Uvigslet jord av Agnes Lovise Matre

Helt siden debuten i 2012 med romanen Stryk meg over håret, har jeg ventet spent på hver utgivelse fra Anges Lovise Matre. Hun skriver herlig "bygdekrim", spenningen har tatt seg opp etter Iskald, men når ikke opp til nerven som var i de første bøkene hennes. 

Forlaget om handlingen:
Under hagearbeid på Vavollen i Øystese blir levningene av en tenåring funnet i jorden, en ung gutt som aldri er blitt meldt savnet. Etterforskningen av drapet avdekker lag på lag av skyld, skam og unnfallenhet, og truer med å avsløre hemmeligheter som kan få voldsomme konsekvenser for mange i den lille bygda. 

Lensmann Bengt Alvsaker må grave dypt i bygdas ugjerninger og utbredte fordommer for å finne ut av sannheten om hva som skjedde, den gang for tretti år siden.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 368
Kilde: PDF fra forfatteren

Historien er todelt, og tar oss med tilbake til hendelser i 1983. Her møter vi ungdommer på videregående, som gjør det ungdommer pleier å gjøre. Det å være homofil er skamfullt og må skjules, noe som er samfunnstemaet som drøftes i denne historien.

Den nydelige blomstringen i Hardanger har Matre skildret inngående før, denne gangen går hun rett på med levninger fra et menneske som blir funnet, selv om vi skriver mai, og omgivelsene er på sitt mest idylliske. Politibetjent Lars Staupe blir med lensmannsbetjent Bengt Alvsaker på befaring, og konkluderer med at beina som ligger i jorden, kan være fra et menneske.

I Iskald ble Alvsaker kjent med at han har en tenåringssønn, og nå har femtenåringen flyttet hjem til ham i Norheimsund. Heldigvis har far og sønn naboen William å støtte seg til, for Bengt Alvsaker er ikke akkurat en hengiven far til Thomas. 

Bjørnebok kaller Bengt Alvsaker en spaserstokk i sin omtale av Skinnet bedrar, og selv om han (og jeg) hadde håp om at gubben skulle tø opp litt, så har han fremdeles litt å gå på. Nå er han samboer med krimtekniker Lerke fra Bergen, og han gjør det ikke akkurat lett for henne, med sitt mutte stivsinnede vesen.

Vi har ikke hørt så mye om Alvsaker sin familiebakgrunn, men blir litt bedre kjent med ham her. Slutten var en liten kinaputt i så henseende, så jeg gleder meg til neste "kapittel", hvor vi får erfare hvilke følger Williams konfirmasjonsgave til Thomas fikk ☺

Matre er god på karakteroppbygging, så hun vil nok ha Bengt sånn, mens kollegaene hans Susanne Hauso og Lars Staupe har fått mye mer allsidige og varme personligheter. 

Krimplottet i denne historien er solid, og veldig spennende. Morderens identitet ble holdt hemmelig helt til det siste, og handlingen ble elegant nøstet sammen til slutt. Noen ordvalg innimellom klang ikke godt i mine ører, og noen trykkleifer skjemte helheten, men ser en bort fra dette, så er Uvigslet jord en sterk oppfølger til Iskald. Den vekslende handlingen er lett å følge, og nerven er til stede hele tiden, så boken er vanskelig å legge fra seg. 

*******

Andre bloggere om boken: Bokblogger og Henningsbokhylle
Les gjerne det Bokbloggeir skriver om boken!

Utgivelsene til Matre i rekkefølge, den første er en roman, så en thriller og de tre siste er krimserien hvor Bengt Alsaker er hovedperson.

Stryk meg over håret

Kledd naken

Skinnet bedrar

Iskald

Uvigslet jord

Jente Kvinne Annet av Bernardine Evaristo

I 2019 vant Margaret Atwood Bookerprisen, men hun måtte dele den. Heldigvis var det en kvinne, men Bernardine Evaristo var et helt ukjent navn for meg. Siden jeg er glad i Atwood, ble jeg litt skuffet over at hun måtte dele prisen sin, men etter å ha lest Evaristo sin roman Jente Kvinne Annet, er jeg glad for at de begge fikk prisen dette året, for en fantastisk roman dette er!

Forlaget om handlingen: 
Jente, kvinne, annet er tolv personlige historier fortalt gjennom blikket til tolv ulike kvinner. Alle søker de etter noe - en felles fortid, en meningsfylt framtid, noen å elske. Forståelse fra en mor, anerkjennelse fra en far. Et sted å høre til. Eller kanskje bare et glimt av håp. Med varme, humor og tempo lar Bernardine Evaristo hver enkelt stemme tre fram på sin unike måte, og skaper en fortelling om identitet, feminisme, tilhørighet, rase og klassekamp. Dette er historien om Storbritannia slik du aldri har lest den før. Bernardine Evaristo er en av Storbritannias fremste samtidsforfattere. Jente, kvinne, annet vant en rekke priser da den utkom i 2019, ikke minst den høythengende Bookerprisen, som hun delte med Margaret Atwood. 

Etter å ha lest to av Chimamanda Ngozi Adichie sine bøker, var det gøy å lese en roman, som tar for seg mange av de samme spørsmålene, som Adichie gjør. Historiene denne romanen er bygget opp av fengsler hver på sin måte. Etter hvert blir noen av karakterene nevnt i andre deler av boken, og mot slutten samles trådene i premierefesten, som også innleder romanen.

Evaristo skriver drivende bra, hun setter søkelyset på rasismen som foregår i det skjulte. Feminisme er også et viktig tema, for det er mange sterke kvinner vi møter i denne romanen. I tillegg til fengslende handling, er språket godt, den eneste innvendingen min, er måten hvert kapittel presenteres på, med den "pynten" som gjør det umulig å lese de første linjene. På iPad ble det i alle fall bare irriterende.

Amma har rundet femti. Hun har regissert teaterstykket Dahomeys siste amasone, som har premiere på National Theateret samme kveld. I åpningsscene av boken mimrer hun om hvordan venninnen Dominique og hun selv sto på krava, på en bråkete og irriterende måte. Om da svarte kvinner diskuterte hva det betydde å være feminist, når hvite feministorganisasjoner fikk dem til å føle seg uønsket. 

Vi går en generasjon frem, og møter datteren til Amma, Yazz, og hennes tre venninner som kommer fra veldig forskjellige oppvekstkår i England. Ungdomskulturen er helt annerledes enn den voksne vi hørte om tidligere. Når jentene søker sannhet om hvem de er, konkluderer de med, at svaret spinner ut fra hvordan de oppfattes. 

Damene vi hører om er enten født i England av utenlandske foreldre, eller de har emigrert dit som ung. Nzinga har hatt en grusom oppvekst i de rasedelte sørstatene, hun snakker på innpust og utpust, til alle som vil høre, om selvforakt og internalisert rasisme. Hun påstår at å gå med svarte sokker, er å trakke på de svarte, svarte truser? ja da driter du på de svarte, dørmatte, svarte søppelsekker.... hun gir dagligdagse ting en rasistisk betydning, og det river i kroppen når jeg leser dette.

Historiene er mange, Carole, Bummi, LaTisha, Shirley, kvinneskjebner som på hver sin måte setter ord og bilde på et liv som farget i en hvit verden. Jeg fikk meg mange aha-opplevelser, nye perspektiver både på hvordan hudfarge kan påvirke, og hvordan det og finne sin identitet kan oppleves som en utfordring. 

Evaristo skriver med et muntlig språk, flere artige vrier får meg til å le, som når Yazz setter pris på at den homofile Roland tok seg en tur til Le runkebank, for ellers hadde ikke hun vært til. Det er ikke forfatterens agenda å være politisk korrekt hele tiden, for hun bruker ord som blant annet radikallesber, når hun skildrer grasrotaktivisme og skriver om kvinner som rekonfigurerer feminismen. Hun beskriver svarte eller lesbiske mennesker, som alt annet en en homogen gruppe, så her handler det om bevisstgjøring på flere plan. Måten Evaristo skriver frem dette på, gjør romanen til glimrende lesning, fra begynnelse til slutt. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2019/på norsk 2021

Sider: 431

Kilde: Lånt på BookBites

Fagbøker for småtasser 0-3 år av Jonathan Litton og Thomas Elliott

Det er mandag igjen, og tid for barnebøker. I barnehagen jeg jobber er vi glad i å sette oss ned med en bok, eller ti. Ikke minst er det spennende å lese om forskjellige tema, som vi kan forfølge videre i leken, eller utforske ute. Da jeg ba om et leseeksemplar fra denne serien, fikk jeg hele seks bøker, og når jeg har fordypet meg i bøkene, kan jeg skjønne at de på forlaget ikke har klart å velge.

Gjennom disse bøkene lærer smarte småtasser alt om økonomi, anatomi, zoologi, botanikk, arkitektur og ingeniørarbeid, og så får de vite litt om hvordan dette påvirker hverdagen vår. Serien heter Grunnkurs for småtasser, og er en serie pekebøker for de aller minste barna. 

Med fargerike, morsomme illustrasjoner og konkrete, korte setninger forklares vanskelige begrep enkelt og lekent - men likevel med største alvor. Det gjør at bøkene like godt kan leses av en 1.klassing som for en 3-åring.

Bøkene er veldig fine, med store bilder laget med en tydelig strek. Fokus er på formidling, og disse illustrasjonene gjør det lett for den voksne å være samtalestarter. 

Språktrening er en viktig del av arbeidet på småbarnsavdeling, og bildene i disse bøkene gir oss flotte innfallsvinkler. Det skal bli spennende å få i gang samtaler om handel og sunn økonomi, eller arkitektur, med barna som er så små, tipper jeg får meg en overraskelse. 

Det går nok mye lettere når vi skal lese bøkene om anatomi, botanikk og zoologi, her er vi i kjent territorium både voksne og barn. 

Siste side i boken inspirerer til videre aktivitet, for her avsluttes temaet med "Hva vil du lage i dag?" (Ingeniørboken) Eller, "Hva vil du bygge i dag?" (Arkitekturboken). De andre bøkene har utsagn som "Er det ikke fantastisk?" eller Er det ikke utrolig?" mens zoologiboken pirrer nysgjerrigheten med "Du vet aldri hva du kan komme til å oppdage!" 

Dette er en veldig fin serie å ha i barnehagen. Bøkene tåler en støyt, så barna kan sitte å bla i dem uten at de voksne må våke over dem. Temaene kan lett peiles inn mot rammeplanen og fagområdene vi jobber med, så bøkene kan være nyttige for oss voksne som skal planlegge innhold i barnehagehverdagen også. Anbefales!

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2018/på norsk 2021

Sider: 22

Kilde: Leseeksemplar

Sånt jeg ikke vil vite - starten på Deborah Levys tredelte selvbiografi

Deborah Levy har imponert meg før med Svømme sammen og Mannen som så alt. Begge romanene er litt "snåle", men skrevet sånn at en får mer og mer sansen for handlingen etter hvert som en leser. Og begge er nominert til Bookerprisen! Når hun nå kommer med en selvbiografi i tre deler, kjente jeg forventningsfull kribling, etter å bli bedre kjent med denne forfatteren. Boken kommer på norsk til uken!

Forlaget om handlingen: 
Deborah Levy beskriver Sånt jeg ikke vil vite som en kvinnelig vri på George Orwells klassiske essay «Why I Write», hvor hun utforsker spørsmål om eget liv, egen skriving og kvinnelighet. Levy tar oss med tilbake til sin oppvekst i apartheid-delte Sør-Afrika og til ungdomsårene i England. Hun gir en sjelden skildring fra et barns perspektiv av håndhevingen av apartheid, og de påkjenninger dette fikk for hennes familie i Johannesburg. Boken går også inn på særlig feministiske utfordringer som Levy selv har gjennomlevd, særlig i rollen som mor og moderne kvinne. Sånt jeg ikke vil vite er en fortelling om tilhørighet, den moderne kvinnes plass og etnisitet, og en oppvekstskildring rammet inn av refleksjoner fra en voksen, moderne kvinne.

Historien fortelles fra to vinker, forfatteren reiser til en fjellandsby på Mallorca, for å roe ned, og skrive. Det er vår men det snør, og ingen av turistene har klær for forholdene. Hun har vært her før, og kjenner Maria, innehaveren av det lille hotellet hun bor på. Når hun på restauranten blir nektet bord, fordi hun er alene, redder eieren av butikken på hjørnet henne, ved å slå seg sammen med henne. De har en fin samtale om tilhørighet og språk, og hun svarer ham "jeg er ikke helt engelsk", en påstand som får sin forklaring senere i romanen.

Du er forfatter sant? sier kineseren, som hun ikke kjenner navnet til, men allikevel føler seg så trygg med, at hun forteller historien sin til ham. Men, før vi kommer så langt hører vi Levys mange flotte tanker om kvinner, frihet og feminisme. Hun refererer sterke utsagn fra Simone de Beauvoir, Marguerite Duras, Virginia Woolf, og vi hører om George Sand som gikk i herreklær ☺
 

         Som alt annet som involverer kjærlighet, gjorde barna oss uendelig lykkelige - og ulykkelige også - men aldri så ulykkelige som neo-patriarkatet i det 21. århundret gjorde oss. Det ville at vi skulle være passive, men ambisiøse; moderlige men erotisk energiske; selvoppofrende, men tilfredse - vi skulle være Sterke Moderne Kvinner samtidig som vi ble utsatt for alskens ydmykelser, både på den økonomiske arenaen og på hjemmebane.

Historien fortelles også fra Johannesburg i 1964. Det snør og fem år gamle Deborah og pappaen lager en snømann, som skal står ute og passe på huset. Det ble en tøff jobb for snømannen, for senere på kvelden blir far anholdt og fengslet, siden han som medlem av ANC, kjemper for at menneskerettighetene skal gjelder for alle. To år senere er pappa fremdeles borte, og den lille jenta tenker på ham når hun leker med dukken sin:

        Barbie var helt uberørt av fæle ting som skjedde i verden. Jeg ønsket at jeg hadde blå, påmalte øyne med lange, svarte øyenvipper. Jeg ville ha øyne som ikke rommet noen hemmeligheter (hvor er faren din, da?) fordi det ikke fantes noen hemmeligheter (han blir torturert i et fangehull). Barbie var laget av plast, og jeg ville også være av plast. 

