De virkelige monstrene kommer i mange forkledninger og kan være nærmere enn du tror.
Madeline Hyde, en ung sosietetskvinne fra Philadelphia, følger motvillig med ektemannen og deres beste venn til det skotske høylandet på jakt etter sjøormen i Loch Ness – samtidig som et virkelig monster, Hitler, fører krig mot de allierte. I den lille landsbyen har lokalbefolkningen ikke annet enn forakt for de privilegerte nykommerne.
Maddie blir overlatt til seg selv på den isolerte kroa, der det er mangel på mat og brensel, og et besøk av postbudet kan bety tragiske nyheter. Likevel finner Maddie seg etter hvert til rette, og hun innser at ingenting er som det gir seg ut for og at monstre kan dukke der du minst venter det.
Handlingen starter i Amerika hvor vi blir kjent med tre ufordragelige ungdommer. De er skikkelig snobbete og bortskjemte og tror alt dreier seg om at de skal ha det bra. Maddies ektemann Ellis har falt i unåde hos sin far, så på et innfall skaffer de seg plass på et skip som seiler til Scotland, for Ellis har fått det for seg at om han filmer sjøormen, så vil hans far tilgi hans mange små og store synder.
Velkomsten i Scotland blir ikke den de hadde forventet, men der hvor Maddie forstår å innordne seg, turer de to andre på, uten å ta hensyn verken til rasjonering eller mørklegging.
Via mange små intriger som gjør historien til tider ganske så spennende, havner vi mot slutten i en ganske så åpenbar klisjè. Forviklingene som tårnet seg opp underveis, forsvant som dugg for solen, og endingen var så happy, at jeg klasket igjen boken og fikk meg en god latter.
Noen høydepunkter var det absolutt underveis, og lesingen var på ingen måte kjedelig, men akk så forutsigbart det hele endte til slutt...
Forlag: Bazar
Utgitt: 2015
Sider: 368
Kilde: Leseeksemplar
Denne boken har jeg på vent i bokhylla, og den blir nok lest etterhvert. Har bare sett "Vann til elefantene" på film, men "Apehuset" har jeg lest, og likte den godt. På Island var det omtrent som en sommerdag på Helgeland; godt og varmt i solveggen, men isende kald vind gjorde at det var lurt å ta på en jakke eller god genser. Det beste med Island er heldigvis at naturen er så fantastisk at man glemmer været helt :)
SvarSlettJeg føler Vann til elefantene har blitt skrytt opp i skyene, men det virker gjerne bare sånn når en leser blurber på boken. Kanskje jeg skal lese Apehuset i stedet for. Island er absolutt et land jeg har lyst å besøke, i og med at høyeste toppen på Island er litt av en utfordring, så frister det ekstra :)
SlettJeg har også boken liggende her på vent sammen med "Apehuset" og det gjenstår å se når de blir lest, i likhet med Anette har jeg også sett filmen "Vann til elefantene" og den likte jeg ikke noe særlig...men boken kan jo være god likevel.
SvarSlettSynd filmen ikke falt i smak. Blir litt nysgjerrig på hennes andre bøker. Ved vannkanten var grei nok, den hadde noe ved seg som fenget, men som sagt, slutten var herlig forutsigbar.
SlettJeg har akkurat lest boka og trekker samme konklusjon som deg! Grei nok.
SvarSlett