Jeg synes det er spennende å lære om de mennesker som har formet samfunnet slik vi kjenner det nå, og de institusjoner som vi i dag tar som en selvfølge. Derfor valgte jeg for noen uker siden å tilbringe en del av søndag formiddag på Bryggen Museum hvor lokalhistoriker Tryggve Fett foreleste om denne pionèren.
Lorentz Dietrichson ble 1875 Norges første professor i kunsthistorie. Han virket til sin død som en betydningsfull forsker og formidler av norsk og internasjonal kunsthistorie.
Dietrichson vokste opp som eneste barn i et hjem hvor foreldrenes omgangskrets besto av diktere og kulturinteresserte embetsmenn. Ti år gammel begynte han på Bergens latinskole, hvor han de seks første årene hadde Lyder Sagen som lærer. Fett skildret Lorentz`barndom i Kong Oscarsgate på 1830-tallet som sorgfri. Han tilbrakte dagene i lystig lek sammen med, blant andre Karoline, som senere skulle bli konen til Bjørnstjerne Bjørnson, og Suzannah som ble konen til Henrik Ibsen.
(Se Ingri Lønnebotns bok Konekunst)
Tryggve Fett er en mester i å prate bilder og stemninger inn i hodene på sine tilhørere, og vi var nok mange som satt i salen på Bryggen Museum og levde oss inn i livet som utspant seg i området rundt Kong Oscarsgate på midten av 1800-tallet. Ekstra artig var det at jeg nylig har hørt Elisabeth Aasen foredra om Dorothe Engelbrektson som levde i samme gate, nøyaktig 200 år tidligere.
Lorentz Dietrichson begynte etter et par år med privatlærer på Latinskolen, da det nye Katedralskolebygget sto klart. Han sluttet to år før han var ferdig, og fortsatte utdannelsen hos privatlærer. 19 år gammel var han klar for å ta artium og reiste da til Christiania for å gjennomføre dette.
Hans videre utdannelse på universitetet var preget av sin indre usikkerhet, han følte seg ikke som en akademiker, ei heller kunstner eller forfatter, men den estetisk historiske disiplin var han tiltrukket av. I 1859 drog han til Uppsala og fikk i 1860 (formelt utnevnt 1861) et ulønnet dosentur i estetikk og nordisk litteratur der. Året etter giftet han seg med malerinnen Mathilde Bonnevie, de fikk datteren Honoria, og de påfølgende 3,5 årene levde de et “vagabondliv” i Tyskland og Italia. Han ble sekretær ved det svensk-norske konsulatet i Roma og bibliotekar ved Skandinavisk Forening, samtidig som han livnærte seg ved å skrive reisebrev. På denne reisen ble han venn med Bjørnson og Ibsen.
1867 fikk han et vikariat som lærer i kunsthistorie ved Fria Konstnernas Akademi i Stockholm, hvor han ble ekstraordinær professor 1869. 1870 ble han overlærer ved Slöjdskolan, hvor han holdt populære forelesninger over “konstens tillämpning på industrien” med opptil 900 tilhørere i salen.
Dietrichsons har et vidtspennende forfatterskap, og han gjorde banebrytende og vitenskapelig grunnleggende arbeider innen to unge vitenskaper: litteratur- og kunsthistorie, foruten at han skrev minneverdige dikt, skuespill, reisebeskrivelser og memoarlitteratur.
Han utgav i 1866–69 tobindsverket Omrids af den norske Poesis Historie, som var den første fremstillingen av Norges litteraturs historie.
Dietrichson utarbeidet kataloger til flere norske kunstsamlinger, og har skrevet om norsk kunst i middelalderen, men mest kjent er han kanskje for sine grunnleggende vitenskapelige verke om de norske stavkirker.
"Dietrichson engasjerte seg også i kvinnesaken. 1887 utgav han Mode og Dragtreform, der han påviste hvor hemmende den samtidige klesmote var for kvinnenes muligheter til å virke fritt. I Camilla Collett og hendes Indlæg i Kvindesagen (1894) roste han forfatterinnen for hennes bidrag til kvinnens frigjøring".
Det var nær forbindelse mellom Dietrichsons yrkesvalg og hans praktiske engasjement i kulturlivet. Han deltok i opprettelsen av litterære selskaper, museer og samlinger og hadde mange tillitsverv.
Han var medstifter av Kunstindustrimuseet i Kristiania, sterkt engasjert i realiseringen av Skulpturmuseet og deltok i opprettelsen av Den norske Husflidsforening. Dietrichson var styreformann i Det norske Studentersamfund i 1878 og 1885. Den siste perioden ble formørket av en opprivende konflikt mellom ham og Ibsen og høyre- og venstrefløyen i Studentersamfundet.
Dietrichson ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1904 og innehadde flere utenlandske ordener, bl.a. ridder av Nordstjärneorden (1875) og kommandør av Dannebrogordenen (1888), og ved 400-årsjubileumet til Uppsala universitet i 1877, ble han kreert til æresdoktor.
Han døde 6 mars 1917 83 år gammel, etter et kort sykeleie og ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund.
Litt mer (kvinne) historie på bloggen:
Dorothe Engelbrektsdotter, Marta Breens bok om norsk kvinnehistorie, Selma Lønning Aarøs Hennes løgnaktige ytre, Anna Munchs To mennesker, Ingrid Lønnebotns Konekunst, Marta Breens bok Født feminist
Kilder: Tryggve Fetts inspirerende foredrag 19/2-17 og Norsk biografisk leksikon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar