Andre guder av Jørgen Brekke

Bergensere og trøndere har hver vår kriminelle Jørgen, og jeg digger begge to. Brekke har jeg lest flere bøker av, og han får alltid mange prikker på terningen. Andre guder er første bok i en ny serie hvor en forfatter skal skrive med utgangspunkt i De ti bud. Boken som kom ut i år er på bare 146 sider, sikkert en medvirkende årsak til at det så raskt ble min tur å låne den på biblioteket.

Fra bakpå boken:
Jonny aner ikke hva som traff ham. Linda må ha trollbundet ham fullstendig. Hvorfor skulle han ellers ha blitt med henne på møtene i en vekkelsesmenighet styrt av den karismatiske predikanten Peter Isaksen? Jonny sluker Isaksens budskap, og Linda flytter snart inn hos ham. Sakte begynner tvilen å gnage i ham. Har Linda noe gående med Isaksen? Sjalusien vokser i Jonny, mens Linda stadig er ute i hemmelige ærender. Relasjonen går inn i en ond sirkel, og utgangen kan aldri bli god.

Andre guder er en veldreid spenningsroman som på overraskende vis forteller om grådighet, sjalusi og hevnlyst. 


Det er en skremmende verden Brekke tar oss med til i denne boken. Karismatiske forkynnere har jeg liten sans for, men når de skrives frem på en sånn måte at en i en periode skjønner magien, da blir jeg kald på beina.

  Likte du prekenen? spurte Isaksen.
  Den var tankevekkende, sa jeg. Kanskje burde jeg ikke sagt det på den måten. Noe sa meg at Isaksen ikke ønsket at vi skulle reflektere for dypt over det han sa. Det han ville, var at vi skulle rives med, vi skulle elske og hate, tro, men ikke tenke. 

Skrivestilen i denne korte spenningsromanen er spesiell. Vi begynner med slutten og hører to fortellerstemmer, som til tider skildrer den samme situasjonen. Jeg måtte konsentrere meg litt i begynnelsen, men så gikk det av seg selv. Historien har en tydelig nerve hele tiden, uten at leseren helt skjønner hvor den kommer fra. Etterhvert øker dramatikken, og ugjerningsmannen viser seg tydelig, med motiv og det hele.

Plottet er nennsomt snekret sammen, alle baller som kastes opp, tas elegant ned igjen, og historien oppfattes som velskrevet. Engasjerte gjorde den også, for de 146 sidene ble lest i en jafs, kun med en liten pause til å lage te (grønn te...)

Nå er jeg spent på hvordan de neste forfatterne løser utfordringen med budet de har fått tildelt. Andre guder ga i alle fall mersmak ☺☺☺

Artemisias verden, Bjørnebok, Medbokogpalett og Marianne Augusta 

har også skrevet om boken, les gjerne!

Vennen - tredje bok i Joakim Zanders krimserie

Har du hørt eller lest Svømmeren og Broren er jeg helt sikker på at du ivrer etter å sette igang med Vennen, den tredje boken i serien med Klara Walldèen i hovedrollen. Dette er terrorkrim på sitt aller beste, glimrende lest av Joakim Gunby.

Forlaget om handlingen:
Unge Jakob Seger har akkurat ankommet Beirut der han skal være aspirant ved den svenske ambassaden. På en fest blir han kjent med den mystiske Yassim, som forteller at han er krigsfotograf, og de blir raskt mer enn bare venner.
En kveld får Jakob et overraskende besøk i leiligheten sin, av Myriam som arbeider for den svenske etterretningstjenesten. Hun hevder at Yassim er terrorist og hun gir Jakob et ultimatum. Verden hans snus på hodet. Kan han stole på Myriam? Skal han forråde sin nye kjærlighet?

Samtidig er Klara Walldéen hjemme i den svenske skjærgården for å begrave sin morfar. Hun har med seg venninnen Gabriella som støtte. Men noe virker å tynge Gabriella. Puslebitene faller på plass når Gabriella arresteres i en dramatisk antiterroroperasjon på sitt advokatkontor i Stockholm.
I jakten på en forklaring finner Klara notater om et hemmelig møte. Nå er det opp til henne å klare å løse gåten. Sporene leder henne til Brussel, og videre til Beirut. Hvem er venn og hvem er fiende?

Til forskjell fra de to andre bøkene jeg har lest av Zander, så starter denne mykt og forsiktig med Klara og Gabriella, men det skal ikke vare lenge. Det går også forholdsvis rolig for seg, når den unge og naive Jakob finner seg til rette i sitt nye aspirant-liv på ambassaden i Beirut. Han møter Yassim, og det tar aldeles av, under lakenene i Beirut. (nok sagt om akkurat det)

Det blir etterhvert mye frem og tilbake med Yassim og Jakob, kan Jakob stole på det Yassim påstår at han holder på med? eller er det som Myriam sier, er han terrorist? Vel, Jakob lar seg styre av alt annet enn fornuften, og vi har det gående.

Handlingen i Vennen er lettere å følge enn i de to forrige bøkene, så lytteren kan hengi seg til handlingen og spenningen, uten å måtte anstrenge seg for å forstå hva og hvorfor ting skjer. Actionnivået øker kraftig mot slutten, og jeg måtte hive meg ut på en ekstra tur, bare for å få hørt ferdig boken.

Som hovedperson er Jakob alt annet enn en helt, for han fremstår som sutrete, klengete og temmelig pysete av natur. Klara derimot, hun har bein i nesen, men det var ikke før en viss Berzelius dukket opp, at tumultene gjengen hadde viklet seg inn i, fant sin løsning.

Du trenger ikke høre/lese de to foregående bøkene om Klara Walldeèn for å ha glede av denne, så liker du thrillere som omhandler terroranslag og en god dose hemmelighold, så er Vennen midt i blinken for deg ☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 11:42:32

Kilde: Lytteeksemplar

Udyr av Kristine Tofte

Ringer det noen bjeller når du hører forfatternavnet så er det dobbeltromanen Song for Eirabu fra 2009 og 2012 som spiller deg et puss. Disse bøkene var fantasy og det er også Udyr som er nominert til Bokbloggerprisen for 2019. Jeg frydet meg over at hun denne gangen skriver på bokmål, og har kost meg gjennom de 347 spennende sidene, som alle bokbloggere leser nå i mars.

Forlaget om handlingen:
Amund er skolelei og føler seg som en taper. En fredag i juni sender læreren ham til en avsides gård for å se om en praksisplass kan være noe for ham. Amund tviler. Bonden stikker av med en gang han kommer og dyr er ikke Amunds sterkeste side. Heldigvis dukker også Ida opp på den slitne gården. Hun er skolens peneste, og hun har peiling på dyr.

Men dyrene på Bru gård viser seg å være alt annet enn vanlige husdyr, og det er flere som brått viser interesse for dem. Før helgen er over må Amund og Ida beskytte de utrolige dyrene mot en fanatisk pastor, en menighet med våpen og en nobelprishungrig forsker.

En fantastisk og fargerik fortelling om hva som skjer når to helt vanlige ungdommer blir hovedpersoner i et veddemål mellom de høyst levende norrøne gudene Odin og Loke.

Rammen for denne historien er lett gjenkjennelig hverdag satt i vår tid, men ganske raskt merker vi at Bru gård er noe langt mer enn en antatt nedlagt gård.

Innledningsvis møter vi Amund på Idavoll ungdomsskole, vi møter Ida i sitt hjemmemiljø sammen med foreldrene på møte i Hedningmisjonen og stipendiat Gro Mandam når hun fortvilet prøver å lande doktoravhandlingen sin.

En litt motvillig Amund sykler til Bru gård hvor han blir møtt av en illeluktende og heller eksentrisk bonde. Amund blir presentert for dyrene på og rundt gården, og får noen kjappe instrukser, før bonden reiser sin kos. Så lang så godt, alt er "normalt", men det blir det rakst en slutt på.

Historien bygges videre når stipendiaten finner et eple i en arkivboks og sjekker DNA`et, og folkene fra Hedningemisjonen ser at Agnar fra Bru reiser, det er tid for et heidundranes møte!

