som både ryster og forbauser. I denne første delen viser det seg at Rachel Swart som er død, har forlatt den nederlandske reformerte kirken familien er medlem av, og gått tilbake til sin opprinnelige tro, jødedommen. Dette lager stor ståhei i familien, og byr på nye perspektiver for meg som leser. Anton bryter med faren og begir seg i vei tilbake til militærforlegningen, men alt går ikke etter planen.

Vi befinner oss i 1983 og Nasjonalistpartiet blir nødt til å gjøre endringer. Familien bor på landet, men må sette opp gjerder rundt eiendommen, for unntakstilstanden fører til opptøyer, som skremmer dem. Politiet jager svarte, for å sjekke passersedlene deres, og barna øver seg på å gjemme seg under pultene på skolen. 

Så skifter vi fokus, historien hopper ti år frem, og apartheid har opphørt. Det betyr ikke at alt er normalt, og mennesker som ikke er vant med å se at svarte og hvite lever sammen, reagerer på synet. Når Amor returnerer fra London, blir hun overrasket over at det så mange svarte i sentrum av Johannesburg. Hun synes også at de er mer rak i ryggen og åpen i blikket, enn hun har sett dem før.

Astrid holder informasjonsflyten i familien, og ringer Anton for å si at faren ligger på sykehus. Hun vil at han skal skvære opp med sin far før han dør. Dette sitter langt inne for ham som i likhet med Amor har gitt familien sin på båten. Det hjelper ikke at de enda en gang skal møtes, denne gangen i farens begravelse.

Så hopper vi frem til 2003 hvor det er Astrid sitt navn som preger overskriften, før vi enda noen år senere hører om Anton. Når han begraves er det bare Amor igjen, og endelig kan hun gjøre opp familiens unnlatelsessynd. Salome er 71 år og har ventet i 31 år på at familien skal holde løftet sitt om å overdra huset hun bor i, til henne. Slutten er egentlig en bitter pille å svelge, for den voksne sønnen hennes, en døgenikt av en mann er aggressiv og lite takknemlig for denne gesten. 

Damon Galgut bruker mange bilder i språket sitt, og det er ikke få ganger jeg opplever at en av karakterene får en plutselig forståelse av noe, og jeg selv også gjør dette. Jeg får aha-opplevelser og en av karakterene gjør det samme. Han skriver "et lite vindu inn til fremtiden", og jeg forstår så alt for godt hva han mener. Dette er så glimrende fortellerkunst, at jeg med beundring nyter hver side jeg leser.

Romanen er handlingsmettet til tusen, det skjer noe hele tiden, men først av alt er det språket som imponerer. Plottet er godt snekret sammen, og gir et fint bilde av følgene etter Hendrik Verwoerd sine ville ideer med apartheid. Handlingen finner sted i Pretoria, som er den administrative hovedstaden i Sør-Afrika, men vi hører ofte om Johannesburg som ligger 60 km sydover. Amor reiser til Durban, en by jeg ikke hadde hørt om, og med litt googling fant jeg også ut litt om denne kystbyen. 

Jeg esker bøker som får meg til å google, og nysgjerrig fordyper jeg meg i historien bak det jeg leser. Damon Galgut er en verdig vinner av årets Bookerpris, og en forfatter jeg vil være på utkikk etter fra nå ☺

Boken som ikke ville bli lest av David Sundin

En kollega kom og viste meg en bok hun hadde funnet på biblioteket, og det var Boken som ikke ville bli lest. Jeg så med en gang at dette er akkurat den boken gjengen min trenger når alt julestyret er over. Det er ikke bare jeg som er begeistret, for boken var Sveriges mest solgte barnebok i 2020, og ble samme år kåret til årets bok av svenske bokhandlere.

Forlaget sier dette om boken:
Advarsel! Dette er fortellingen om 'Boken som ikke ville bli lest'. En bok som gjør alt i sin makt for at den skal få være i fred. Ord byttes ut, boken lukkes, og plutselig - en krokodille! Boken som ikke ville bli lest er en invitasjon til lek og glede - også til den som leser, som er nødt til å by litt på seg selv. I tillegg er den en hyllest til alt det fine som kan skje når en voksen leser høyt for et barn. En usedvanlig levende, uregjerlig og fullstendig magisk billedbok.

