Å jobbe redusert, er det ikke gjennomtenkt??

På fredag hadde BT en artikkel hvor bla. Audun Lysbakken har uttalt seg. Jeg presterte å hisse meg opp på morgenkvisten, og før jeg skulle ut å nyte fredagsfrien min med en god venninne, skrev jeg følgende svar til BT. Dette kom på trykk i dag søndag, og jeg håper Lysbakken leser, tenker og forstår.
Jeg vil gjerne høre hva du synes også.....

Hjemme for barna?

Hva er det med politikere og andre ”forståsegpåere”? Livet er til for å leves, vi skal ikke jage fra skanse til skanse for å tilfredsstille samfunnets normer for ”vellykkethet”.
I artikkelen i fredagens BT får vi atter en gang høre visen om hvor dum, lat, syk… du er hvis du ikke jobber i en 100% stilling. Jeg blir provosert av dette.  41% av alle kvinner jobber deltid (56% med barn under 10 år) At mange oppgir omsorg for barn som hovedgrunnen til at de velger å kutte litt ned på arbeidstiden, er helt naturlig.  
Jeg jobber 80% og har barn under 10 år, så jeg kunne også brukt barn som forklaring på hvorfor jeg ”må” jobbe redusert.  Jeg har fri om fredagen bare fordi jeg kan det. Selvfølgelig koster det, men når en skal måle livskvalitet så veier det tungt på vektskålen å ha tid og overskudd til å gjøre tingene litt langsommere. Jeg har tid til å gå til Bondens marked å handle kortreist mat og jeg kan stelle i stand måltider til familien, som vi kan nyte i fellesskap, i ro og mak. Jeg trener, gjør ærender rundt omkring og gjør litt husarbeid, sånn at vi alle har tid og overskudd til å være sammen, når resten av familien har kommet hjem fra skole og arbeide.

 Dette er lystbetont og helt selvvalgt, jeg kan når som helst begynne å jobbe fullt, men kommer aldri til å gjøre det. Hvorfor skal vi stadig høre fra Audun Lysbakken og andre politikere at det er forbundet med dårlig likestilling at en kvinne jobber deltid. I BT i dag påstår han at vi hele tiden må tenke på skilsmisse og pensjon. Skal dette være en skygge som henger over oss hele livet? Hvorfor ikke ha et mer avslappet familieliv, så kanskje skilsmissestatistikken også bedres.
Audun Lysbakken er altså barne- likestillings- og inkluderingsminister i Norge, og han ser ikke de mest innlysende sammenhenger mellom høyt arbeidspress, sykdom, skilsmisser, angst for fremtiden og barn som ikke har det bra. Der er fremdeles mange som ikke har arbeid, så hvorfor ikke oppfordre til å dele på godene, oppfordre til deltid og gi folk tid til å leve. Kanskje Lysbakken & co kan fixe litt i regelverket sånn at konsekvensene ved deltidsarbeid ikke blir så forferdelige?

Menn og kvinner er forskjellig, så jeg tenker at i 2011 må vi kunne være så pass avslappet i forhold til kjønnsroller at vi ikke får panikk, om kvinnen vil ha mer fritid og mannen vil tjene penger. Selvfølgelig har vi fri vilje, og evner til å gjøre akkurat hva vi vil, men la oss få velge selv uten å bli sett ned på.