Oppsummering av lesemåneden november

Årets november er den rareste utgaven av denne måneden jeg har opplevd. Først drukner vi i regn, mens vi også opplever 13-14 grader. Jeg lot meg ikke affisere, leste som jeg alltid gjør, og kom meg av gårde på små og store arrangementer i litteraturens navn. Kanskje vi har lest noen av de samme bøkene?

Dette leste jeg i november: 

1. Frøydis Lilledalen - Mødrenes synder - 4
2. Joke J. Hermsen - Snu tidevannet (Sak) - 5
3. Agota Kristof - I går - 4
4. Cormac McCarthy - Passasjeren - 3
5. Karin Smirnoff - Og så dro jeg hjem - 5
6. Jon Michelet - Gullgutten - 4
7. Tove Alsterdal - Synkehull - 3
8. Gunnhild Øyehaug - Hjartet i skalkeskjulet - 6
9. Nina Lykke - Vi er ikke her for å ha det morsomt - 5
10. Torkil Damhaug - Hund uten grav - 6
11. Georg Johannesen - Ars vivendi - (dikt) - 4
12. Alfred Fidjestøl - Om Georg Johannesen - 5
13. Annie Ernaux - Den unge mannen - 4
14. Tove Braathen - Jul for nybegynnere - 5
15. Peter Stamm - Marcia fra Vermont - 4
16. Jenny Colgan - Jul på øyas hotell - 3
17. Han Kang - Dette er ikke farvel - 5
18. Kristine S. Henningsen - Et siste trassig forsøk - 5

⭐
Sak: 1

Dikt: 1

Krim: 3

Biografi: 1

Romaner: 12

III

Kultur ble det litt av denne måneden også: 

På Deichmanske har de forfatterintervjuer som sendes live i sanntid. Jeg har hørt på et par av dem, og denne gangen var det Kristin Halvorsen som pratet med Maja Lunde om hennes nyeste bok. Jeg hentet den nye boken til Maja Lunde på biblioteket i går, så den blir neste bok ut, gleder meg!

Kristin Halvorsen og Maja Lunde

Dagen etter var jeg på konsert med ensemblet Curentes, i selveste Naturhistorisk museum. Stykket de fremførte heter ARK, og var skikkelig spennende, men utfordrende å lytte til. 

Vi satt på første rad da Gisle Børge Styves orkester underholdt, dette var skikkelig morsomt. Litt mer høykultur ble det noen dager etter, da jeg var i Grieghallen og så Tryllefløyten med gode venninner. 

En scene fra Tryllefløyten

Dagen etter det igjen, var det tid for Bok og bar, hvor Ida Hegazi Høyer og Gunnhild Øyehaug ble bokbadet av Eivind Riise Hauge. Jeg hadde nettopp avsluttet de to damenes nyutgivelser, og koste meg storveis. Med seg som oppvarming hadde de Kristian S. Hæggernes og Gro Jørstad Nilsen som leste fra sine nye romaner.

På KODE inviterte de til et foredrag med tittelen Øl og vin blir fin. Det var interessant og veldig godt formidlet av en nyinnflyttet trønder til Bergen.  

Søndag 13 november er fødselsdagen til Torborg Nedreaas. Vi som er med i Torborg Nedreaas-selskapet feiret henne denne kvelden, med gitarmusikk, opplesning og en panelsamtale med Mìmir Kristijànson, Oda Slotnes og Elisabeth Eide, ledet av Benedicte Araldsen. Jeg må få lov å si at dette er en av de beste samtalene av dette slaget jeg har sett. Mennesker i krig er en novellesamling av Nedreaas, og det var denne som dannet utgangspunktet for samtalen.

Det gikk slag i slag, for dagen etter var det tid for en samtale mellom Gunnar Staalesen og Ruth Lillegraven, ledet av Eli Fossdal Vaage. Sjangermangfold og bredde beskriver disse to forfatterne, som representerer ulike generasjoner. 

Samtaleserien Lytt til lyrikken er i gang med en ny vestlandsturne. Sangpoeten Erlend Ropstad møtte  lyriker Endre Ruset til en samtale om å skrive, og om å leve av og med sanger og dikt.

Kjærlighetens antarktis skrevet av Sara Stridsberg, ble årets beste forestilling på DnS, noe Havet tar ikke ble. Her møtte vi et dramatisk og skremmende tema, men ingen tårer eller klump i halsen viste seg.

