Igjen skriver Edouard Louis om sin familie og sitt forhold til de nærmeste. Jeg har lest flere av bøkene hans, og tenkte å styre unna denne nyeste, men nå er jeg glad for at jeg har lest den, for dette er den siste boken i dette romanprosjektet, som nå rommer syv bøker.
Broren min brukte store deler av livet sitt på å drømme. I hans fattige arbeiderklasseverden, der sosiale strukturene er smidd for å slukke håp, forestilte han seg en verden der han ville bli en verdensberømt håndverker, at han kom til å reise, restaurere katedraler og tjene penger, at faren hans, som for lengst var ute av bildet, ville komme tilbake og elske ham.
Drømmene hans kolliderte med virkeligheten, og han klarte ikke å realisere noen av dem.
Mer enn noe, ønsket han å rømme fra livet sitt, men ingen hadde lært ham hvordan man rømmer, og alt han var - brutaliteten hans, oppførselen overfor kvinner og andre mennesker-holdt ham fast; alt han hadde igjen var gambling og alkohol for lettere å glemme.
Trettiåtte år gammel blir broren til Edouard funnet død på golvet i den lille leiligheten sin. Denne romanen er historien om et traurig liv, og en kropp som brøt sammen av ren utmattelse.
Bøkene jeg har lest om denne familien tidligere har vært preget av å forklare hvor Edouard Louis kommer fra. Fattigdom, usunn livsstil, mishandling og ikke minst mangel på reelle muligheter, har preget bildet som skrives frem. I denne boken synes jeg Louis i større grad skildrer "problemet" fra flere kanter, og det er heller ikke så mye utdeling av skyld.
I Kollaps opplevde jeg raseri og sorg, men voksne refleksjoner og en litt uhøytidelig selverkjennelse, kom også til syne i teksten. Familien er fattig, nå er det vel Louis av dem som er den eneste som kan bidra til begravelsen. Men, han vegrer seg, og vil ikke gå i begravelsen til denne broren som han aldri har elsket, eller vil han det?
Intrigen ligger i akkurat dette, vi får høre episoder fra oppveksten deres, hvor storebror oppfører seg som en dritt mot Edouard. Kjærester, familie og andre skildrer broren som en snill og omtenksom mann, som med jevne mellomrom oppfører seg som en jævel. Hvordan hans oppførsel har preget familieforholdene, er det tematikken sirkler rundt, og det forblir interessant gjennom hele romanen.
Kollaps er heftig lesning, jeg strikket og lyttet meg gjennom boken, som er nydelig innlest av Christian Hestø, og fikk hele historien i en eneste heseblesende jafs.
Jeg anbefaler gjerne Kollaps videre ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar