Det vokser et tre i Brooklyn av Betty Smith

Det vokser et tre i Brooklyn er basert på forfatter Betty Smiths egen oppvekst i New York. Den ble utgitt for første gang på norsk i 1946, samme år som filmversjonen av romanen mottok en Oscar.

Forlaget om boken:
Det vokser et tre i Brooklyn er en av forrige århundres vakreste oppvekstromaner. Gjennom fortellingen om den gatesmarte ungjenta Francie Nolan og hennes arbeiderklassefamilie, portretteres et håpets og drømmenes New York. Med observant humor, glitrende skildringer og et fargerikt persongalleri, trer Brooklyn fram som en pulserende bydel, og verden som noe ganske annet enn den vi lever i i dag. Likevel treffer boken en nerve i oss alle, fordi den berører noen helt grunnleggende temaer: kjærlighet, klassereise, utopier og knuste drømmer. Dette er en bok man ikke forlater uberørt.

Forlag: Gyldendal

Min utgave: 2015

Sider: 519

Kilde: Leseeksemplar

Da jeg leste denne romanen, slapp den ikke taket i tankene mine mellom leseøktene. Den gjorde sterkt inntrykk på meg, og jeg vil påstå at dette er en av de beste oppvekstromanene jeg har lest.

Mens hun leste, forsonet med verden og så lykkelig som bare en liten jente kunne være med en god bok og en liten skål godteri, og helt alene i huset, krøp skyggene av sted, og ettermiddagen gikk. 

Handlingen starter i 1912 når søsknene Francie og Neeley er 11 og 10 år gamle. De er født inn i en fattig familie, og må allerede nå være med på å ta ansvar for at familien har mat på bordet. De samler filler, papir, metall og gummi og får noen få pennyer for dette.
I del to går vi tilbake til århundreskifte og får historien til foreldrene deres Katie og Johnny Nolan. De forelsket seg hodestups og greide mot alle odds å bli et par.
Ungdommene er annen generasjon innvandrere til USA, og som så mange menn av irsk opprinnelse er Johnny en drukkenbolt. Ikke har han fast jobb heller, men den sjarmerende mannen synger og serverer litt på barer, når anledningen byr seg. Det er Katie, som har sine røtter fra Østerrike, som tar ansvar med å ta diverse strøjobber, og holder dem gående.

Dette er bare bakgrunnen for historien, den rommer så mye mer og er ikke en nitrist beretning om fattigdom og håpløshet. Familien har røttene sine i den katolske tro og tradisjoner fra Irland og Østerrike har blitt med over dammen. De har alle respekt for autoriteter og samfunnsnormer, men Katies rakryggede holdning til livet smitter også over på Francie, som er den vi følger tettest.

Beretningen om Francies skolestart er hårreisende lesning, lærerne forskjellsbehandler fattige og rike, og er brutal mot de som ikke har nystrøkne sløyfer i håret. Det er en evig kamp om å vinne lærerens gunst, noe som medfører at de slipper å bli buksevætere, og får lov å gå på toalettet. De samme problemene treffer de fattige på, i møte med helsevesen og andre instanser som absolutt ikke er på stell i årene før første verdenskrig.
Det som gjør mest inntrykk når jeg leser dette, er Francies tanker rundt utfordringene som blir sendt hennes vei. Måten hun beholder sin integritet, ser makta rett i øynene, og står opp for seg selv, uansett hva det kan komme til å koste.

Er de godt nok rustet til å komme seg noe sted på egen hånd? Jeg vet ikke. Shakespeare... Bibelen... De kan spille piano, men de har sluttet å øve. Jeg har lært dem å være renslige og ærlige og ikke ta imot veldedighet. Men er det nok?

I denne romanen møter vi et knippe uforglemmelige karakterer, som det er umulig å ikke bli glad i. Til og med slabbedasken Johnny er en stjernekar når du bare blir kjent med ham, og respekten og kjærligheten han og Katie viser hverandre gjør at jeg ikke blir sint når han drikker opp lønningen sin.

Dette er en roman med en besnærende intrigebygging. Jeg kan ikke påstå at det er spennende, men nerven og gløden i det som kommer frem mellom permene, gjør at jeg nesten ikke greide å legge boken fra meg.
Forfatteren greier å skape en overbevisende bakgrunn for sin historie, uten at det føles oppstykket å lese. Francie har samtaler med foreldre og andre voksne, og siden hun er en utpreget leser, så stiller hun seg også kloke reflekterende spørsmål. Dette er med på å skildre et fargerikt førkrigs Brooklyn, som er preget av at guttene skal ut i krigen, og at matmangelen blir heftigere for de som er igjen.

Mens Katie kranglet med flyttefolkene, tok Johnny Francie med opp på taket. Der så hun en helt ny verden. Ikke langt unna lå det vakre brospennet til Williamsburg Bridge, og på den andre siden av East River, lik en eventyrby av sølvpapp, så hun skyskraperne tegne seg i ren silhuett. Litt lenger unna lå Brooklyn Bridge, som et ekko av den nærmere broen. 
   Så pent, sa Francie. Det er pent slik bilder fra landet er pene. 
   Det hender jeg går over den broen på vei til jobb, sa Johnny. 
   Francie måpte mot ham. Gikk han over den magiske broen, og likevel snakket og så han ut akkurat som før?

Historien avsluttes rett etter 6 april 1917, da USA ble med i krigen. Francie er 16 år, og har allerede vært familiens hovedforsørger i noen år.

Det vokser et tre i Brooklyn er en roman som kommer til å være i tankene mine i lang tid fremover. Den fikk meg til å finne frem kart over New York, hvor jeg fant Williamsburg i et hjørne av Brooklyn, og drømmer for første gang om å reise til NY.
Jeg er imponert over hva Betty Smith har fått til med sin debutroman, som kom ut i 1943, da hun selv var 47 år gammel. Hun ga ut tre romaner til i de 20 påfølgende årene.

Jeg fant ikke denne romanen i min utgave av

"1001 bøker du må lese før du dør", 

så jeg skrev den inn selv. 

Denne MÅ du lese!!