Låneren av Camilla Gräbe og Carl-David Pärson

Jeg måtte tenke meg om en god stund før jeg bestemte meg for at ja, jeg likte boken. Den drevne krimdronningen Camilla Grebe har i denne boken fått med seg sønnen Carl-David Pärson på laget. De har et uvanlig plott, som jeg brukte litt tid på å godta premisset for, men når aksepten var på plass, fløt lesingen med forventning.

Forlaget om handlingen:
Den unge politietterforskeren Alba er sikker på at det aldri skjer noe i Sundby, det lille tettstedet hun har måttet flytte til etter å ha blitt tvangsoverført til politidistriktet. Hun tar feil.

Småbarnsfaren Leo har flyttet med familien til en idyllisk gård på landet. Han tror det skal hjelpe dem å komme over sorgen etter å ha mistet et barn. Han tar feil.
Marika, kona til Leo, er overbevist om at noe ikke er som det skal være på gården, og at noe fryktelig snart vil skje. Hun får rett.

Låneren er en uhyggelig fortelling om drivkraften til å gjenskape det som er tapt. En spenningsroman i Stephen Kings ånd.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023/på norsk 2024

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar

Åpningsscenen er et utdrag av en tekst med navn "Samlede tanker og refleksjoner". De første vi møter er Eurydike og Orfeus i en myte jeg også kjenner igjen fra bibelhistorien. Disse utdragene følger boken med jevne mellomrom, og tilfører litt mystikk og filosofi til teksten. 

Politibetjent Alba Engström er en kruttønne av dimensjoner, selv om utblåsningen som kostet henne jobben var helt på sin plass i mine øyne, viser det seg at dette var dråpen som fikk politisjefbegeret til å flyte over. Hun blir sendt til et lite sted i passe avstand fra Stockholm, for å putle på med kalde saker, sammen med Tore Högberg. Det skal vise seg at hun havner på et militært forskningsanlegg fra 60-tallet, og at Tore er en av dem som har deltatt i forskningen her.

Deretter blir vi kjent med Marika, hennes forfattermann Leo og den fire år gamle, traumatiserte datteren Bisse. De har leid seg inn på Norrberga gård, for å ta seg inn igjen, etter eldstedatterens brå død. Snart begynner overnaturlige fenomener, å gjøre seg gjeldende, noe som setter ekteskapet på en kraftig prøve.

Lenge følger vi disse to handlingsforløpene vekselvis, det er god utvikling i begge, og en blir godt kjent med alle karakterene, og deres familier. Jeg ante innimellom hvor koblingen ville dukke opp, men var aldri helt sikker. 

Jeg leste med et lite smil om munnen, for kyllinger som blir til kråker og pc`er som forsvinner sporløst må jo ha en forklaring i mine øyne, men den var ikke tydelig. I en av scenene drømmer Marika veldig overbevisende, at hun er den merkelige nabokona Greta, noe som var grøsselig ekkelt å "få oppleve":

        Jeg var i kroppen til Greta, og hun var full som en dupp. 
       Jeg ville rive meg løs, flykte fra rommet og den lammende beruselsen, men det gikk ikke. Jeg var fanget i henne, innestengt i den fulle naboen min. Kroppen hennes var fengselet mitt, og jeg kunne ikke gjøre noe ved det. 
        Max dukket opp i synsfeltet. Han var også naken og smilte bredt. Kroppen var full av store fregner som dannet øyer, kontinenter av rødbrun hud mot alt det bleke. Magen var rundt og struttende, under den kunne jeg skimte ildrødt kjønnshår og en halverigert penis. 
        Hva i helvete? 

Når Lånerne runnes av, var det en fornøyd leser som satt stille og fordøyet. Det er ikke noe god reklame for de, som leker med tanken på å leie seg et lite torp i Sverige for noen uker, men som skremselslitteratur funker det så det suser. 

Camilla Gräbe skriver så godt som aldri før, og det gjorde ingenting å få sønnen på lag, de er et godt radarpar!

Jeg anbefaler gjerne Låneren videre ⚄