Inni dette eventyret finner vi flotte betraktninger rundt det å være femten år. Amund har tenkt at Ida i klassen var litt dust (sånn som ham) siden hun er overlegen og stille, gjemmer prøvene sine og ikke går i bursdager. Amund selv har noen snåle foreldre, som kler ham i tøy fra gjenbruksstasjonen, nekter ham mobil og pc, og ikke bryr seg om at han skulker skolen.

Det gøye med denne romanen, det som gjorde at en gamlis som meg satt og klamret meg til boken er den totalt virkelighetsfjerne historien om Odin, Tor, Loke og de andre heltene i den norrøne mytologien. Ved hjelp av magiske epler, flygende griser, digre kuer og geiter som melker øl, sniker kunnskapen inn bakveien på en leken måte. Vi møter forvokste katter og haner og ikke minst Fenrisulven, han har vi jo hørt om før!

  Hun så seg selv i Aud, der hun knelte. Myk og varm og god, og helt, helt hjelpeløs i møte med de som bestemte, de som hadde Bibel og hammer. 
  Audhumbla far et fritt, urgammelt, stolt dyr, som ikke lot seg kommandere eller fornærme.
  Et levende vesen som hadde tilgivelse og glede i seg, helt uten forbehold.  
  Og nå bøyde hun hodet for denne hammeren, på samme måte som Ida hadde bøyd hodet hele sitt liv. 
Aud knelte, som Ida hadde knelt for Gud, for menigheten og pappa.
Ida kjente det i hele kroppen, hvor urettferdig det var, hvor inn i HELVETE SATANS URETTFERDIG det var!
Nei brølte hun.
Nei!

Begivenhetene som utspiller seg får sin naturlige slutt, og det er håp vi sitter igjen med når vi har lest boken. Håp og en irettesettende pekefinger. Håp for dyrene og plantene på kloden vår, og håp for menneskeheten, så lenge de slipper ungdommen til.

Men, der det er mennesker involvert, vet ingen hvordan det går, sier Odin til Ida, Amund og Gro helt til slutt, og det er et viktig budskap å ta med seg ut i hverdagen igjen. Takk for turen, og takk til de som har stemt på Udyr, for denne boken hadde jeg ikke kommet til å lese hvis ikke den hadde dukket opp på kortlisten ☺


Kristine Tofte vant Uprisen - Årets ungdomsbok 2019, for Udyr, sjekk ut de herlige omtalene fra ungdommene som har lest boken!

MaddAddam-trilogien av Margaret Atwood

Dystopier, jeg elsker dem, og med MaddAddam-trilogien viser Margaret Atwood at hun er blant de beste. Her skildres menneskelige relasjoner, slik vi opplever dem nå, i lys av det som kan bli konsekvensene av den utviklingen samfunnet har hatt de siste femti årene. Jeg blåste liv i Kindelen min og kjøpte alle tre bøkene, sånn at jeg kunne lese dem på rappen. Takk Anita for fantastisk lesetips!

Forlaget om handlingen:
Snømann er fortelleren i denne besettende fremtidsromanen. Han er tilsynelatende den eneste overlevende etter en miljøkatastrofe som har etterlatt jorden full av vrakgods og avfall. Han er omgitt av crakerne, genspleisede menneskelignende vesener som han har reddet fra utryddelseskatastrofen.

Dette er historien om hvordan hans venn, den grådige vitenskapsmannen Crake, lot bioteknologien løpe løpsk. I jakten på profitt blir forsøkene på å forbedre naturen stadig mer oppfinnsomme.

Boken er på 400 sider og kom ut i 2003

Som du sikkert skjønte av innledningen, så er jeg begeistret. Jeg lastet ned og leste alle tre bøkene i rask rekkefølge, noe jeg følte jeg fikk godt utbytte av. Boken var vanskelig å legge fra seg, for handlingen engasjerte meg sånn at hodet mitt var i boken, også når jeg ikke leste.