November måned ble avsluttet med en førjulstur til Haugesund hvor eldstemann og barnebarn nå bor. I dag har jeg jobbet 13 timer, de fire siste med å lage i stand til jul for barna på avdelingen, så nå er julestemningen på vei her hos meg også. 

Med årets siste julebok så godt som ferdiglest, ser jeg også dette forsøksprosjektet som avsluttet, fire juleromaner for en som ikke leser sånt, er ganske bra. Jeg har ikke lest verken dikt eller 1001-bok denne måneden, det er ikke bra, men "to do" listen ble for lang og krevende denne gangen. 

God lesedesember alle sammen!

Jul for nybegynnere av Tove Braathen

Forventninger, forviklinger og fandenivoldske venninner, er stikkord for denne fine romanen av en favorittforfatter hos meg. Tove Braathen debuterte i 2017 med Alle disse dagene, fulgte opp året etter med Effekten av måneskinn på nyfallen snø, og fortsatte med Ja vi elsker og Marka. Alle romanene har gjort inntrykk på meg med skrivemåte og tematikk, så også denne siste.

Forlaget om handlingen:
Lillian har flyttet fra Kolbjørn. Alt ligger til rette for en ny start, alder ingen hindring! Kolbjørn har beholdt huset, det er helt greit – for Kolbjørn kommer ikke til å forandre på noe. Han er stødig som grunnfjellet. Det vil si: kjedelig som gråstein. 

En som ikke er kjedelig, er Lillians venninne Rose. Hun er tvert imot litt for mye. Alle venninnene er enige om at det har vært deilig at Rose har bodd i Spania, men hun er tross alt med i firkløveret. Og nå kommer hun hjem til jul. 

Før Lillian vet ordet av det, har hun sagt ja til at Rose kan bo hos henne, i den nye toromsen, og sannelig finner ikke Rose veien til Kolbjørn også … 

Fire venninner har hengt sammen siden skoledagene, de er forskjellige og lever ulike liv, og har gjennom to årlige besøk, greid å holde kontakten med Rose, som flyttet til Malaga like etter skolen. 

Det er noen år siden de fire damene passerte seksti, men alle er yrkesaktive, ikke minst hovedpersonen Lillian som har en viktig jobb på familievernkontoret. Hun tok for ti måneder siden ut prøveseperasjon fra sin ektemann gjennom mange år, og flyttet til en liten toroms i sentrale strøk av Oslo. Med dette flyttet hun også fra det gode naboforholdet som fantes rundt dem, fra tradisjoner de to har holdt i hevd og mye annet. Det merker hun spesielt nå når julen står for døren, og Kolbjørn skal stelle i stand til jul.

Alle disse, litt nedrige følelsene som veller opp i Lillian når hun merker at Kolbjørn har det helt fint uten henne, er en tydelig tråd i historien. Så også dette at hun svinger utenom konflikter både i forholdet til sin egen datter, og ikke minst Rose, som plutselig kommer hjem fra Malaga for første gang siden hun emigrerte.

Maktforholdet mellom venninnene skildres på en måte som gir romanen mye humor. Dette med barn og barnebarn, er et sårt tema for flere av dem, noe de som har barnebarn ikke greier å ta hensyn til. Gamle konflikter kommer til overflaten, når "problemet Rose" skal diskuteres og løses, for Lillian trenger ikke ta hele byrden med å huse Rose alene.

I romanen møter vi et broket knippe med karakterer. Leseren blir fort godt kjent med dem alle, og det er dialogene dem i mellom, samt Lillians kritiske tanker, som bærer historien. Alderdom er et tema som griper fatt i meg, Lillian ser mulige utfordringer helt tydelig, selv om de ikke har meldt seg riktig enda, og dette har jeg ikke problemer med å relatere til.

I likhet med de andre romanene hennes, så er språket en styrke. Braathen styrer unna de fleste adjektiv når hun skriver, så det er en litt mollstemt stemning, som fester seg i meg. Romanen er handlingsdrevet, og har flere overraskende vendinger, som fikk meg til å sperre øynene opp i forventning. 

Som julebok er romanen helt perfekt i mine øyne. Handlingen utspiller seg like før jul, men de mellommenneskelige forholdene og problemstillingene som tas opp, hører hjemme når som helst på året. Jul for nybegynnere er en juleroman "light" - perfekt for oss som styrer unna de aller søteste kosebøkene.

