Hjelp!! - alle treningsendorfinene har forlotte meg.....

Før sommerferien var jeg i siget med trening 3 dager i uken, og alltid, alltid mer enn 10000 skritt på skritt telleren. Så kom ferien, vi besteg Portugals høyeste topp, som er så vidt lavere enn Galdhøpiggen og vi føk opp og ned kommunetopper langs kysten fra Bergen til Snåsa. Det var jo ikke akkurat en latmannsferie, men hva skjer når jeg kommer hjem?
Det drøyde virkelig ikke lenge før jeg befant meg på trening, men beina var trege og motivasjonen så lav at jeg snek meg ut igjen etter kort tid. Siden har jeg gjort et par forsøk, men det har vært like tungt og kjedelig. De siste ukene har jeg utviklet en enorm fantasi i å finne plausible grunner for at jeg ikke kan gå på trening, ei heller denne dagen. Det hjelper heller ikke at det regner, og bilen står utenfor og er syk i bremsene, så den kan ikke brukes.
I dag hadde vi en lang lat søndag foran oss, og trening var det eneste på programmet. Tenke seg til, akkurat da fikk mannen i huset ånden over seg og ville ha en drabalig ryddedugnad. Det kunne jeg ikke gå glipp av, for han trenger oppmuntring og moralsk støtte, for ikke å miste motivasjonen når alt er dradd frem. Det ble veldig fint her, men treningen røk gitt.
Da gutta boyz gikk på Stadion tok jeg opp treningsmatten, strikken og manualene fra kjelleren, og gjorde en innsats for magemusklene på stuegulvet.
På lørdag skal jeg ligge å late meg i spa`en mens Frode løper Skåla Opp, det er jo en perfekt premie for en hard treningsuke, så jeg håper inderlig at jeg ikke finner på en ny unnskyldning for å droppe treningen i morgen :)