Historien er lineær, men i lange sekvenser forteller Snømann, eller Jimmy som han egentlig heter, om oppveksten sin. Denne oppveksten fant sted i en helt annen verden enn den han nå prøver å overleve i. Samfunnet var tilsynelatende "normal", men i små drypp skjønner vi at, det kanskje ikke var sånn likevel. På den måten greier leseren å trekke de lange linjene fra dot.com-tiden som var i en fjern fortid, via Jimmys oppvekstmiljø til det som har blitt resultatet av samfunnsutviklingen.

I nåtid må han forholde seg til skadelige stråler, smitte og mulige gjenværende som kan være farlige. Når han ser tilbake på barndommen og oppveksten hører vi om OrganInc laboratoriet hvor de alte frem grisonger, hvor de høstet nyrer, og andre dyr skapt på biolabben. Samfunnet er delt opp i enklaver hvor sikkerhetssperringer og hemmelighold er viktig.

Sammen med sin venn Crake spiller Jimmy et dataspill som heter Extinotathan, hvor MaddAddam navngir de døde og kontrollerer spillet. Dette hører vi lite om, men med tanke på tittelen på siste bok i trilogien, biter jeg meg merke i det.

Jeg var fengslet fra første til siste side. Historien utviklet seg hele tiden, noe som bidro til min iver etter å gå rett over på Flommens år.

Forlaget om handlingen:
Adam En, lederen av sekten Guds Gartnere, har lenge varslet en naturkatastrofe som kommer til å endre alt liv på jorden. Nå har den store katastrofen inntruffet, og nesten alt menneskelig liv er utryddet. 

Ren, en ung nattklubbdanser, og Toby, som tidligere har vært medlem av Guds Gartnere, er blant de få som overlever i en verden der ingenting - ikke engang dyrelivet - er til å stole på. Ren og Toby legger ut på hver sin ensomme vandring på leting etter andre som kan ha overlevd.

Boken er på 448 sider og kom ut i 2009

Handlingen i Flommens år er ikke en direkte fortsettelse av Oryx og Crake, i alle fall ikke ved første øyekast.

Vi er i plebland, altså i områdene som ikke tilhører en av de beskyttede enkavene. Livet her er ganske annerledes enn i en enklave. Her er det en haug med Adam`er og Eva`er, disse kallenavnene er hederstitler som menneskene må gjøre seg fortjent til.
Lucerne reiser fra Zeb (Adam Syv), etter et langt opphold utenfor enklaven HelthWyzer og returnerer til sin mann. Hun tar med seg datteren Ren, som hjelp av en mobil greier å holde kontakten med venninnen Amanda. På skolen møter hun Jimmy som er to år eldre enn henne. Mor til Jimmy har akkurat stukket av fra enklaven, etter hun satt fri Killer, kjeledyret til Jimmy. Hun dukker opp i plebland som agenten Hammer, og vi følger henne videre.

Ren innrømmer overfor Glenn at hun så ham hos gartnerne, da han leverte et honningglass til Pilar som døde. Historien som leder opp til dette, er spennende, og forklarer mye om den verdenen som vi befinner oss i.

Handlingen i denne boken hopper stadig, vi er i år atten, år tjuefem, år fem osv. Siden vi får vite hvem som har fortellerstemmen, går det greit å holde følge.


Alle ga blaffen,
Alle ga blaffen,
Så nå har vi fått straffen, 
Fordi alle ga blaffen!


Forbindelsene med bok en blir etterhvert tydelig, og intensiteten i romanen øker (endelig). Til nå, ca halvveis har jeg slitt med engasjementet, siden det ble mye "dagligliv" i begynnelsen. Vi hører om "Den vannløse flommen", uten å få bekreftet hva denne voldsomme krisen gikk ut på i detalj, bare at det er en pest.

Det er urovekkende scenarier som skrives frem her, hvor bedrifter planter sykdommer i folk ved salg av høytpotente kosttilskudd, for så å ta seg betalt for medisiner til lidelsene de har blitt påført. Tendensene og enkelte detaljer ligger skremmende nær fakta, så det er ikke tvil om at denne boken satt sine spor i meg.

Margaret Atwood skriver så det ryker av pennen, den siste delen av denne romanen var skikkelig fengslende, ting falt på plass, og jeg fikk flettet sammen handlingene så det ble en helhet som ga mening, en skremmende mening....