Forlag: Vigmostad og Bjørke

Utgitt: 2022

Sider: 352

Kilde: Leseeksemplar

Marcia fra Vermont - en julefortelling av sveitsiske Peter Stamm

Peter Stamm er det vi litt flåsete kaller en halvstudert røver. Han kommer fra Sveits, har hatt lange utenlandsopphold i flere land, og jobber nå som journalist og forfatter. Siden ett av de to julekortene jeg skal sende går til Sveits, ble denne korte fortellingen mitt første bidrag til adventstidens julelesning. 

Forlaget om handlingen:
Peter er i New York. Han vil løsrive seg fra foreldrene, fra det livet han har ført til nå. Det er hans siste dager her. På gaten blir han tilsnakket av Marcia, som ber om en sigarett. 

Da han gir henne fyr, holder hun hendene sine beskyttende om hans, så blir han med henne hjem. Det er julaften, den tristeste aftenen i året. Men Marcia ler alltid når hun snakker om triste ting.

Dette hendte for tretti år siden. Hvordan endret hans liv seg gjennom det som skjedde i de juledagene? 

Peter vet det ikke lenger, han vet det fortsatt ikke, da han drar av sted til Vermont for å se Marcia igjen. Men det som venter ham, er mye mer enn svunnen kjærlighet.

Dette var en julefortelling helt etter mitt hjerte. Jeg plukket opp vibrasjoner fra Charles Dickens og H.C. Andersen, nøt at forfatteren brukte bilder fra deres juleklassikere, samtidig som jeg håpet at det ikke skulle "utarte" seg.

Det gjorde det ikke, og så veldig julete er heller ikke denne lille historien. Jeg vil heller kalle den litt amerikansk noir, ja for handlingen utspiller seg "over there". 

Hovedpersonen heter Peter, og jeg reagerte med å holde pusten, for jeg synes det er litt oppbrukt, at leseren skal måtte jobbe med å holde forfatter og protagonist fra hverandre. Men, det gikk bra det også, det de har til felles var vel bare at de begge er globetrottere som innimellom må tilbringe julen borte fra familien. 

Historien har mange overraskende vendinger, ett par små dryss av magi må du tåle, for det er ikke alle detaljer som blir forklart til det fulle. Det er Peter som er fortelleren hele tiden, men vi hopper tredve år frem, mot slutten. Her får du ingen juleromanse, ingen pynting eller julegaver, kun litt julerush og et heavy snøfall like før jul, minner oss på at det er i denne høytiden vi befinner oss. 

Jeg likte boken veldig godt, både skrivemåte og handling. Dette er den første av fire julebøker jeg skal lese før desember er over, så nå ser jeg frem til den neste. 

Julebøkene jeg skal lese i 2022

Forlag: Solum Bokvennen

Utgitt: 2019/på norsk 2022

Sider: 83

Kilde: Leseeksemplar

Innerst i hjertet har jeg min forstand - biografien om Georg Johannesen skrevet av Alfred Fidjestøl

Georg Johannesen  (1931- 2005) var bergenser, ikke bare var han født i Bergen, men sånn som jeg har lært ham å kjenne var han bergenser i sjel og væremåte. Alfred Fidjestøl kom i høst ut med en biografi om kunstneren, som jeg de siste ukene har kost meg med. Boken er nominert til Brageprisen 2022!

Forlaget om boka:
Lyrikar Georg Johannesen kunne vere ein nådelaus polemikar som gjekk til åtak på kven det skulle vere. Samstundes skreiv han nokre av dei vakraste dikta som er skrivne på norsk. I 1990 blei Ars moriendi kåra til 1900-talets beste norske diktsamling.

Ved hjelp av ei rekkje nye kjelder skildrar denne biografien eit uvanleg og fascinerande livsløp. Som liten opplevde Georg Johannesen krigen på nært hald og blei merkt for livet av det. Han blei seinare fengsla for militærnekting, ekskludert frå Arbeidarpartiet og var sentral ved etableringa av Sosialistisk Folkeparti.

Trass eit uvanleg lyrisk talent ville han ikkje vere lyrikar. I staden var han professor i retorikk, men også her i konstant opposisjon til det norske fagmiljøet.

Georg Johannesen var heile livet ein mann på tvers av si samtid. Han var kompleks og paradoksal, ikkje alltid like lett å forstå, men alltid tru og konsekvent mot sin eigen rasjonalitet, i tråd med det han sjølv hadde fastslått: «Skjelettet er innerst / i hver eneste mann / Og hva har jeg innerst i hjertet? / Innerst i hjertet har jeg min forstand.»

