lørdag 1. juni 2019

Candide av Voltaire

Mai måneds 1001-tema i Elidas lesesirkel er "Bok utgitt mellom 1700 og 1800". Hvorfor valget falt på Candide husker jeg ikke, men jeg sa at jeg skulle lese denne boken, og planer er jo til for å holdes.

Forlaget om handlingen:
Voltaires mesterverk Candide er en satire over blant annet Gott­f­ried Leibniz’ filosofi og hans optimistiske determinisme. Ikke bare er romanen over­då­dig morsom, den er rett og slett et fyrverkeri av en bok til tross for at den i overveiende grad befatter seg med kalamiteter og grusomme hendelser. Blant disse finner vi barbariske krigs­hand­linger og massakrer, voldtekter, drap, skip­brudd, sjørøveri, jord­skjelv, en autodafé, ran og svindel – og lumske mennesker som trasker omkring på alle kanter, klare til hva det skal være. Candide er kanskje det verket som Voltaire er aller best kjent for. Romanen foreligger her i ny over­settelsen for første gang på sytti år.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 1759/ min utgave 2016
Sider: 177
Kilde: Biblioteket

Candide er en lettlivet roman med høyt tempo og mye humor, men la deg ikke lure, for det ligger noe uventet alvorlig bak Voltaires betraktninger.

Candide vokste opp på slottet til en av de mektigste adelsherrene i Westfalen, og det er her han gjør seg skyld i noe som får ham jaget vekk. Dette blir starten på en reise, både fysisk og filosofisk, som fører ham langt fra sine hjemtrakter.

Historien blir tidfestet til 1759 med hans tilstedeværelse i Lisboa under det store jordskjelvet. Dette er en av mange historiske hendelser som er nevnt i fortellingen, noe som vekket min nysgjerrighet på fortsettelsen. Candide ser sine venner bli drept, han dreper selv broren til sin hjertenskjære, han kommer til rikdommer og blir fralurt dem, men disse groteske scenene ryster verken ham eller leseren.

Når medreiseren Cacambo og Candide har kommet seg over Atlanteren driver de med en kano inn under noen klipper og havner i El Dorado, landet der alt går bra. Her finnes ikke fengsler, men vitenskapspallasser, lovgivere har de ikke men menneskene lar seg lede av sedvanen, her er heller ingen prester, men en fri religion. Hvorfor ble ikke Candide og medhjelperen hans der, i dette eventyrlandet hvor penger og makt ikke fantes?

De drar videre for Candide er nødt til å finne igjen den vakre Kunigunde som var årsaken til hans forvisning først i historien. I Surinam skiller han lag med Cacambo for at de på enklest måte skal få kjøpt Kunigunde fri igjen. Candide får seg en ny ledsager, og med Martin reiser han tilbake til Europa og ender mot slutten i Konstantinopel.

Paradiset, hvor finnes egentlig det? Tematikken i romanen spinnes rundt dette, og han spør seg også "I hvilken hensikt er verden skapt?" Når han møter senator Pococurante (som betyr likegyldig) nøres det oppunder filosoferingen om vår livsanskuelse, noe som i dette tilfellet byr på munter og tankevekkende lesning.

Alle disse utlegningene gjorde Candide aldeles ekstatisk, og han sa til seg selv: Dette er virkelig forskjellig fra Westfalen og herr baronens slott. Hvis vår venn Pangloss hadde sett El Dorado, ville han ikke lenger ha sagt at slottet til Thunder-ten-tronckh er det beste som finnes i verden; det er innlysende at man må reise.

Måten Candide er skrevet på, minnet meg på en måte om Don Quijote, med sine muntre passiarer, filosofiske betraktninger på livet og det at hovedpersonen reiser rundt med en medhjelper for å finne den han har lagt sin elsk på. Jeg likte romanen veldig godt, den er tettpakket og rask å lese, og spekket med refleksjoner som kan videreføres til det samfunnet vi lever i i dag.

Sidene er spekket med henvisninger til de historiske hendelsene det refereres til i handlingen, og i etterordet gir Henning Hagerup oss en fin gjennomgang av tiden begivenhetene utspiller seg i, om religiøse stridigheter, om kriger og om hvem som er alliert med hvem. Hagerup forteller også litt om hvordan Voltaire ble oppfattet i sin samtid, av kolleger og andre og hvordan Candide ble mottatt da den kom ut.


10 kommentarer:

  1. God anmeldelse! Eg skal og lese denne, må bare skru på hodet ordentlig først :-)

    God helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har jo lest Don Quijote du også, er spent på om du finner likhet med den. Lykke til med denne, og riktig god helg!

      Slett
  2. Herlig! Skal si du hev deg rundt med 1001-boka og Voltaire denne gang midt i flyttestyr.
    Interessant å lese om flere bøker i dette tidsspennet, det var jo en spennende tid, en overgang på mange måter..
    Virker dog som oversetteren (ifølge utdraget ditt) har lagt seg på en med moderne språkføring, enn den Jens Bjørneboe valgte med Justine.
    Kan godt tenke meg å lese denne en gang, så den er notert.:)
    Ps. Var Voltaire fransk eller spansk? Høres fransk ut, og Marquies de Sade var også inspirert av ham.
    God helg Tine:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Voltaire regnes som Frankrikets fremste representant for opplysningstiden, så vet vi det, og språket var ganske moderne ja, det har du rett i. Mai forsvant for meg, men når biblioteket er på lag, og jeg har fortrengt alt som heter hussalg, så går det så det griner :)

      Slett
    2. Ja, sånn var det. Har vel bare glemt det..

      Slett
  3. Spennende lesesirkelrunde dette. (sier hun som ikke har lest noe gammelt). Trodde Candide var erotikk også jeg, som Justine, muligens tror jeg all litt gamlere enn 1800 er erotisk. - a flash of an ankle -). Imponert over tidsprioritering!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, her var det ingen erotikk å spore. Etter to visninger og intet napp har jeg fortrengt hele hussalget, sluker bøker i vill fart nå :)

      Slett
  4. En forfatter som var viktig og berømt i sin tid. Så flott at den enda duger. Den har jeg notert meg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så kjekt! Kanskje vi er heldig å få en "En sommer med Voltaire" også :)

      Slett
  5. Denne kunne jeg sannelig tenke meg å lese! Fin anmeldelse, Tine :)

    SvarSlett