Forlag: Strawberry Publishing 

Utgitt: 2020/på norsk 2021

Sider: 34 illustrerte

Kilde: Leseeksemplar

Allerede på tittelsiden i boken blir leserne advart, om at det kan bli vanskelig,
"kanskje dere skal ta en annen bok?"

Det begynner som et eventyr, hvor en voksen skal lese for et barn som ikke får sove. Historien som utspiller seg er alle krumspringene boken gjør for å slippe å bli lest.
Alt rabalderet som boken finner på, gjør at den voksne leseren må vri seg rundt, tyde ord som han aldri har hørt før, og finne frem forstørrelsesglass. 

Boken gjør seg om til et ratt, den får vinger og begynner å fly, og så blir teksten mindre og mindre. Ganske tidlig kommer det en beskjed om at boken er SLUTT, og at du ikke må bla videre. 

Når du allikevel gjør det, presser boken igjen permene, og den voksne må ta skikkelig i, for å holde boken åpen. 

Sånn holder det på, det er en kamp å komme seg gjennom denne boken, men for et eventyr! Den som leser boken må by på seg selv for at dette skal bli morsomt, her må det synges, og skrikes når det tar fyr, akkurat der du holder fast i boken. 

Ord forsvinner, og barna må være med å forme historien med sine egne ordforslag. Så dukker krokodillen opp, og bytter ut alle R`ene med U`er. Denne siden må jeg lese noen ganger før jeg leser for barna i barnehagen, for dette var ikke lett. 

Er det slutt nå da? nei du, det fortsetter, ordene begynner å løpe omkring, og så legger teksten seg som en kant rundt hele boken med hypnotiserende sirkler i midten, her er det bare til å vende og vri, for å få lest. De 34 sidene blir jo til slutt lest ferdig, og er ikke den voksne leseren svett i luggen nå, så er det bare til å gi gass neste gang du leser!

Boken avrundes med noen kjærlig oppbyggende utsagn til barnet, søtt sånn på sengekanten like før søvnen overtar, og helt på sin plass etter denne opplivende avslutningen på dagen. 

David Sundin må være en leken mann, som vet hva barn liker. Illustrasjonene som utgjør en stor del av helheten, holdes i duse rød- og blåfarger. De er formet sånn at det hjelper den voksne leseren i jobben med å gjøre dette gøy. Og gøy var det, veldig gøy, så nå gleder jeg meg til å teste boken ut på 2-åringene mine i barnehagen. Er du på jakt etter julegave til 2-6 åringer, så vil jeg påstå at denne er midt i blinken ☺

August - oppfølgeren til Øya av Victoria Hislop

Leste du Øya, Victoria Hislops debutroman fra 2007, er jeg sikker på at du er nysgjerrig på denne oppfølgeren. Her møter vi igjen karakterer fra Øya, og den samme greske stemningen som forfatteren er så god på å skrive frem. Tittelen på boken fikk meg ikke akkurat til å ile til bokhandelen, men originaltittelen One august night var det litt mer fraspark i. 

Forlaget om handlingen:
25. august 1957. Leprakolonien på Spinalonga er historie. Sykdommen er kurert, og beboerne kommer tilbake til fastlandet etter en hjerteskjærende atskillelse fra familie og venner. Men dramaet er ikke over. En uforutsett voldshendelse får fatale konsekvenser.  

Tiden bokstavelig talt stopper for hjemvendte Maria Petrakis og søsteren Anna. Familien splintres. For befolkningen i Plaka vil avviklingen av Spinalonga for alltid være forbundet med tragedie. 

Hvordan tar man fatt på livet etterpå? Hvordan klarer man å forsones, og bygge et nytt liv på ruinene fra fortiden?   

I romanens åpningsscener er Anna gravid og føder en velskapt datter. Hun er en kald og avvisende mor, det som utspiller seg skildrer henne som en selvopptatt bitch som bare bryr seg om sitt eget utseende. Hun hater barnet sitt for det hun har gjort med utseende til moren, og det byr henne imot å amme. 

