Den som ser - ny roman av Herbjørg Wassmo

Første bok i Dina-trilogien kom ut i 1989 og det er 20 år siden trilogien ble fullført. Årets roman, Den som ser, kan leses som en frittstående historie, men er samtidig en fortsettelse av historien om Dina.

Fra forlagets presentasjon: 
Året er 1890, i den fulle kirka står Karna, barnebarnet til Dina foran forsamlingen, og vitner om det som lå Dina på hjertet før døden: de to mennene hun tok livet av. Etter slik å ha bekjent farmoras synder, blir Karna stum, og lukker seg inne i seg selv.

Verken faren Benjamin eller stemoren Anna kan nå henne, og tausheten omfatter også snart forholdet dem imellom. Anna tar med seg Karna til hjembyen København og hospitalet der mentalt syke kan behandles.

Med det kan hun også legge avstand mellom seg og Benjamin, og tenke over hvem hun selv er og hva hun gjør med livet sitt.



Den som ser begynner der Wassmos trilogi sluttet, så romanen er en direkte fortsettelse av historien. Samtidig får vi så mange henvisninger til de tre første bøkene, at lesere som ikke har lest trilogien, godt greier å få med seg deler av bakgrunnshistorien.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde store forventninger til denne oppfølgeren. Etter å ha lyttet meg gjennom trilogien med over 63 timer på øret på en drøy måned, er det ikke fritt for at jeg følte at jeg hadde fått Dina på hjernen. Overgangen til å lese selv ble brutal, men jeg skrudde ned tempoet til Gørild Mauseths rolige takt, og fikk samtidig den vakre dialekten inn i hjerne og hjerte.

Følelsene lå utenpå meg da jeg leste denne romanen. Wassmos evne til, med få ord å skape et helt univers av følelser, gjør at teksten treffer sylskarpt hos meg. Som her når Benjamin oppsøker Anna i foreldrenes hjem i København:,

   Han luktet annerledes enn hjemme. Fremmed såpe. Da hun åpnet øynene igjen og så over skulderen hans, sto foreldrene der, litt på avstand fra hverandre og så i gulvet. 
   Det var selvsagt moren som brøt stillheten. Klapset hendene sammen som om hun skulle åpne en veldedighetsbasar. Knuste luften til bitte små skarpe skår. 
    - Anna! Er det ikke en gledens dag? Benjamin er kommet for å ordne opp i allting for deg.

Her er det mye å kjenne seg igjen i, og sånn som jeg har lært Annas foreldre å kjenne, sier denne betraktningen så mye mer enn de ordene som står der. Fortvilelsen Anna må føle, følte også jeg. Den håpløse situasjonen hun er i, når hun blir umyndiggjort på denne måten, fikk tårene frem i mine øyne.

Karna havner på sinnsykehospital tidlig i boken, og ganske lenge er hun en pappfigur uten følelser, og uten at hun gir oss noen mulighet til å skjønne hva som foregår med henne. Litt etter litt begynner Karna å respondere forsiktig på tilsnakk, og denne lille scenen fra 18-årsdagen hennes rørte meg:

   - Jeg har fått to pianoelever som bor her på Hospitalet, sa Anna etter en stund og så spørrende på henne. 
   Karna nikket slik at hun ikke skulle føle seg forlatt. 
Anna kjente seg nok ofte forlatt. Det hang sammen med pappas svik og at hun, Karna, var satt på galehus. Annas øyne var ofte som upussede speil. Dersom Karna nikket, ble speilene blanke en liten stund. 

I tillegg til menneskene i København møter vi også igjen Peder Olaisen, som på Dinas bekostning er i Bergen for å utdanne seg til maskiningeniør. Han er en stille men foretaksom og fokusert gutt, og reaksjonen hans når han leser brevet fra Benjamin, fikk meg til å legge boken i fanget og woaoe stille for meg selv.
Når Peder tar for seg den forhatte broren Wilfred Olaisen, etter han har skamslått sin andre kone, kjente jeg en stor lettelse. Måten Wilfred har fått herje på med konene sine, har vært et sårt tema gjennom flere bøker.

Når Benjamin returnerer til Strandstedet og alt han har ansvar for der, reiser han en tur til Reinsnes for å besøke sin halvbror, presten Johan. Det er sterk kost for ham å se plassen, hvor en stor brann tok livet av hans mor og hans kjære Hanna for kort tid siden, og jeg måtte igjen ta meg en pustepause.

Slutten av romanen tar for seg forholdet mellom Benjamin, Anna og reservelegen Joakim, som har en viktig rolle som Karnas psykiater. Jeg liker forholdet Benjamin og Joakim får etterhvert, mennesker som har det i seg å oppføre seg rolig og fattet, selv når følelsene står i kok, har jeg stor respekt for.

Anna er en frigjort kvinne, og tar helt andre livsvalg enn de både hennes mor og ektemann, hadde ønsket at hun hadde tatt. Hun vil jobbe, hun vil ikke bo hos foreldrene når hun er i København, og hun vil utdanne seg for å bli selvstendig. Refleksjonene som gjøres i denne fortellingen setter fingeren på sosial rettferdighet, kvinners frigjøring både i samfunnet og innad i familien, og måten det gjøres på er subtil men samtidig uhyre treffsikkert.

Jeg er imponert over hva Herbjørg Wassmo har fått til med denne oppfølgeren. Det må ha vært nervepirrende for henne å skulle skrive en fortsettelse på en trilogi som ble uhyre populær, men hun skrev seg i mål til høyeste terningkast!

Dina-trilogien i sin helhet: Dinas bok, Lykkens sønn, Karnas arv og Den som ser

På bloggene Minbokogmaleblogg, Artemisias verden og Kleppanrova finner dere fine omtaler av boken. Har andre skrevet om den, legg gjerne lenke i kommentarfeltet!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 480

Kilde: Leseeksemplar