På gjengrodde stier av Knut Hamsun - og litt mer hodebry

Det var etter å ha lest en henvisning til boken i Bernt Grans Hundre år med hodebry at jeg fikk lyst til å lese På gjengrodde stier av Knut Hamsun. Jeg har ikke lest noe av ham før, og viste vel ingenting om forfatteren, annet enn at hans naziforbindelse i 2. verdenskrig.

I Bernt Gran sin bok, som kom ut i vår stilles det spørsmål ved tilregnelighet, og han belyser hvordan ugjerningsmenn som får en psykose-diagnose kan slippe fengsel. Her dukker Hamsun opp, og vi får en kort innføring i hvordan Staten reagerte når skyld og straff skulle fordeles etter 2. verdenskrig.
På gjengrodde stier ble Knut Hamsuns siste bok. Han skrev den i 1949, da han var 90 år.


Kjell Stormoen som leser er født i 1921 og hans stemme passer godt til å lese Knut Hamsuns beretning om sitt liv. Boken er dikterens egen oppsummering av sitt liv, som også tar for seg de dramatiske siste årene etter krigen.

På coveret kan en lese om den litteraturhistoriske turløypen i Grimstad. 
Den går over den bratte og ulendte Møllerheia, der Hamsun gikk fra sykehuset til Grefstad jernvarehandel i Storgata i Grimstad sentrum for å poste et brevkort hjem til Nørholm for å be om et par nye sko. I dag er Grefstad jernvarehandel endepunkt på turløypa. Der er det en postkasse anno 1946 med påskriften "Heri maa kun nedlægges alminnelige breve". Det er også trykket brevkort med bilder fra løypa og postkassen. Litteraturløypa med verdenslitteraturens mest berømte postkasse ble innviet 19. februar 2002, på 50-årsdagen for Hamsuns død.

Romanen starter med denne hendelsen, som er med på å tegne et bilde av en lett forvirret, døv gammel mann som ikke helt skjønner hva som foregår. Etter en tid på sykehus blir han fraktet til et gamlehjem og mens han bor der blir han fraktet til retten. Det blir ikke tatt hensyn til at han er så godt som døv, så i avhør i forhørsretten i 1945, står han bare for det han har gjort.
Et år senere skriver han til Riksadvokaten og stiller spørsmål ved hvorfor han ikke blir anklaget, dømt og fengslet for det han i forhørsretten har stått inne for at han har gjort, men i stedet blir henbrakt på en psykriatisk institusjon.  Påtaleunnlatelsen gjør at han ikke får forklart seg, og stått for det han har sagt.
Diagnosen sier at han har "varig svekkede sjelsevner" noe som vist nok skal forklare hans støtte til Hitler og hans påståtte utfall mot jødene.

I boken tar han ikke til motmæle, vi får ingen forklaringer på hvorfor ting ble som de ble. Hans utfall mot jødene bare fnyser han vekk med at han har jo mange jødiske venner, hvorfor skulle han ha noe imot dem. Boken er satt sammen av mange minnebilder iblandet skildringer fra tiden etter krigen.

Dette er Knut Hamsun sine ord og det er hans beskrivelse av egen person. Ingen vil vel hevde å være på en landssvikers side, men det er allikevel interessant å lese om hans opplevelse av rettsforfølgingen. Jeg leser på nytt de 7 sidene som omhandler Hamsun i "Hundre år med hodebry" og ser at dikteren enten ikke var helt tunet inn på virkeligheten, eller det han gjorde og sa ble overtolket i Hamsuns disfavør.

Å lese På gjengrodde stier i lys av Bernt Gran sin bok var en veldig interessant og lærerik opplevelse, som jeg gjerne anbefaler videre.