Når hun hører at Maria og de andre leprasyke skal returnere fra Spinalonga klikker det for henne, for hun har et hett forhold til Annas forlovede Mandis, som også er datterens gudfar.

                    Anna ristet på hodet. Hun ville bare ha det helvetes kvinnemennesket ut av rommet. Hun hadde hørt nok. Hun klasket motebladet ned i bordet foran seg og prøvde å få stoppe den ukontrollerte skjelvingen. 
                    Den tilfeldige kommentaren til Kyria Vasilakis gjorde henne opprørt. Hennes verste mareritt var at noen skulle finne en kur mot spedalskhet. Da ville søsteren Maria komme hjem fra Spinalonga.

Så langt i lesingen stønner jeg oppgitt over det som fremstår som en dameroman av verste sort. Jeg vurderte å levere boken tilbake ulest, men heldigvis var jeg i det tålmodige hjørnet. I en uventet vending i handlingen, er det den tidligere leprasyke søsteren Maria vi følger, i tillegg til Manolis, som har sin egen handlingstråd herfra.

Manolis forlater Kreta, og finner seg jobb og bosted på fastlandet. Det som utspiller seg her gir leseren fine bilder av gresk gjestfrihet, Manolis får et fint liv, med venner som tar brodden av sorgen han føler over at Anna er ute av livet hans.

Det som foregår i forbindelse med fengselsbesøkene som Maria gjør, er interessant lesning, og vi hører mot slutten om grekere som emigrerte til Australia, ellers er det ikke så mye historie denne gangen. Stigmaet som de leprafriske opplevde kunne etter mitt hjerte, vært utdypet mye bedre, det hadde det vært kjekt å lese om.

Anita har også lest boken og jeg sier meg enig med henne, Det er mye tell og lite show, en del klisjeer og plattheter, men for all del- liker man å lese bøker fra Kreta og Hellas, så er dette en helt grei sommerbok. Fort lest i alle fall.

Til sist i boken får vi et langt etterord hvor Hislop forteller hvordan hun har arbeidet med romanen. Helt til sist får vi også vite at hun er lepra-ambassadør, og ber leseren om penger til arbeidet med de spedalske som fortsatt trengs i flere i utviklingsland.

En episode med en illsint kvinne som jakter på mannen sin, ga litt humor, og den greske gjestfriheten ble skildret på en måte som jeg gjenkjente fra mitt eget opphold i Hellas i sommer. Romanen fikk frem gode minner om et fantastisk land og et elskelig folkeslag, men jeg hadde ærlig talt ventet meg mer av Victoria Hislop.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2021

Sider: 313

Kilde: Biblioteket

Vi kom fra Liverpool av Thomas Marco Blatt

For tre år siden leste jeg min første bok av Blatt, Tiden er ilden vi brenner i. Litt senere det samme året dukket Varsjøen opp som lydbok, og jeg fornyet mitt bekjentskap. Årets utgivelse er på høyde med de første to leseopplevelsene, og vel så det, denne anbefaler jeg deg å lese!

Forlaget om handlingen:
Når Fred O’Brien blir alvorlig sjuk, rammer det hele familien. Sønnen Joe, som drømmer om å bli fotballproff, blir nødt til å søke jobb. Dattera Emma må sette flytteplanene på vent, og Freds yngre bror Dave må plutselig fikse problemer han kanskje ikke er i stand til å fikse. Familien O’Brien består av mennesker som drømmer stort, men som er vant til å leve i skyggen av de store begivenhetene. 

Vi kom fra Liverpool er en velskrevet og gripende roman om arbeiderklassens håp, om familie, samhold og brudd og om å stå overfor livets avgjørende hendelser.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2021
Sider: 170
Kilde: Leseeksemplar

Joe er sytten år og en av tre juniorspillere på 5. divisjonslaget Multon Swans. Hans største ønske for livet er at sjefspeideren på Liverpool skal få akkurat ham i kikkerten. Emma er nitten og Joes bokorm av en søster. Hun bruker masse fremmedord når hun prater, om det er for å hevde seg, eller for å se seg selv i et annet liv vet jeg ikke, men hun drømmer om et liv i London med venninnen.