Avslutningsvis får vi Margaret Atwoods egne ord om hvordan boken har blitt til, med forklaring på enkelte av navnene som har en opprinnelse fra virkeligheten.

Forlaget om handlingen:
Det har gått flere måneder siden den store katastrofen herjet. Kvinnene Toby og Ren hjelper Amanda når hun blir angrepet av de onde og morderiske painballerne og vender deretter tilbake til leiren. Til deres forskrekkelse følger crakerne dem, disse rolige, blåhudede vesenene som er skapt av den briljante, nå avdøde Crake. I leiren gjør de så godt de kan for å ivareta sine daglige sysler, skaffe mat og beskytte seg mot de genmanipulerte grisongene og painballerne. Og en dag må de dra ut for å ta den avgjørende kampen.

Den siste boken i trilogien er på 496 sider,
utgitt i 2013

Det ble nesten litt heftig å skulle fortsette å lese denne trilogien, når den ble speilet opp mot det som skjer i den virkelige verden. Herskesyke makthavere i alle verdens hjørner, og ikke minst spredningen av koronaviruset som herjer nå i vår. Jeg kom til slutt i gang, og var glad for at boken starter med en oppsummering av historien.

Måneskinn, fakkellys, krystallklar sang, kvinner som smiler fredfullt og menn i brunst (!) Historien åpner ganske så idyllisk, med mange flotte miljøskildringer, men det går ikke lang tid før kulturforskjeller fører til fullt kaos.

Jimmy Snømann sjangler inn i sirkelen til Ren og de mystiske crakerne. Han er tilsynelatende døende, og når de har forsvart seg mot angripere, tar de ham med tilbake til halmhuset hvor de har bodd siden Den vannløse flommen.

   Men hat og ondskapsfullhet er vanedannende. En kan bli ruset av det. Har en først fått smaken på det, blir en skjelven hvis en ikke får mer. 

Historien er som et eventyr, med merkelige vesener som kan minne om mennesker, men som i neste scene avslører at de ikke er det. Mange av hendelsene belyser hva som kan skje med vår verden hvis vi turer frem sånn som vi holder på nå. De ser tilbake på bioselskapenes storsatsninger hvor folk fikk skreddersydd ungene sine, bestilte DNA som om de skulle vært pizzafyll.

De har utviklet innebygd insektmiddel i DNA`et og fargekode i hormonene, slik at kvinnene ikke kan si nei til menn som vil reprodusere. Dette er bare noen av korrigeringene som har blitt foretatt, før tilstanden på kloden ble en helt annen.

Mye av historien fortelles i ettertid, sånn som skildringene av livet til Zeb. En kan trekke paralleller til mange aspekter av vårt samfunn også her, men mange av passasjene i boken blir for omstendig til at spenningen og fremdriften opprettholdes.

I denne siste boken har jeg skapt meg et tydelig bilde på både karakterene og på omgivelsene de ferdes i. Jeg har akseptert alle de rare livsformene, og fryder meg mest over de skildringene som tar oss med tilbake til vår egen tid.

Jeg bøyer meg i støvet for Margaret Atwoods fantasi, og hennes blikk på verden av i dag. At hun i en så lang historie greier å holde alle baller i luften, og lande dem perfekt er formidabelt. Ønsker du deg et eventyr som kan være med deg lenge, og som får deg til å reflektere over livet, så anbefaler jeg denne trilogien på det varmeste. 

Lanny av Max Porter

Etter suksessen med debutromanen Sorg er den greia med fjær blir Max Porter kalt en litterær wonderboy. Det ser ikke ut til at det har gjort noe med egne forventninger for denne "vanskelige" andre boken, er glimrende lesning. Takk til Marianne Augusta som anbefalte boken!

Fra bakpå boken:
Urfader Snylterot har akkurat våknet fra slumringen sin i skogen. Han lytter til stemmene fra landsbyen. Betroelser fra fulle folk, sladder på gatehjørnene og intime samtaler hjemme i husene.
Stemmekoret kommer fra menneskene som bor der, og de som bodde der for hundrevis av år siden. Det tilhører Englands gåtefulle fortid og forvirrende nåtid.
Urfader Snylterot lytter aller mest etter den lyse stemmen til en helt spesiell liten gutt, Lanny, som akkurat har flyttet til landsbyen med foreldrene sine.

