Ulvens år av Anders Bortne

Det er ikke til å unngå at noen vil skrive om hva terrortrusler og frykt gjør med oss, men jeg har prøvd å unngå bøker hvor handlingen er lenket opp til de forferdelige hendelsene i Oslo, en julidag for noen år siden. Ulvens år skildrer spekteret av følelser disse problemstillingene kan gjøre med oss på en glimrende måte, uten å komme for tett på.

Fra bakpå boken:
Det er sommer i byen. Daniel skal hente Sara, sin elleve år gamle datter, som nettopp har avsluttet ferien hos moren sin. Samme morgen holder justisministeren og sikkerhetspolitiet en pressekonferanse, der de advarer om et nært forestående terrorangrep på norsk jord. Folk bes om å være på vakt.

Daniel har en enkel plan for dagen. De skal spise frokost sammen, de skal besøke farfar på pleiehjemmet, og til slutt møte Jannike, kjæresten hans, som venter barn. Morgenen etter skal de sette seg i bilen og kjøre til sommerhuset i Danmark. Men i skyggen av den store trusselen blir ingenting slik Daniel så det for seg. I stedet vekkes en gammel sorg til livet, og med den frykten for at noe skal hende med de som står ham nærmest.


Det er lille Sara på 11 år som er hovedpersonen i denne boken, men det som skjer er skildret med de voksnes øyne. I åpningssekvensen er vi hos morfar og mormor, hvor Sara og mamma Ragnhild holder på å avslutte sin ferie, sammen med storfamilien på landet.

Her er noen flotte skildringer av hvordan barn oppfatter voksnes kommunikasjon, og får med seg nyansene i blikk og språk som vi bruker.

Dagen etter de har kjørt den lange veien hjem til Oslo, skal Sara på ferie med pappa og hans kjæreste Jannike. Den ytre handlingen er såre enkel, pappa henter Sara, de spiser is først og frokost på cafè etterpå. Det er litt tullball med pappas mobil før de finner veien til farfar på pleiehjemmet. Etterpå møter de Jannike og spiser middag på restaurant, før de drar hjem og pakker til Danmark-turen dagen etter.

Det høres fryktelig enkelt ut, men innbakt i primærhandlingen ligger det store doser med nerve. Spenningsforholdene er mange, både mellom det tidligere ekteparet Daniel og Ragnhild, og i forholdet de har til sine egne foreldre, og til datteren Sara. I små glimt mot slutten hører vi også om en begivenhet som har skjedd mye tidligere, og som muligens er årsaken til Ragnhilds hysteriske sinnelag.

I tillegg har vi terrortrusselen, som ingen i dette landet lenger kan kimse av. Daniel dras mellom å skjerme datteren, og selv ville følge med på hva som skjer. Han får det aldri skikkelig med seg, men hører bruddstykker her og der om pressekonferanser, skjerpet politiberedskap og terrortrussel.

Jeg føler med denne skjønne pappaen som gjør så godt han kan for både sin datter og sin ekskone. Han er en balansekunstner på det følelsesmessige planet, og greier å holde inne når han egentlig synes at Ragnhild er urimelig i sine krav om å styre hva han gjør sammen med sin datter.

Romanen har mange små innfallsvinkler, som gjerne kunne vært utdypet litt mer. Det er en kunst å holde tilbake og ikke gi leseren alt i klartekst, men noen av frampekene som skjerpet min oppmerksomhet, ble liksom ikke til noe. I et erindringsbilde skildres en fremmed mann, som med mobilen tok bilde av dem da de hadde en ulykke med bilen sin. Dette er jo et spennende tema, for vi går jo alle rundt med mobilkamera klart, og mange av oss bruker det gjerne til å forevige andres personlige svake øyeblikk. Også har vi Samson da, refleksjonene rundt ham forklarer mye, men jeg ville gjerne visst mer.

Romanen er handlingsdrevet og rask å lese. Vi blir egentlig ikke så godt kjent med karakterene, de føles litt endimensjonale, og til tider synes jeg Sara er bortskjemt, Ragnhild er en masete drittkjerring mens Daniel burde ha litt mer ryggrad. Allikevel likte jeg romanen godt, den har et godt språk og god fremdrift, og et tema som absolutt er aktuelt. Dette er en roman som berørte meg på et plan som ligger langt fra hjernen, så mitt ønske om flere utdypinger må tolkes som et kompliment.

Ellikken har skrevet en flott omtale av romanen!

Forlag: Tiden

Utgitt: 2017

Sider: 152

Kilde: Leseeks