Faren deres er sjauer i skraphandlerbransjen, og når han blir fraktet til sykehuset med hjerteinfarkt, ligger det i kortene at Joe skal overta farens stilling. Emma har allerede en jobb, men Joe vil satse på fotball, så mamma Helen får panikk for hvordan de skal greie seg. 

Disse to har hver sin fortellerstemme gjennom romanen, det har også onkel David. Han er like langt nede på rangstigen som resten av arbeiderklassefamilien O`Brian, og har rotet seg bort i ett par gangstere, ved å bli kjæreste med søsteren deres. 

Dette er god fortellerkunst, som begynner med spennende presentasjoner av persongalleriet, og fortsetter med miljøbeskrivelser fra Liverpool, satt drøye tredve år tilbake i tid. Gjennom hverdagslige begivenheter bygges det en intrige som ganske raskt fengslet meg. 

Joe drømmer om å bytte ut den skranglete sykkelen han har vokst i fra, med en brukt Ford Escort, og kanskje få noen fotballsko som passer, hvor sålen henger fast. Det er konkrete ting han har i drømmene sine, i tillegg til fotballdrømmen, noe han trenger for å overleve i den dystre industribyen Liverpool.

Språket Thomas Marco Blatt bruker kjenner jeg igjen fra de andre bøkene jeg har lest av ham. Det bærer preg av miljøet som skildres, men har noen fantastiske gullkorn innimellom. Lesingen flyter, her er ingen sprang i teksten eller andre utfordringer for leseren, så det er bare til å lese og nyte.

For ikke å ødelegge leseopplevelsen for deg, vil jeg ikke si noe om slutten. Jeg lover at du vil klamre deg til boken, akkurat sånn som jeg gjorde ☺

Grå hoppe av Eli Fossdal Vaage

Jeg har tidligere lest diktsamlingen Hekla myter fra 2014, denne kom på langlisten til Bokbloggerprisen, men den ble ikke nominert av meg. Dessverre måtte jeg gi tapt, så jeg leste aldri Vaages andre diktsamling Estalåni som kom ut fem år senere. Nå er hun ute med en novellesamling, og jeg satte i gang med friskt mot ☺

Forlaget om handlingen:
Ein mann vert kontakta av sin avlidne ven hunden. Ein litteraturprofessor har slutta å lese. Eit ungt par kjem heim frå sjukehuset med den nyfødde babyen sin, og anar ikkje kva det no er meininga dei skal gjere. Ei kvinne greier ikkje følgje med på det sambuaren seier, fordi ho er for oppslukt med å vurdere teksturen av dei ulike møblane deira mot naken hud.

Med humor og alvor skriv Vaage tekstar om nære relasjonar, kjærleik og seksualitet, om menneske på randen av ørsmå eller kolossale innsikter, som slit like mykje med å leve som å dø.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2021

Sider: 128

Kilde: Leseeksemplar

Da jeg begynte å lese Grå hoppe hadde jeg, av uviss grunn fått det for meg at dette er en kortroman. Derfor leitet jeg etter en eller annen rød tråd, mens jeg leste. Jeg fant ikke den, og ble litt oppgitt, men boken er kort, så jeg beit tennene sammen og kjørte på.

Dette er ikke blogginnlegget å søke til hvis du vil ha en kvalifisert uttalelse om denne boken, til det ga den, og sa den meg, alt for lite. Karakterene vi møter er alle anonyme, (bortsett fra Stig som kjørte ho hjem fra Oslo) mange noveller begynner med han eller ho, og alle består av 3-4-5 sider som skildrer et øyeblikk i tiden.

Helt i begynnelsen befinner vi oss på Åsane Senter, et sted hvor jeg er lommekjent, vi er også på hagesenteret, men ellers skjer handlingen i stuen, i bilen, på en togtur i Italia, i en av historiene er vi en norsk fjord med taleevne. 

