Ida & Oda og andre fortellinger av Kristian S. Hæggernes

Kristian S. Hæggernes var et nytt forfatternavn for meg, men bergenseren har nå åtte utgivelser på samvittigheten. Han var sammen med forlaget sitt, da de skulle presentere høstens bøker, og han gjorde et så godt inntrykk at jeg skaffet meg boken sporenstreks.

Ida & Oda er ikke en klassisk novellesamling, siden de 380 sidene kun rommer 8-9 fortellinger. Tittelnovellen er den første og desidert den lengste av de seks novellene, med sine 117 sider.

Her møter vi Rolf på 13 år som flytter fra Åsane til sentrum av Bergen. Han begynner på Rothaugen skole og håper med dette bruddet å gjenoppfinne seg selv.

Dette er tiden for LP-plater og kassetter, de har telefon i gangen og leier videokassetter på kiosken. Rolf er i en brytningsalder hvor han er like opptatt av både modellbygging og jenter. Selv ble jeg litt satt ut av tanken på at en 13-åring kan være så komfortabel som han er, både med alkohol, røyking og interessen for jenter.


Novellen bærer preg av hverdag. Dette er en skildring av en ung gutts liv, og så veldig mye spennende skjer det egentlig ikke. Et lite frampek mot en fraværende farfar, hvis rykte, og forhold til den nære familien ikke er det beste, gjør meg nysgjerrig en stund, men det koker litt ut i kålen.

I Tomme hus tar vi ferge fra Knarvik til Steinestø. Denne fergen ble nedlagt i 1994, da broen sto ferdig, så her var mimrefaktoren høy.

Jegstemmen er en utflyttet bergenserinne som bor i Førde med mann og tre barn. Hun kjører den eldste datteren Kristin til Bergen, siden hun skal begynne på lærerskolen, og her skal hun bo hos mormor og morfar på Skansemyren. Den første uken skal også mor bo her i sitt gamle barndomshjem, og en mulig gnisning mellom henne og mannen, gir et snev av spenning til historien.

Når de får øye på Rolf på Fløybanen og hilser på ham, får vi vite at det er en forbindelse mellom denne novellen og den forrige, noe som gir boken en helt annen dybde.
Dynamikken i familien forrykkes når eldstedatteren flytter ut, og foreldrene allerede sliter seg imellom, men vi går ikke dypere inn i dette.

I del to, som kommer ganske brått på er det gått seks år og det er datteren Kristin som er fortellerstemmen. I en litt innviklet passasje får vi bakgrunnen for hvorfor Rolfs farfar ikke var godt likt, noe som henger sammen med hvorfor foreldrene til Kristin ikke ble skilt for seks år siden. Denne delen tones rolig ut, med litt om bryllupet til Elisabeth og Øystein, hvor Kristin er forlover.

I neste kapittel, Hvis dette var en amerikansk film, møter vi igjen Elisabeth, og det er den fem år yngre lillesøsteren hennes, som er fortellerstemmen. Vi befinner oss i bryllupet som feires i Åsatun, og igjen blir den lokale plasseringen (mitt nabolag) et artig innslag i historien.
Rolf er Øysteins forlover, så koblingen er gjort, men så veldig mye mer enn betraktninger rundt storesøsterens valg av ektemann får vi ikke.

I kapittelet Hastings finner jeg raskt ut at det er Astrid, Rolfs musikkelskende storesøster som er fortellerstemmen. Hun har blitt godt voksen og forteller om at hennes sønn i en alder av 18 år foretok navneendring. Mot slutten tar hun turen til Eastbourne for å besøke Virginia Woolfs hus, og igjen bråstopper historien.

Fortellingene denne boken er bygget opp av, står for seg selv, men henger allikevel sammen, i og med at noen av karakterene finnes i andre fortellinger. Kristian Hæggernes har et fint språk og noen nydelige betraktninger, men jeg føler at kanskje den lokale forankringen til mitt eget nabolag, forstyrrer litt.

Som du forstår så har min leseopplevelse vært preget av mitt personlige behov for struktur når jeg leser. Mye energi og oppmerksomhet gikk med på å finne ut av hvem det er som forteller, og hvilken sammenheng denne har i historien. Dette er en langsom fortelling, med fine mellommenneskelige betraktninger, men litt for lite dramatikk etter min smak.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2017

Sider: 380

Kilde: Leseeksemplar