Uro av Jesper Stein - en debutkrim fra København

Uro lånte jeg på biblioteket etter en anbefaling på bloggen I Bokhylla. I følge Ina var dette den beste av de bøkene hun leste i juli, og siden hun ikke er en svoren krim-leser ble jeg litt nysgjerrig på denne.

Forlaget om handlingen:
En mann blir funnet myrdet på en kirkegård natten etter at politirazziaen mot Ungdomshuset utløste brutale opptøyer på Nørrebro i 2007. Den drepte er iført finlandshette og militærstøvler, og mistanken rettes umiddelbart mot politiet, som har overvåket kirkegården mens opptøyene har pågått: Er gjerningsmannen en politimann som har gått for langt i kampens hete? Eller prøver bare noen å få det til å se sånn ut?

Drapsavsnittets problembarn, Axel Steen – fraskilt, hasjrøykende, full av dødsangst – settes til å lede etterforskningen, som trekker opp skjulte forbindelseslinjer fra Balkans narkomafia til gjengmiljøet på Blågårds Plads, så vel som til Københavns elitepolitistyrker.

Er du glad i krim med gode plott og medrivende handling, a la Nesbø, så snuser du på rett bok nå. Som svoren Nesbø-fan savnet jeg litt blod og gørr i denne her, men synes du han utbroderer i overkant makabert, så blir dette her helt rett.

Hovedpersonen førstebetjent Axel Steen får gjennomgå fra flere kanter. Ekskonen lar ham knapt se datteren Emma på 5 år, og hun dater en "nesten-kollega" av Axel som han ikke kan fordra. Drapssjef Corneliussen har ham så langt oppe i vrangstrupen at han så vidt kan snu seg uten å få på pukkelen for ett eller annet. Heldigvis har han et god forhold til førstebetjent Darling, som han blir satt til å samarbeide med.

Alle hendelser og dialoger blir skildret fra den som snakker sitt ståsted. På den måten føler vi politiets frustrasjon både mot hverandre innad, og mot pøbelen som går løs i gatene. Vi føler frustrasjonen til de som blir ofre for vandalisme når kampene i sentrumsgatene pågår, og vi føler også hvor vanskelig det er for den som blir jaget av politiet.

Som du ser er karakteroppbyggingen ganske tradisjonell, men han får det til å funke allikevel. Det er mye fokus på etterforskning i denne historien, uten så mange sidesprang til bihistorier og bakgrunnsstoff rundt ofre og gjerningsmenn. (Jeg vil ikke gå i detalj på antall, verken ofre eller gjerningsmenn...) Historien er kronologisk, tidfestet til litt over 2 måneder, med datomerkede kapitler som gjør handlingen lett å følge.

Det eneste jeg kunne ønske meg annerledes med denne boken er at ordet "autonom" ble variert eller byttet ut med et ord som er i den norske dagligtale. Ordet går igjen maaaaaaaaaange ganger, og brukes som adverb, adjektiv og substantiv. Ordet betyr "en som i aller høyeste grad bestemmer over seg selv", men sånn som ordet er brukt i denne historien, får jeg det ikke til å henge sammen.

Kollektivet var ikke ordentlig autonom sånn som de tre rebellkollektivvene på Nørrebro som bare het R1, R2 og R3. Akkurat som ham selv, som heller ikke var helt autonom, selv om han hadde kjempet for å bli akseptert i snart to år. Kanskje dette var billetten til innerkretsen?

I mine øyne kunne boken vært kortet ned med hundre sider, og action nivået kunne vært økt på bekostning av alle gjentagelsene politiarbeid medfører. Liker du en god, tradisjonell kriminal med fokus på maktdemonstrasjoner og etterforskning, så er Uro midt i blinken for deg.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2015

Sider: 477

Kilde: Biblioteket