Til tross for at boken er ganske ny (2019) var det ingen kø på den på biblioteket, så kort tid etter jeg leste Marianne Augustas omtale hadde jeg den i hende.


Har du lyst å lese en roman som er litt utenom det vanlige, da er Lanny noe for deg. Vi befinner oss i England, i en liten landsby en times togtur fra London. Robert er far til Lanny Greentree, og han har ikke mye til overs for sønnens litt uvanlige oppførsel.

   Hva tror du er mest tålmodig, en idè eller et håp?
Plutselig er jeg ordentlig ergerlig. Han er for stor for dritt som dette. Eller for liten. Det er forbannet dumt. Sov nå, Lanny, og gå ikke ut av senga. Vi skal snakke om dette i morgen tidlig.
   Jeg ligger våken, bekymret. Ser for meg sønnen min, der han ligger i det kalde gresset og hvisker til et tre. Hva tror du er mest tålmodig, en idè eller et håp. Hva er galt med ham?

Moren Jolie er en tidligere skuespiller, men har lagt den karieren på hyllen og skriver nå blodige krimromaner hjemme i huset deres. Hun er fascinert av sin sønn og kaller ham sin muse, for hun blir alltid underlig inspirert etter å ha pratet med ham.

Den tredje personen i Lannys liv er Peter Blythe . Han er en eldre, ganske kjent kunster som bor i nabolaget. Lanny besøker ham en gang i uken for å leke kunstner, og de utvikler et nydelig vennskap. Han ser Lanny for den han er, han respekterer de litt underlige interessene hans, og bidrar med historier om døde mennesker og litt av hvert annet. En litt fornøyelig monolog Pete har (for seg selv) når han henter Lanny hos en kompis:

Vanligvis klarer jeg å finne en måte å forstå forferdelige ting på: Satandyrkelse, koffeinfri kaffe, kosmetisk kirurgi, men Renoirs bilde av Madame De Bonnières? Nei. Det er ikke mulig å forstå eller tilgi. Og i plastramme i gull og med spot ovenfra? Ta det ikke ille opp, Charlotte, men det finnes ikke noe rom i helvete hett nok for en kvinne med en smak som din.

Så har vi denne urfaderen da, Snylterot... Hva skal jeg si om ham. Han er opphavet til de mange stemmer vi hører i denne boken, og gir leseren inntrykk av alt det meningsløse skvalder, som vi mennesker omgir oss med. I hans sekvenser har trykkerne gått helt bananas med plassering av setningene på siden, og det kan virke meningsløst til å begynne med, men pass på!

Dette er en glimrende komponert roman, som er en krysning av familiedrama og krim. Barndom og fantasi kommer sterkt frem, men også foreldrene til Lanny har dine mørke tanker om det å ha barn, som gjør sterkt inntrykk på meg. Dette er den andre boken jeg leser på kort tid hvor spøkelser har en fremtredende rolle. For dere som er litt skeptisk kan jeg berolige med at det føles helt naturlig.

Boken er lettlest, mye luft mellom linjene gjør at de 212 sidene ble lest på noen timer. Det er ikke tvil om at jeg skal lese hans debutroman Sorg er den greia med fjær, for dette ga mersmak.

Praksis - essays om litteratur og samfunn av Finn Iunker

Til tross for at jeg i mange år har lest veldig mye, så er ikke essays noe jeg har forholdt meg bevisst til. I det siste har jeg hatt stor glede av å lese noen essaysamlinger, og Finn Iunkers Praksis havner i denne kategorien. Jeg har tidligere latt meg bevege av hans bok Stemmer fra Israel, og etter å ha blitt ytterligere kjent med ham, vil jeg krysse fingre for at DnS velger å sette opp et av hans stykker, for hans er en stemme det er verdt å lytte til.