Språket Vaage bruker har mye følelse, og hun har noen gode observasjoner leseren kan kjenne seg igjen i. De litt filosofiske spørsmålene som dukker opp, som Hva skjer i stillheten? og gode råd som å våge å ta i mot, er fin å ta med seg. Jeg kjente på utålmodigheten i novellen når ho lytter til mannens gang rundt grøten, mens hun bare tenker slutt å tyte, kyss meg!!

Som i novellen Museal, som tar for seg et kunstverk, undret jeg meg over illustrasjonen på forsiden av boken. Er den vakker eller bare grotesk? Det er flere måter å lese en bok på, Eli Fossdal Vaage har igjen utfordret meg, og jeg står ikke tilbake for en real utfordring. Da jeg skulle skrive, leste jeg flere av novellene på nytt, litt stykkevis og delt, og jeg kjente, at å gi Grå hoppe tid er et råd jeg kan gi videre. 

Siden så mange bloggere stemte frem Hekla myter, håper jeg at flere også leser og skriver om Grå hoppe. Det alltid interessant å lese hva andre skriver om en bok, den står i hyllen og får jeg noen tips som kan tilføre lesingen min noe, tar jeg den gjerne frem igjen, for ny gjennomlesning.

Oppsummering av lesemåneden november

Og der var vi ferdig med enda en måned, 2021 forsvinner før vi vet ordet av det. Det har blitt mørkt og kaldt ute, og det frister mer med sofakrok enn fjellturer. Jeg har hørt tre lydbøker på Storyel, og som vanlig skriver jeg ikke om dem. Alt skal brenne leste jeg for andre gang, den står støtt på 6`eren jeg ga den i 2019, og nå gleder jeg meg til senere i kveld, når jeg skal se DnS sin teaterversjon av romanen.

Sånn ser leselisten min for november ut:

1. Virginia Woolf - Bølgene - 4
2. Per Petterson - Ut å stjæle hester - 5
3. Ahnhem - Siste spiker - 5
4. Annie Ernaux - Sommeren 58 - 5
5. Sofia Nordin - Alt skal brenne - 6
6. Jon Klassen - Dette er ikke min hatt - 6
7. Joyce Carol Oates - Graverens datter - 4
8. Mari Ann Augestad - Tre kvinner - 5
9. Erlend O. Nødtvedt - Mordet på Henrik Ibsen - 5
10. Benedicte Kroneberg - Svalbardnotatene - 5
11. Celeste Ng - Små branner overalt - 5
12. Aslak Nore - Havets kirkegård - 4
13. Annie Ernaux - Far/En kvinne - 6
14. Victoria Hislop - August - 3
15. Lars Vik - Bjørg Viks vei - 5
16. Caroline Ringskog Ferrada Noli - Rich boy - 4

Romaner: 11

Krim: 2

Ungdom:1

Barn: 1

Det ble ikke mye aktivitet på den kulturelle fronten. Kun Prokofiev med Harmonien, før vi reiste til London en tur, nå må det nevnes at konserten fikk meg til å høre på hans Peter og ulven, så konsertopplevelsen hadde et etterspill. Vi hørte også Tsjaikovskij med samme fantastiske orkester mot slutten av måneden. I London så vi musikal om Bob Marley, den anbefales, jeg fikk klump i halsen flere ganger. 

Litt kunst har det blitt også, i London var vi på Saachies og Tate og hjemme i Bergen åpnet Dead end hole av Paul Mccarthy, videokunst med 18 års grense, det var heftige saker. Bildet er tatt tilfeldig fra videokunsten, som vi utholdt i 10 minutter. (filmen skal vare i flere timer) mer her!

Desember da? Det er fire engelske bøker i denne haugen, om jeg får lest to av dem neste måned så er jeg fornøyd. I tillegg har jeg bedt om to, og takket ja til ett leseeksemplar som jeg gleder meg til å lese. Jeg har 14 bøker jeg venter på på biblioteket, så når det blir min tur, er det bare å hive seg rundt.

Ha en fin advent alle sammen, håper på mange spennende
lesetips utover desember 📚