Det var ikke meningen å blogge om denne boken, siden jeg tenker at det er mange andre som kan uttale seg kvalifisert om en så stor kunstner som Georg Johannesen, og en så mangfoldig bok som det Fidjestøl har skrevet. Men, siden jeg ble så begeistret over boken, kommer det en liten snutt fra meg allikevel.

Biografien er skrevet etter den malen som jeg liker best, den strengt kronologiske. På en ryddig måte er teksten (og livet hans) delt inn i syv bolker i ulik lengde, alle styrt mot et slags høydepunkt. Før debutromanen Høst i mars kom ut i 1957 hadde han allerede vært militærnekter og sittet i fengsel. Da var han bare 25 år gammel, og viste nok omverdenen allerede da, hvem han var.

Georg J. debuterte med en roman, og det kom flere, men han skrev også lyrikk, skuespill, faglitteratur og essays. Han var aktiv i mange samfunnsfora, og kvidde seg ikke for å gå i kamp for saker han brant for. 

Denne biografien skildrer ikke bare kunstneren Johannesen, for Fidjestøl setter hans gjøren og laden i en kontekst som innbefatter samfunnet rundt ham. Dette grepet er nok det som gjorde boken så interessant, og riktig så spennende å lese. 

Selve teksten er på drøye femhundre sider, men boken inneholder et etterord, noter, litteraturliste, personnavnregister og en appendiks. Helt til sist er det gjengitt noen av bildene som Georg Johannesen malte mot slutten av livet. Disse bildene ble stilt ut to år etter hans død.

Alfred Fidjestøls flotte biografi er lett og lese, selv for oss som normalt ikke leser nynorsk, så er språket her så moderat at du glemmer at det er "feil" målform. Boken er lånt på biblioteket og må hjem til hyllen sin igjen, men dukker den opp på et mammutsalg, så skal den sannelig få bli med meg hjem. 

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2022

Sider: 506 ++

Kilde: Biblioteket

Mens jeg holdt på med biografien, plukket jeg med meg en tilfeldig bok skrevet av Georg Johannesen fra biblioteket. Det ble Ars Vivendi fra 1999, 7x7 dikt om kunsten å leve. Disse er dikt inspirert av de syv dydene, med ett dikt til hver ukedag. Jeg gjengir til slutt diktet i sekvensen med navn Tro, som har navn "Onsdag" :

Mor i en urne: Gamle barneansikter går i hundre år

barbent på en grå sti av flass og nysnø

gjennom to skoger i mors midtskilte hår

På lærerens dør: Mitt århundre falt midt i ferien

Skolen var stengt, naturen var åpen

Døde kolleger talte sant på døde språk

Samlerens testamente: I min familie ble vi

så rike at vi holdt ut våre forbrytelser 

ved hjelp av dyrere kunst enn før

Har du et forhold til Georg Johannesen? som samfunnsdebutant, lyriker eller maler?

Hund uten grav - utrolig sterk krim fra Torkil Damhaug

Til tross for at Torkil Damhaug er dobbelt Rivertonprisvinner, så er det ikke hans navn som dukker først opp hvis en blir bedt om navn på en krimforfatter. Dette ville Gunnar Staalesen gjøre noe med, da han for en uke siden deltok på en litteraturprat sammen med Ruth Lillegraven i Bergen. Han anbefalte forfatterskapet til Damhaug, og spesielt årets utgivelse Hund uten grav. Selv har jeg lest 5-6 av bøkene til Damhaug, og er allerede fan, men hadde ikke somlet meg til å lese denne nyeste. Det har jeg nå, og støtter Staalesen fult ut i påstanden om at denne boken er krim i ypperste klasse.

Forlaget om handlingen:
Gina Witt, feminist og tv-kjendis, beundres og hates for sitt aktualitetsmagasin på NRK. En episode om overgrep får fatale følger, og kort etter blir den omstridte programlederen funnet drept i søsterens hjem.

Den tidligere stjerneadvokaten Fred Rivers får vite at det var datteren hans Silje som kom hjem og fant den drepte – og at drapet har en uhyggelig likhet med det han for tolv år siden selv ble dømt for. Han blir ikke kvitt tanken på at også Silje kan være i fare.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2022
Sider: 464
Kilde: BookBites

Jeg har gjennom helgen sittet med iPadden i fanget og nilest, for denne historien var det vanskelig å ta pause fra. Plottet er ekstremt godt snekret sammen, for selv om handlingen er lett å følge, så er det sneket inn små fiffige detaljer, som får leseren til å følge ekstremt godt med.

