James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug

James Franco spytter når han snakker er Erik Eikehaugs debutroman. Den har fått gode kritikker og superlativer som storslagen, intensiv, underholdende og magisk gjør at mine forventninger ble skrudd opp noen hakk.

Fra bakpå boken:
Kenneth vokser opp i Skien, i en familie preget av hemmeligheter, en utagerende storesøster, en forknytt mor og en far som forsøker å holde det hele sammen. Det prøver også Kenneth, ved å få sin innesluttede mormor til å fortelle sannheten om det som en gang skjedde. Og ved å besverge virkeligheten gjennom å dikte historier og speide etter stjerneskudd. Men når noen sprayer «Kenneth er homo» på kinoveggen, har han ikke lenger noe valg: Han må ut og bort, først til Oslo og senere til New York, der han snart befinner seg i en virvel av hendelser, og har mareritt om skrivekurset på Columbia University.
Da Kenneth til slutt returnerer til barndomshjemmet, har han med seg en svart poet og en plastpose med helt nye hemmeligheter.

For en herlig spesiell roman jeg har lest! Språkføringen byr på de vakreste av setninger, som leses flere ganger og tilbys "synketid", før jeg går videre. Som et motsatt ytterpunkt byr romanen på en syntaks som gir meg litt å bryne meg på.

Jeg lukker øynene, og i samme sekund som jeg tenker på Casper, oppstår han. Han kommer ut av skogen, høy og vakker, tar pusten fra alle, først billedlig, deretter bokstavelig. Han drar frem et maskingevær, plaffer ned en etter en. Nedlesset i blod stanser han fremfor meg, kysser meg på munnen mens han plasserer geværløpet mellom øynene på Bård. BANG! 
Bård snakket videre, men jeg hører ikke. Jeg løfter vinflasken mot munnen, tar en stor slurk, raper høyt.

Som utsnittet over viser, så bruker forfatteren en setningsstruktur som blander virkelighet og et tenkt hendelsesforløp, som gjerne er ytterst fantasifullt. Dette ble litt utfordrende til tider, da jeg som leser i korte sekvenser, ikke forstod hva jeg leste. Det var bare til å dure videre, så forklarte det meste seg, men mengden fantastifostre, og erindringsbilder utfordret meg som leser.
Kenneth er en gutt og mann som er redd for virkeligheten. Han takler hverdagen, andre mennesker og følelser med å finne opp sin egen virkelighet og sine egne minner, noe denne skrivemåten nok skal illustrere.

Handlingen er kronologisk og finner sted i fire atskilte deler, fra høsten 1995 til våren 2014. I begynnelsen er hovedpersonen Kenneth, 13 år gammel, i del to har han avsluttet videregående, og venter spent på om han kom inn på Høgskolen i Bø. I de påfølgende delene er vi i New York hvor det indre livet hans blir mer og mer komplisert. I den siste delen er vi tilbake i Skien.

Personskildringene er utfyllende og gode, selv om de beveger seg farlig nær det karikerte. Jeg vurderte det dit hen, at det er min egen "rosenrøde" oppvekst som fikk meg til å rynke litt mistroisk på nesen av barndommen og ungdomstiden til Kenneth. Jeg kjente meg ikke igjen i noen av karakterene, og likte egentlig dårlig måten Kenneth oppførte seg på, derfor var det også vanskelig å føle noe medynk med ham.

Kenneth var dårligst på fotballaget, til tross for at hans far hadde vært best på laget i sin tid. Tankene hans er opptatt av å flykte og rømme, og han stirrer lengselsfullt på folk som er på vei vekk. Søsteren har freaket ganske kraftig ut, og begge foreldrene har også sitt å stri med.

Jeg likte godt den delen hvor storesøster Jenny tar farvel med Kenneth, før hun rømmer til Oslo. Hun gir lillebror livsgnisten ved å fortelle ham at han har valgt livet sitt selv, og ikke får flere sorger og plager enn han kan makte. Dette var vakkert, og et fint bilde på at søskenkjærligheten, til tross for alle ukvemsordene, var til stede.

Det er ganske mange ting i denne romanen jeg ikke finner ut av. Hva det er med den "kreftsvulsten" vi hører om i begynnelsen av boken? Den er som en livbøye i starten, men senere er det ikke snakk om den. Den litt gåtefulle stilen overlater det til leseren å legge betydning i enkelte aspekter av handlingen, som denne forhatte morfaren, og det han gjorde med Jenny. Hvilken betydning dette hadde for mormorens oppførsel, og kanskje hele familiedynamikken...
I tillegg skjer det mye i de årene mellom de forskjellige delene. Jenny blir "normal" noe som bare forklares i en setning mye senere i romanen og foreldrene blir kosholdsfreaker (som ikke takler å få besøk av en vegetarianer).

James Franco spytter når han snakker var som et marathonløp å lese, jeg var rett og slett utslitt etter endt lesning for her er det mye tekst med mye mening å fordøye (på godt og vont). Det er ingen munter roman, men den skildrer et mørkt bilde av en litt forstyrret sjel, som strever med å finne fotfeste.

Beathe har også skrevet om boken! Bokelskerinnens intervju med Erik Eikehaug kan du finne her!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 432

Kilde: Leseeksemplar