Da Fraser møtte Billy av Louise Booth

Dette er en sann historie skrevet av mor til to år gamle Fraser som er autistisk. Boken blir sammenlignet med den forrige boken, hvor en katt ved navn Bob var hovedperson, og siden jeg ikke er noe kattemenneske har jeg ikke lest den. At boken også handler om autisme fenget min oppmerksomhet, og jeg er glad for at jeg leste boken.

Fra bakpå boken:
Da to år gamle autistiske Fraser møter den hjemløse katten Billy, skjer det noe magisk. Et ordløst vennskap oppstår mellom den lille gutten og katten som ingen ville ha. Fra den dagen er de to uatskillelige.
Dette er moren Louises rørende historie om hvordan to så ulike skapninger som en katt og en gutt kan bli verdens beste venner. Billy brakte glede og latter inn i en familie som manglet begge deler.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 326

Kilde: Leseeksemplar

Dette er historien til mammaen til Frazer. Den forteller fra hennes vinkling hvordan det var å få en sønn som fra fødselen helt tydelig ikke er frisk. Vi får mange eksempler på hvordan aspekter i dagliglivet påvirket Fraser til å begynne å skrike, og følgelig hvor traumatisk dette var for henne. Her er mange lange kjøreturer, mye flytting, mye utstyr som må skaffes, og i det hele tatt føles det som en sann lykke at den katten kom inn i bildet, for Fraser hadde ikke fått mye kjærlighet før det.

Det er selvfølgelig unikt at katten Billy er så uredd og tar seg så godt av sin venn Fraser at katten selv skal komme til å bli den beste støttespilleren gutten har. Der foreldrene kommer til kort gjør Billy underverker med Fraser, noe som igjen gjør familiens liv mye lettere.

Boken er lettlest, med sine korte, luftige sider, og enkelt språk. Jeg snubler i en del logiske brister, men velger å pløye videre uten å hisse meg opp, siden dette fort tegner til å bli en bok som ikke kommer til å gjøre særlig inntrykk. Jeg greide ikke synes synd i denne slitne moren, og Fraser ble jeg egentlig ikke kjent med, ikke sånn på ordentlig.
Handlingen slutter når Fraser begynner på skolen, og jeg undrer meg over at dette rabiate monsteret (sånn har han blitt fremstilt) plutselig er på skolen i syv timer hver dag og har det så fint så. Jeg tipper denne boken selger på likheten til En gatekatt ved navn Bob, som har blitt så populær. Forfatteren av den, James Bowen har for sikkerhetsskyld en blurb på fremsiden av boken.

Nå skal det sies at jeg hadde Mark Haddon sin bok i tankene da jeg leste, en bok som gjorde uslettelig inntrykk på meg, så jeg har kanskje vært unødig streng her. Ikke er jeg noe kattemenneske heller....