Sjeldent har jeg vært så til de grader engasjert, i å selv ville pønske ut hvem gjerningsmannen er. Mot slutten ble jeg helt koko av å skifte mening hele tiden, samtidig som actionnivået økte betraktelig. 

Persongalleriet er overkommelig, karakterene blir skrevet frem ved hjelp av personlighet, ikke utseende, noe som gjør dem lett å huske. Gina Witt oppfører seg som en uovervinnelig journalist, mens hennes psykologsøster, som er mor til Silje og Leon, viser to sider av seg selv i løpet av boken.

Karakterene vi blir presentert for, har det til felles at de alle viser flere sider av seg selv, det er ikke noen pappfigurer vi møter her, men levende mennesker. Dette bidrar til å gjøre historien troverdig, samtidig som det også vipper leseren av pinnen, i jakten på gjerningsmannen.

Tematikken endrer seg også i løpet av boken, så lesingen blir aldri kjedelig. Gjennom 1.betjent Nina Jebsen som vi møter i del 2, tar leseren del i hemmeligheter hun på død og liv må holde for sjefen sin. Dette og flere andre triks fikk meg til å holde pusten, flere ganger mens jeg leste. 

Torkil Damhaug har ikke for vane å skrive oppfølgere, men denne gangen kunne jeg tenke meg å høre mer om Nina Jebsen og det som rører seg rundt henne. 

Hund uten grav er et sikkert stikk når du skal gi krim i julegave ☺

Vi er ikke her for å ha det morsomt av Nina Lykke

Siden jeg leste Oppløsningstendenser i 2014 har Nina Lykke vært en favoritt hos meg. Både den og Full spredning fikk full score på terningen mens Nei og atter nei manglet en prikk. Denne uken har jeg kost meg med årets utgivelse, og jeg kan ikke annet enn å gi meg over av alle de fine betraktningene Lykke gjør seg i denne flotte romanen.

Forlaget om handlingen:
Knut er en middelaldrende forfatter som aldri har kommet tilbake på nivå med suksessromanen han skrev tyve år tidligere. 

Med det siste romanforsøket sitt ville han imøtegå anmeldernes beskyldninger om at han løper den hvite, privilegerte middelklassens ærend, men redaktøren var ikke imponert, og boken kom aldri ut.

Nå er Knut invitert til litteraturfestivalen på Lillehammer, riktignok som stand-in, men likevel. Knuts nabo og eneste omgangsvenn Frank skal få være med og bo gratis på hotellrommet på Breiseth; i det hele tatt har Knut planer om å tyne mest mulig ut av denne festivalen, siden han endelig har fått en slags ny sjanse.

Denne gangen har Nina Lykke valgt seg en selvopptatt mannlig forfatter som hovedperson, noe som åpner opp for harselering med både forfattere og bokbransjen. 

Hun treffer godt med sine observasjoner, i alle fall i forhold til mitt blikk på nevnte bransje og yrkesgruppe. At historien er satt på spissen er noe jeg tar som en selvfølge, men de innerste tankene Knut baler med, har nok rot i virkeligheten. På et nivå er det mye å kjenne seg igjen i her, forholdet til andre mennesker, hvordan vi ofte kan ha en tendens til å sette oss selv i fokus, når det hviskes og tiskes.

Jeg kunne trukket frem flere scener fra boken, for alle er veldig gode. Knuts reaksjon på foredragsholderen som skiftet tema for innlegget sitt på litteraturfestivalen, likte jeg veldig godt. Jeg digget måten han svarte de to ungdommene som ber om innspill til oppgaven de skal skrive om boken hans, uten en gang å ha lest den.

Det går slag i slag, her er mange morsomme frekvenser å humre til, men et alvorlig bakteppe holdt meg "nedpå". Knut har et vanskelig forhold til familien sin, både faren og sønnen, ekskonen og spesielt hennes nye mann, som er alt for perfekt i hans øyne. Vi får ikke høre noe om hvorfor hans gamle far og sønnen som er ungdom, ikke vil ha kontakt med ham, blåser han det opp? legger han for mye i avvisningene deres? at han er lei seg er helt sikkert.

