tirsdag 28. februar 2017

På turnè - en samling av Knut Hamsuns foredrag

På anbefaling fra en Hamsun-kjenner, hoppet jeg frem til bok nummer 25 i Hamsuns samlede verker. De siste bøkene i samlingen er sakprosa, og i På turnè  finner vi 14 av de vel 90 foredragene Hamsun holdt fra 1887 til 1947. Hans talekunst hadde en stor spennvidde, alt fra muntre kåseri, behandling av litterære emner og drøftinger av eksistensielle problemstillinger.

Allerede i 1882 da Hamsun var 23 år gammel, debuterte han på talerstolen. Han var da i Amerika og talte om Bjørnstjerne Bjørnson, på norsk til norske emigranter. Etter halvannet år returnerte han til Norge og fortsatte her å holde foredrag, til tross for at de ikke var særlig populære. 

Det første foredraget i boken er Fluer. Et kort, muntert kåseri fra 1887, som vel og merke handler om fluer, men han gir også et stikk til øvrigheten. Han sammenligner fluene med menneskene, kaller dem vakre, men unyttige dyr, og påpeker at de kun mot sitt livs høst utvikler brodd.


Hann fluene er med og summer overalt og gjør all den lyd de orker. Like til i Stortinget hjemme har man sluppet fluer inn. Og mener De ikke de kan summe? Så har De ikke lyttet. De summer om vassdragslov og toll og jury og styrtede kavalerihester, og hva mere kan man vel forlange av fluer?

Selv ble jeg forundret og glad da boken åpnet på denne måten. Til tross for den alvorlige undertonen, var kåseriet på kanten til fjasete, og viste Hamsun fra en helt annen side enn den vi kjenner ham.

Norsk litteratur er det første av flere foredrag hvor han angriper litteraturen. Han åpner foredraget med å advare om at han vil rive ned noe for å få muligheten til å bygge opp noe nytt og bedre, og henstiller publikum som reagerer med vrede, om å bli sittende. De som får sitt pass påskrevet her er "de fire store" Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie.
Det han vil til livs er den norske litteraturens beskjeftigelse med samfunnsreformasjon og typediktning. Ved å innlede med noen fine ord om de store dikterne, og på samme måte avslutte i likelydende ordelag, tar han brodden av de synspunkter han legger for dagen. I foredraget kaller han, litt nedlatende Bjørnson en pedagog og Kielland en underholdningsskribent og kritiserer Ibsen for å gi oss de aller enkleste karakterpsykologier.

Foredraget er glimrende lesning for den som liker å vurdere romaner, plukke dem fra hverandre og forstå mer enn bare den ytre handlingen. I det neste foredraget Psykologisk litteratur, fortsetter han sin tankerekke rundt romankarakterers dybde og oppbygging, og slår et slag for individskildringen.
Han vil til livs den enkle fremstillingen av typer i litteraturen, og sier selv at gjennom sitt 30 år lange liv, har han aldri møtt ett menneske som består kun av èn ting.

Også i de påfølgende foredragene snakker Hamsun om litteratur, Motelitteratur, om August Strindberg, om Dikterliv og Åndens avblomstringsalder. Han Ærer de unge, snakker om Wergeland og vi får også lese hans Takketale for nobelprisen. Til sist er foredragene England må i kne og Jeg forsvarer meg ikke... gjengitt, de to seneste foredragene hans, er de eneste som har med nazismen å gjøre.

Til sist i boken får vi et fyldig etterord av Lars Frode Larsen, som fyller igjen de hullene du eventuelt måtte ha. Han forteller om Hamsun som foredragsholder, og litt om de utvalgte foredragene som er med i denne boken. Bildet jeg og mange andre har hatt av Hamsun som nazi-vennlig har så vidt begynt å slå sprekker, og jo bedre kjent meg blir med forfatteren, et mer nyansert bilde får jeg frem.

Foredraget England må i kne holdt han i 1943 i Wien på en årlig kongress i regi av journalistforbundet. Han var da en gammel, tunghørt mann som ble påspandert en reise han gjerne ville ta. Den korte talen lot han en annen lese, etter å ha presentert seg, og unnskyldt sine dårlige evner som taleholder, satte han seg ned på første rad. I etterordet kan en også lese om hans besøk hos Hitler, et besøk som har en helt annen koloritt enn den jeg har blitt forevist tidligere. Veldig interessant lesning, og absolutt noe jeg gjerne vil lære mer om.

Jeg hadde kvidd meg litt til å ta fatt på sakprosadelen av Hamsun samlede verker, men etter å ha lest På turnè, gleder jeg meg til fortsettelsen!


Jeg er den lykkelige eier av Hamsuns samlede verker, og har satt meg fore å lese alle 27 bøkene i samlingen. Vil du titte innom prosjektet kan du klikke her!

2 kommentarer:

  1. Så interessant, Tine! Flott innlegg. Syns på mange måter at jeg er ferdig med Hamsun, har lest mange bøker, og omtaler. Kolloens biografi blant anna. Og ikke minst sett den fantastiske teaterforestillingen Jeg kunne gråte blod, om Marie og Knut Hamsuns siste år sammen. Men som den spesielle mannen han var, på godt og ondt, blir en vel ikke helt ferdig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kolloens biografi må jeg nok få med meg etterhvert. Det er spennende å lese om og av ham, lærer masse hele tiden :)

      Slett