På overflaten flyter vannliljene av Frode Eie Larsen

På overflaten flyter vannliljene er den femte boken i serien om Eddi Stubb, jeg har lest alle sammen, og Frode Eie Larsen greier fremdeles å holde på oppmerksomheten min.

Fra bakpå boken:
Dypt inne i skogen, under de duvende trekronene, ligger det lille tjernet. Solen drysser dråper av gull på det blikkstille vannspeilet, men under overflaten skjuler det seg et bunnløst mørke. Ved bredden står Eddi Stubb. Han har ikke hørt brølet, eller sett boblene og de lette krusningene, men han føler seg sikker på at Bakkanetjønn gjemmer en hemmelighet. Og han vet at dette bare er starten.
For hvor er Håkon Helstad, Larvik Håndballklubbs savnede trener?
Og hva med kvinneliket som akkurat er skylt i land langs Farriselva?

Forlag: Liv
Utgitt: 2017
Sider: 368
Kilde: Leseeks

Som en bakgrunn for denne historien er Larvik Håndballklubb, og et miljø som bærer preg av mer enn bare godt kameratskap. Selvfølgelig er det Larsens fantasi som har fått utspille seg, men stor suksess bygger jo ofte på at noen har måttet være kynisk og villig til å ofre seg, så leseren kan jo leke med tanken på at ting ikke alltid er like rosenrødt under overflaten, ei heller i Larvik Håndballklubb.

Nok om det, historien som utspiller seg dreier seg ikke om håndball direkte, og handlingen involverer etterhvert så pass mange døde mennesker at en eventuell tilknytning til det virkelige liv forsvinner. Vi følger etterforsker Eddi Stub og hans kollega Kari Danielsen når de skal etterforske et dødsfall og en forsvinning. Samtidig flettes det inn flere historier, og vi er stadig sammen med gjerningsmannen, uten at vi får vite hvem denne er, før helt mot slutten.

Plottet er bygget på en besettelse om hevn, mens denne hevnen favner litt vel bredt, og er også bygget på feile premisser. Alt i alt er dette egentlig en trist historie om en syk mann som har dannet seg et bilde av hendelser som er bygget på feile antagelser.
Gjerningsmannen hører stemmer fra naturen som han har lange dialoger med, og det er disse stemmene som får ham til å gjøre det han gjør. Jeg vet at noen syke mennesker hører stemmer inne i hodet sitt, men at "naturen" skal være ond av vesen henger ikke på greip i mitt hode.

Hvor troverdig kan en forvente en krim, som involverer en massemorder i lille Larvik, å være? Boken er spennende til tusen, og vanskelig å legge fra seg, så litt slingringsmonn bli innvilget, selv om jeg stusser over detaljer flere ganger. Er det mulig å kaste et menneske med blylodd festet til benet, langt ut i et tjern? Og hvor lenge kan egentlig et menneske ligge i koma, før maskinen skrus av? Hva i all verden skal Oscar i Danmark å gjøre, når datterens besteforeldre bor i Vestfold?

Karakteroppbyggingen er tydelig og gjennomført noen ganger, og litt mer uklar og forvirrende andre steder, mens språket er noe av det peneste jeg har opplevd i en krim.

Ønsker du deg en lettlest krim hvor alle snakker pent, og handlingen er helt uten ekle skildringer av blod og gørr, da er Eddi Stubb sin verden noe for deg.