Konekunst av Ingri Lønnebotn

Under foredraget til Tryggve Fett, som jeg var på forrige søndag, ble jeg minnet på Ingri Lønnebotn sin bok om de tre fruene. Karoline Bjørnson, Nina Grieg og Suzannah Ibsen, tre jenter fra Bergen som kjente hverandre fra barnsben av, men allikevel ikke frekventerte hverandres hjem i voksen alder.

Fra bakpå boken:
Hustruene til Edvard Grieg, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson var uten rettigheter og avhengige av sine menn. Men hvor avhengig var Grieg med sine «ondter» av Nina, Ibsen med sin angst av Suzannah og Bjørnson med sine hyppige forelskelser av Karoline? Om kjærlighetens vilkår er like usikre som kunstens, kan de ha betalt en høy pris. I denne romanen letter de litt på sløret.

Forlag: Bodoni
Utgitt: 2016
Sider: 79
Kilde: Biblioteket


"Her er min stokk her er min hatt - og her er kvinnen jeg sov hos i natt". 

Det var mye de måtte holde ut disse tre kvinnene, som giftet seg med temmelig krevende menn. Alle tre forble gift, til tross for alt livet kastet deres vei, og alle tre overlevde sine menn.

Ingri Lønnebotn har skrevet en personlig roman, som er spunnet rundt livene til disse tre verdenskjente skikkelsene, og deres trofaste hustruer. Samtidig (i kursiv) skriver hun om sin egen familie, om sine foreldres kjærlighet til hverandre, om sin eiegode farmor og om sin brors tragiske liv.

Vi blir først presentert for berøringspunktene i livene deres, vi hører om Bjørnstjerne Bjørnsons eneste besøk på Trollhaugen, hvor han brakte med seg en marmorbyste av seg selv. At Henrik Ibsen verken besøkte Trollhaugen eller Aulestad, som er Bjørnsons hjem.
Til tross for at barna til Ibsen og Bjørnson giftet seg med hverandre, var de sjelden å se sammen.

Historiene om hvordan de tre ekteskapene ble til, er artig lesning og helt i tråd med tiden. At damene "holdt ut" til tross for mennenes utstrakte utroskap, sier jo litt om hvor avhengige kvinnene var av sine menn på denne tiden. Utdraget under, viser at selv egentjente penger ikke var lett å få.

    - Jeg sang i byens Arbeiderforening og tjente penger, men svigerfar nektet å gi meg dem. Jeg raste. Edvard var i Leipzig, svigerfar sendte dem til min far i København til slutt. 
    Liten og tynn, som en trostunge:  - De kalte meg Sersjanten, kan du begripe det?
    Hun ler. På en blunk er ansiktet rosinrynket. Hun må ha ledd mye.

Tidlig i boken får vi høre små detaljer fra livene deres, både om hvordan Suzannah Ibsen satt i sin romerske stol og leste Jane Austen da hun døde, og hvordan barnefødsler og andre begivenheter i ekteskapet påvirket livene deres. Mennene hadde sine særegenheter, og skranten helse hadde de alle tre, noe som selvfølgelig konene deres gjorde sitt ytterste for å lindre.

Konekunst er ikke en kronologisk fortelling, men en litt springende tekst som gjør at jeg sitter igjen med et stort fargesprakende bilde. (litt som vrimlebøkene...) Språket er vidunderlig, humre-morsomt, og ekstra artig er det at de tøffe damene er sitert på klingende bergensk innimellom 😊

Er du glad i historie og synes det er spennende å bli litt bedre kjent med de store kjendisene fra 1800-tallet, som har preget så mye av vår kunst, så anbefaler jeg deg å vie noen timer til Konekunst.

Tusen takk til Tryggve Fett som minnet meg på boken! Jeg vet jeg har lest en bloggomtale av den, men nå dukker det ikke opp når jeg googler, håper dere peker meg i riktig retning, om noen skulle føle seg truffet.