Eller er han lei seg? Knut har en sammensatt personlighet, han har egentlig nok med seg selv, og det virker som han savner idèen om familierelasjoner, mer enn menneskene. Den han har en overbærende holdning til, er naboen og vennen Frank, som blir med ham til Lillehammer på litteraturfestival, uten å bli den støtten som Knut så sårt trengte. 

                    Når han sitter på kafè, noterer han alltid i Moleskine-boken, aldri på mobilen. Han ser drømmende og tankefullt ut i luften, og så later han som han får en lys idè, hvorpå han begynner å notere, helt oppslukt. Så forfengelig er han. 
                    Følg hva som helst til bunns, og der ligger forfengeligheten og parer seg med kjedsomheten og frykten for smerte.

Hva er sannhet? At en episode eller hendelse kan fortone seg forskjellig for de involverte, kommer ikke som noen overraskelse, og i denne romanen diskuteres hvordan dette kan fortone seg for den enkelte. Dette er satire av beste kvalitet, den middelaldrende Knut snirkler seg inn i hjertet mitt, med alle sine humørsvingninger og dårlige valg. Jeg river meg i håret over at han ikke står opp for seg selv, og på neste side heier jeg på ham, når han tar noen gode valg. 

Vi er ikke her for å ha det morsomt, er en alvorlig roman med god humor. Den setter søkelys på de litt nedrige kvalitetene nåtidsmennesket bærer, sider ved oss som vi nesten ikke vil innrømme at vi har. 

Jeg har storkost meg med boken, og anbefaler den gjerne videre!

Les gjerne de fine omtalene på Artemisias Verden og Hverdagsnett

Forlag: Oktober

Utgitt: 2022

Sider: 275

Kilde: Leseeksemplar

Passasjeren - ny bok fra Cormac McCarthy

Det er seksten år siden 89 år gamle Cormac McCarthy ga ut sin forrige bok, og jeg forstår at de mange tilhengerne hans har ventet og håpet. Den eneste boken jeg har lest av denne forfatteren er Veien, en historie som gjorde sterkt inntrykk på meg. 

Forlaget om handlingen:
Mississippi, 1980: Klokken tre om natten ikler Bobby Western seg våtdrakt og dykker ned i et mørkt hav. I et styrtet fly på havbunnen ser han ni døde passasjerer fastspent i setene, med flytende hår og tomme blikk. Den tiende passasjeren og flyets svarte boks er borte.

Etter dette hjemsøkes Bobby Western av politimenn og myndigheter, av spøkelset etter faren som var med på oppfinnelsen av atombomben, og ikke minst av kjærligheten til søsteren som mistet forstanden. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2022
Sider: 416
Kilde: Leseeksemplar

Det var med stor lettelse jeg leste siste side av denne boken, for dette ga meg ikke så mye. For å klare å skrive om den, måtte jeg oppsøke andre omtaler, for her har jeg tydeligvis gått glipp av mye. 

Forlaget kaller romanen kompleks, dyp og elegant, mens jeg i min enfoldighet vil bruke ord som forvirrende og tam. Utgangspunktet er bra, dykket i begynnelsen av boken er spennende, og jeg forventet en oppfølging av tematikken. Hva hadde skjedd med flyet? hvor er den forsvunne passasjeren og ferdskriveren?

I fortsettelsen følger vi redningsdykkeren Bobby Western i hans gjøren og laden etter det nevnte dykket. Han venter på nytt oppdrag, og i mellomtiden henger han med kolleger og andre gjester på barer han frekventerer. Han blir oppsøkt av FBI som stiller spørsmål, men alt som skjer er så underlig fortalt, at jeg ikke får grep om det.

En del av handlingen fortelles i kursiv. Her er det navnet Tassen som går igjen, og en Walter men hvem disse er forble jeg usikker på. Jeg måtte til Dagbladets omtale for å skjønne at Tassen med luffer i stedet for hender, er et fantasifoster i Alicias schizofrene verden. Alicia er Bobbys døde genisøster, og hans store sorg i livet. 

Romanen består av mye dialog, hvor hvem som snakker ofte ikke kommer frem. Handlingen henges på  flere historiske knagger, men for meg som hele tiden ventet på oppklaring av hva som har skjedd med den manglende passasjeren, ble dette bare sidespor som ikke tilførte handlingen noe. 

Passasjeren er mørk til tusen, den tar for seg aspekter av det amerikanske samfunnet, men skrivemåte og fokus gjorde at denne leseren ikke hang med i svingene.

NRK kaller boken et mesterlig comeback, les gjerne hva Leif Ekle sier om den.