Boken er satt sammen av essays forfatteren har hatt på trykk i løpet av en fireårsperiode. De er å finne i så vidt forskjellige publikasjoner, som filosofitidsskriftet Agora og den konservative avisen Dagen, og vitner om et bredt interessefelt. Hans inngående kjennskap til Bertolt Brecht går igjen i mange av essayene, og siden jeg nylig ble den stolte eier av boken Landskap i eksil, ble Praksis en katalysator som førte meg rett videre til lesingen av Johann Grips gjendiktning.

Allerede i forordet fengsler Iunker meg med sin historie om teaterstykket Der Jasager som lå til grunn for hans disputas, i 2014. Det er interessant å få med seg at moralen i dette stykket som handler om å ta konsekvenser, dukker opp igjen i flere av essayene i denne boken.


Tekstene man kan lese i Praksis fremstår som forskjellige både i lengde og tematikk. Det handler mye om språk og litteratur i praksis, hvor lyskilden er rettet mot hva vi faktisk sier, men også hvordan vi sier det. Iunker kvier seg ikke for å nevne skrivekolleger ved navn, både Jon Fosse, Ole Robert Sunde, Olaug Nilssen og Tomas Espedal (mfl.) blir nevnt i ikke særlig positive ordelag. Nå skal det sies at, de tanker og meninger som kommer frem i essayene hvor navnene dukker opp, er velbegrunnede, og teksten hadde blitt spekulerende om ikke den nevnte hovedpersonen "in question" ved navn.

Det er interessant å bli kjent med Walter Benjamin, selv om det er hans død i Portbou som belyses i Iunkers essay. Dette stykke tekst er spekket med fotnoter, det går over nesten 40 sider, hvor halvparten av hver side er en fotnote. Dette er uvant og tungt å lese, så jeg må innrømme at jeg fusket litt.

Vi hører en politisk sterk stemme, som diskuterer blant annet fair trade (i ordets videste betydning), omskjæring av gutter, og ikke minst israelkonflikten. Forfatteren har måttet forsvare det han sier i boken Stemmer fra Israel, noe han gjennom flere essays, gjør på en glimrende måte. Dette er en tekst som kommer til å være med meg alltid, siden den bidro til at vi kjøpte et av kunstverkene vi har på veggen.

Min nysgjerrighet på Bertolt Brecht ble ettertrykkelig vekket etter å ha lest Praksis. Jeg så hans stykke Mor Courage i 2012 på DnS, etter å ha lest boken som kom ut rett før andre verdenskrig. Jeg blir tatt med tilbake til Berlin på 20-tallet, hvor jeg nylig befant meg i Cabaret, som går for fulle hus på DnS i disse dager. Tenk om DnS kunne satt opp Tolvskillingsoperaen også? for etter å ha lest Iunkers essay om dette stykket, kjenner jeg sterkt for å se det.

Det er ikke tvil om at Finn Iunkers bok Praksis har engasjert - boken anbefales for alle samfunnsengasjerte lesere der ute!

Forlag: Kolon

Utgitt: 2019

Sider: 291

Kilde: Leseeksemplar

Hvordan bli ( en skandinavisk) feminist - ny bok fra Marta Breen

Værgudene gir oss en skikkelig storreingjøring i dag, men det skal ikke stoppe meg fra å gå i tog. Gratulerer med dagen alle kvinner, alle feminister og alle dere som ikke har innsett at dere er det enda ☺☺☺

Helt siden 2006 har Marta Breen gitt ut sterke og lærerike tekster, som omfavner og forklarer feminisme på en lettfattelig måte. Hennes bok Om muser og menn er nominert til Bokbloggerprisen 2019, og skal samleses i juli. Jeg har også lest 60 damer du skulle ha møtt og Født feminist, så jeg sto formelig og trippet da Marta Breens nyeste bok ble sluppet denne måneden.

Fra bakpå boken:
Den prisbelønte forfatteren Marta Breen har reist rundt i verden og holdt foredrag om feminisme. På reisene har hun lagt merke til at det knytter seg mye usikkerhet til begrepet, både internasjonalt og her hjemme i Norge. Mange tør knapt å ta ordet feminisme i sin munn.

