Ni dager i Tyrkia - andre del - en uforglemmelig opplevelse

Dette er altså et garasjetak

Legg til bildetekst

Mandag var racersykler leid inn, og de tre sprekeste av oss dro på sykkeltur. Vi tre madammer var ikke mindre spreke da vi snøret våre beste sko, tok med oss fotoapparat og vannflasker og la i vei oppover bakkene overfor Cikcilli. Temperaturen lå i overkant av 30 deilige varmegrader, så det rolige tempoet gjorde at turen opp bakkene til litt mer landlige omgivelser tok oss tre timer.

Her møtte vi på geiter, gjess og høner og kunne plukke både appelsiner, druer, granatepler, og vanlige epler. Oliventrær var det masser av også, men grønne umodne oliven på.

Om kvelden samlet vi hele gjengen og gikk på Ali Baba og spiste deilig middag. Her fikk vi god oppvartning og fikk planlagt spennende aktiviteter for de to neste dagene.


Tirsdag tok vi turen inn til Alanya sentrum. Guttene spilte mini-golf mens jentene besøkte en skobutikk og en gullsmed. Det er shoppingen sin det! Etterpå møttes vi på stranden, og slappet av og badet i det PISSE-lunkne vannet, før vi spiste lunch på ettermiddagen.
På kvelden bestilte Øivind fotballbane, så de som hadde lyst samlet seg og fikk rast fra seg litt.

God og mett etter en fantastisk tyrkisk frokost kravler vi inn i bilen igjen, klar for mer eventyr

Onsdag leide vi bil med sjåfør og fikk se en litt annen side av Alanya enn den turistene vanligvis får se. All ære til sjåføren Eric, verdens mest sjarmerende mann med bøtter av tålmodighet med muntre turister. Etter å ha kjørt noen kilometer oppover i fjellet, kom vi til noe som så ut som et utsiktspunkt med bord og stoler. Her inviterte han oss inn på tyrkisk frokost, et meze bord som bugnet av godsaker, ekte chai og hjemmelaget appelsinjuice. Aldri har jeg spist meg så god og mett uten å være i nærheten av verken brød eller yoghurt. Kommer du over dette konseptet i Tyrkia, anbefaler jeg deg å slå til!

Erics flotte hane

Strålende fornøyd og med fulle mager kjørte vi videre oppover til Erics eget shangri la i fjellet. Svigerforeldrene hans tok imot oss, og vi fikk forfriskninger og anledning til å hilse på hans kjære høner og beundre både tomater, meloner og masse annet han dyrker i hagen sin.

Veiene her oppe er av det mest humpete slaget, så kjøreturen på de smale "litt" bratte veiene ble spennende, men vi kom oss helskinnet ned til Dimcay, hvor vi badet og slanget oss i elven i timesvis. Jeg hadde fått høre at vi skulle opp i fjellet og bade i elven, og ble forbauset da jeg så at elven var inntatt av driftige mennesker som gjorde det mer enn behagelig for oss.

Her oppe var luften ikke akkurat kjølig, men litt mindre varm, og vannet i den første kulpen etter den store demningen holdt en temperatur på 10-12 grader. Uti kom vi oss allikevel.

Dimcay er et fantastisk sted for en avkjøling når du er i Alanya. Det var ikke overbefolket da vi var der, men en fin blanding av lekne tyrkiske ungdommer og turister som lignet på oss.

Torsdag var vår siste dag i Alanya, og vi tilbrakte brorparten av den på badeland. Ikke et hvilket som helst badeland, men selveste Utopia, 10 minutters kjøring utenfor Oba der vi bodde. Her er mat og drikke all-inclusive, man kan drikke og spise så mye en vil mens en farter rundt og svømmer, rutsjer og har det gøy. Jeg er ikke noe badelandmenneske, men jeg slo ut håret og prøvde de fleste rutsjebanene flere ganger. Ikke var det mye folk her, og omgivelsene var så vakre at en nesten glemte at en var på badeland.

Det som slo meg etter å ha vært en drøy uke i Tyrkia, tyrkere er utrolig flinke til å få en til å føle seg hjemme. "Alt" er lov, her er ingen som står med pekefingeren, men alle gjør sitt for at du skal trives. Turistfeller som Dimcay, sjørøvertokt, minigolf, vannland eller go-cart føles ikke kommersielt i det hele tatt.

Går du i bazarene vil de prøve å få deg til å handle, men de er mer hyggelig enn masete. Vi har hatt utelukkende positive opplevelser på vår første Tyrkia-tur, leiligheten var fin og stor med svømmebasseng, og air-condition og trådløs som virket som det skulle.
Vi var selvfølgelig priviligert, som var sammen med en gjeng som er lommekjent i Alanya. De har venner i skobutikk, gullsmed og på barer og restauranter så vi ble tatt imot som filmstjerner hvor enn vi gikk. Denne uken har gitt oss en fantastisk opplevelse, en "eyeopener" og en ferie helt utenom det vanlige for oss som pleier å søke ensomheten i de høye fjellene.

Den siste kvelden tok vi drosje opp på borgen i tide til å fotografere litt mens solen gikk ned. Dette er Alanyas Fløyen, og vi var ikke de eneste her oppe, men alle var sammen om gleden over den flotte solnedgangen, så det ble ikke kaotisk.
Turen ned går forbi koselige boder med tyrkisk brukskunst, mens en kan lytte til sirissenes sang og se både granatepler og annen frukt som vokser vilt.
Vel nede i byen igjen, fant Øivind en super restaurant til oss, med levende musikk og deilig mat. Her satt vi til det var leggetid og vi var nødt til å ta farvel med våre gode venner, og fantastiske ferieselskap, siden vi skulle tidlig opp neste morgen.

En liten bit av den store fine borgen i Alanya

Utsikten fra toppen er formidabel

En av de små butikkene på veien opp til borgen

Turen hjem gikk strykende helt til vi skulle mellomlande i Oslo og vi måtte styre med å sjekke bagasjen ut og inn selv. Tiden var knapp, men for vår del gikk det fint, verre var det med Sondre sin bagasje som ikke ble med flyet.
Note to self: "Aldri mellomland i Oslo når jeg kommer fra utlandet!!" Ferien er over for min del, men av ulike grunner blir det litt slaraffenliv fremover allikevel. Frode og Sondre hiver seg i bilen i morgentidlig for å kjøre til Oslo og Norway Cup.

Her kan du titte på begynnelsen av tyrkiaferien vår, hvis du vil :)