I Dorotheas hus av Torill Thorstad Hauger

Den siste dagen i januar var jeg og mine kultur-interesserte venninner på et foredrag sammen med Bergen Kulturforum, hvor Elisabeth Aasen tok oss med på en kvinnehistorisk vandring i Kong Oscarsgate i Bergen. Er det noe Aasen kan mye om så er det kvinnehistorie i litteraturen, og det var utrolig spennende å høre på henne. Gratulerer så mye til Elisabeth Aasen, som nylig mottok Brages hederspris for fremragende formidling av historie! (Bokomtale langt nede)

Kobberstikk fra Taare-Offer utgitt i 1685

Grunnen til at jeg innleder min bokomtale med på denne måten, er at Elisabeth Aasens foredrag omhandlet Dorothe Engelbrektsdotter (1634-1716) en av Norges fremste diktere på denne tiden. Prestedatteren og prestekonen ga ut høvedsdikt og salmer, hvorav flere var publisert i Norsk salmebok. Bortsett fra tre år i København levde hun hele sitt liv i Norges største og viktigste by på denne tiden, Bergen.
Aasen fortalte masse spennende om Kong Oscarsgate, hvordan den ble kalt Sutarestrete fordi skomakerne hadde sitt tilhold her. Hun tok oss med til 1500-tallet og historien om Dyveke og moren Sigbritt, som begge på sin måte forhekset Christian II.

Cille Gad var en slektning av Dorothe, som led en tragisk skjebne. Hun har en plass i Kong Oscarsgate oppkalt etter seg, og historien hennes gjorde inntrykk på meg. Aasen ga oss også et innblikk i hvordan Ludvik Holberg, langt forut for sin tid, opptrådte som kvinnesaksmann.

Cille Gads plass i Lille Øvregate

På en levende måte skildret Aasen brannen i 1702 som gjorde 7/8 av husene i Bergen om til aske. Huset som Dorothe bygget opp etter brannen, er med i samlingen av bevarte hus i Gamle Bergen, og selv ligger hun standsmessig begravet i koret i Bergen Domkirke.

Vel, her bobler jeg vist over av historiebegeistring, men skal prøve å holde meg til Torill T. Haugers bok om Dorothe heretter.

I innledningen siterer hun Ludvig Holberg som mener at "Dorothea Engelbrechts Dotter var den største Poeteinde de Nordiske Riker havde haft", og Norges første skrivende kvinne. Hennes dikt handler nesten alle om sorg, død og verdens forgjengelighet, vi er i barokken en tid farvet av rødt og gull men også hvitt og sort, med følelser som spenner fra tung sorg til løssluppen glede.

For en fantastisk roman jeg har kost meg med i dag! Vi er i Bergen på 1600-tallet og blir kjent med byen og menneskene der. Først og fremst handler det om Dorothe, men samtidig hører vi om to andre skrivende kvinner, kongedatteren Leonora Christina som satt fengslet i det Blå Tårn i København og Cille Knudsdatter Gad, som ble dømt til døden etter å ha blitt anklaget for å ha tatt livet av sitt eget barn.

Ingen av disse damene levde sine liv i sus og dus, og det gjorde heller ikke Maria Tysker, ruffersken i Øvregaten, Charlotte Møwe eller Gjertrud Tallaksdatter, enken som gjennom 10 år ammet 30 av byens bedrestilte barn.

I korte sekvenser får vi sanselige skildringer av livene til disse kvinnene, som i noen tilfeller krysset hverandre. Noen menn stifter vi også bekjentskap med, som Casper Jeppesen, ham møter vi først som ung elev på Latinskolen, hvor han der som hjemme, blir slått gul og blå fordi han ikke klarer å pugge på rams det de forventer av ham. Senere treffer vi ham i et fortrøstningsfullt møte med Maria Tysker, og enda litt lengre ut i handlingen, når han er en voksen forsørger, som tyvlytter til Maria når hun synger salmene til Dorothe.

Et streifmøte med Petter Dassius får vi også i boken , han som ble hennes brevvenn og deler minnebauta med henne på Domkirkegården.

Bautaen på Domkirkens gravplass

Romanen hopper frem og tilbake i tid og mellom karakterene, men historiene flettes nøysomt sammen etterhvert, og det føles ikke rotete. Det begredelige livet mange førte og også all sorg som Dorothe opplevde i livet sitt, skulle tilsi at dette er en sørgelig roman, men det er det ikke. Det dveles ikke ved de ni barnefødslene, ei heller ved at alle barna til slutt døde før henne (bortsett fra han som drog, og ikke kom tilbake til Bergen før hun var død).

Hauger har skrevet en roman om sterke, oppegående kvinner. Både ammen og skjøgen bruker sine surt oppsparte midler på å kjøpe Dorothes utgivelser, og det er godt å tenke på at de tekster som benyttes av de geistlige også faller i smak hos allmuen.


Dorothe Engelbrektsdatter ble 82 år gammel. Hun ga ut sin første samling av åndelige sanger 44 år gammel, på en tid da 7 av hennes barn var døde. Som 50 åring ble hun enke, hvorpå hun fikk skattefritak av kongen av Danmark-Norge, og ble også tilgodesett med et kongelig privilegium. Etter brannen i 1702 gikk det 10 år før hun fikk sitt etterlengtede hus ved bispebrønnen. I 1962 ble huset flyttet til museet Gamle Bergen. I Landstads kirkesalmebok av 1869 fantes flere av salmene hennes, og selv i den reviderte vi i dag finner i kirken, er fire tilbake. Den mest kjente Aftensang, har fått tittelen Dagen viker og går bort.

Detalj på bautaen

For meg som allerede er interessert i kvinnehistorie, var det som å helle bensin på bålet å lese denne boken. Jeg vil gjerne lese mer om Dorothe, og om Cille og stakkars Leonora Christina. Lørdag gikk turen til Domkirken og Gamle Bergen, for å finne bautaen og huset til Dorothe Engelbrektsdatter.

Heldige meg som har venninner med sånne skatter i sine bokhyller, og som har vett til å dele på godene, tusen takk for lånet Solveig! 

Dorothes hus som nå står ved torget i Gamle Bergen

Da jeg tuslet mot Lepramuseet etter å ha funnet bautaen over Dorothe, dukket det sannelig opp en plass oppkalt etter henne. Inngangen ved siden av museet, der hvor Marken barnehage har sin inngang, ledet inn til plassen som har fått navnet Dorothe Engelbrektsdatters plass.

Les gjerne Ragnhild Arneberg sitt flotte blogginnlegg om Dorothe Engelbrektsdatter!