I denne håndboka samler Marta Breen trådene i noen av likestillingsdebattene hun har deltatt i. Hun oppklarer myter og misforståelser rundt feminisme og oppsummerer hovedbudskapet fra sine tidligere tekster. Samtidig gir hun leseren noen slagkraftige tips til hvordan man kan oppnå mest mulig likestilling i livet og i kjærligheten.

Tidligere i vinter var jeg så heldig å få delta på et intimforedrag i Bergen, hvor Marta Breen fortalte om seg selv som feminist. Hun vekslet mellom det personlige, og å sette søkelyset på samfunnet vi lever i i Norge. Speilet mot hvordan resten av verden forholder seg til likeverd og rettferdighet, ble dette sterk kost.

Da jeg i går satt og leste Hvordan bli en feminist, kjente jeg følelsen av håp og trygghet bygge seg opp i meg, for her hører jeg en sterk stemme, som setter ord på mine egne følelser. Dette er følelser som knapt har greid å omforme seg til tanker hos meg, men med denne boken fikk jeg hjelp til dette. Når tanken først er sådd, rettes også fokus mot problematikken som blir belyst, og jeg kjenner på viktigheten av å ta rettferdighet for alle, på alvor.

Gjennom 175 sider fordelt på 20 tema, gir Marta Breen oss definisjonen på hva en feminist er, og hva han eller hun ikke er. Vi oppfordres til å være radikal, og akseptere at verden ikke forandrer seg selv, og i dette andre kapitlet i boken forklarer hun også feminismens historie gjennom "bølgemetaforen". Stemmerettsaktivistene i forrige århundre, kvinnebevegelsen på 1970-tallet, feminismens inntok i akademia på 90-tallet og i dag, er vi i den fjerde bølgen som lettest kan skildres via #metoo, som alle kjenner betydningen av.

De siste par årene har vi sett et økende opprør mot det faktum at menns blikk og perspektiv fremdeles har størst definisjonsmakt i verden. Menns historier blir fremdeles regnet som større, viktigere og mer allmenne enn kvinners historier. Menn har fremdeles større rom, mer luft og mer bevegelsesfrihet enn kvinner. 

Det er rart å tenke på at ikke alle mennesker på kloden er for likeverd. Når en leser om Anders Behring Breiviks uttalte hat mot kvinnebevegelsen, om grupper med menn som kaller seg "incels", at ordet hore er det mest brukte skjellsordet mot kvinner over hele verden, og ikke minst Breens tanker om prostitusjon, så gir dette kraftige tankevekkere.

Men i stedet for å be folk om å være stolte av kroppen sin, burde vi kanskje heller begynne å oppfordre hverandre til å slutte å legge vårt egenverd i kropp og utseende. Løft blikket og fokuser på andre verdier, andre egenskaper og andre talenter. Le litt mer, les en bok, ta deg en bolle. Drit i kroppen! 

Hvordan bli feminist er en bok som kan rette opp i fordommer, gi bakgrunn for nye tanker og sette spotlight på kjønnsideologi, manspreading og gender-flip. Sistnevnte fikk vi noen eksempler på på foredraget jeg nevnte, og det var virkningsfullt og tankevekkende. Boken er lettlest, ryddig og logisk presentert med glidende overganger. Språket den er skrevet i er moderne, men up-to-date uttrykk og eksempler preget av tiden vi lever i. Flettet inn i det moderne får vi historiske tilbakeblikk, som forklarer litt om hvor vi kommer fra.

Det finnes systematiske forskjeller i makt, penger og muligheter basert på kjønn. I den senere tid har vi sett autoritære ledere ta over makten i en rekke land, noe som truer ytringsfriheten, homofiles rettigheter og kvinners råderett over egen kropp. Dette er skremmende tankegods som jeg helst ikke vil ha med meg til sengs.

Husk, ditt personlige forbruk er politisk, og å la være å kjøpe noe, er en aktiv politisk handling. Nysgjerrig eller provosert? les Marta Breens nye bok, og få hauger med forståelse for samfunnet vårt, og din rolle i det, med på kjøpet!

Jeg skal markere kvinnedagen i dag, skal du?

Les gjerne Boktips sin flotte presentasjon av Marta Breens arbeid!