Moren sender Deborah til sin gudmor i Dubai, og her lærer hun ett og annet av hennes 17 år gamle datter. Hun er opptatt av frihet, og en dag slipper hun gudmorens elskede undulat, ut vinduet, en handling som fører til at hun blir sendt tilbake til sin mor. 

Far slipper ut etter 4 år i fangenskap, og de flytter i eksil i England. I 1974 er Deborah 15 år, og hun drømmer om å bli forfatter. Hun er ikke noe utadvendt barn, og sliter med å akseptere sin skjebne, som ufriheten ved å bo i et annet land.

I det fjerde kapittelet er vi tilbake i Mallorcas fjell og historien, som fortsetter i neste bok, avrundes på en fin måte. Deborah Levy skriver lett, handlingen flyter naturlig fra det ene sterke bildet til det neste, uten antydning til dødpunkter. Litt klabb og babb med Kindelen, gjorde at jeg leste store deler av boken to ganger, men det gjorde ingenting, for dette var vakkert. 

Jeg NØT denne boken, spenningen ved å lære om apartheid, og ikke minst de mange feministiske tankesprangene. Jeg gleder meg til neste bok i denne trilogien, håper ikke det blir lenge til den kommer ut. 

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2018/på norsk 2021

Sider: 128

Kilde: PDF fra forlaget

Til Inanna av prinsesse Enheduanna

Prinsesse Enheduanna levde 2200 år før vår tidsregning. Hun er den første navngitte poeten vi kjenner fra litteraturhistorien. Hun levde i Mesopotamia, landet mellom elvene Eufrat og Tigris for 4300 år siden. Enheduannas forfatterskap var respektert og sitert, og har derfor overlevd i mange tusen år. Diktene hennes er funnet igjen i kileskrift på leirtavler i byen Ur, les gjerne mer her! I diktet Til Inanna, kan hun ikke akseptere sin skjebne, og klager sin nød til guddommen Inanna.

Boken jeg har lest er gjendiktet fra sumerisk, det eldste skriftspråket vi kjenner til, av Jens Braarvig og Erling Kittelsen. De har skrevet henholdsvis innledning og etterskrift til boken, noe som gjør det lettere for leseren å forstå følelsene som kommer frem i Enheduannas dikt.

Vi får høre om hvordan Sargon, faren til Enheduanna ble konge i Mesopotamia, ikke gjennom arv, men ved at den forrige kongen gjorde en utilgivelig feil, og ble avsatt. Braarvig skisser i innledningen et samfunn som er preget av sitt maktsentrum, og av strid mellom folkegrupper. Den religiøse retorikken var viktig, og danner bakgrunn for diktet. Sargon utnevner datteren til prestinne for himmelguden An i byen Uruk, og måneguden Nanna i byen Ur. Enheduanna ble kalt for den kunstneriske virkeliggjører av de samme mål som hennes far søkte å nå med militære og politiske midler. 

Det er vanskelig å se for seg et miljø hvor mennesker er avhengige av gudenes velvillighet, men etter å ha tilbrakt mye tid i gudenes selskap i forskjellige prosjekter i det siste, føltes det naturlig.

Sargon brukte folkespråket akkadisk, men Enheduanna skrev på sumerisk, visdommens og religionens språk, et språk som består av en blanding av bilder og fonetiske tegn. Inanna som hun skriver sine dikt til, er guddommen som hjalp Sargon til seier. 

I diktet synger hun sine hymner, ber sine bønner og klager sin nød. Klagesangen var den viktigste poetiske genre i det gamle Mesopotamia, som det fremdeles er i poesien. I dette diktet er Enheduanna en slagen kvinne, jaget ut av byen som hun er. Hun er i ørkenen med de spedalske, og i sin nød klager hun til Inanna, for å få komme tilbake til tempelet sitt.

Inanna viser seg som den universelle kjærlighetsguden, og det er sånn jeg først ble kjent med henne i Berit Hedemanns roman Bjørnejegerskens bekjennelser, og i DnS sin teateroppsetning som jeg nylig så. I romanen løftes Enheduanna fram som en frimodig og seksuelt fristilt kvinne, og det var med dette bildet i hodet, jeg ga meg i kast med diktene Til Inanna.

Det første diktet heter Inanna og skjebnene, og begynner sånn:

Hun som holder skjebnelovene
    lar sin stråleglans bryte fram.

Oppreist kvinne i flammeskinn
    elsket i himmel og på jord.

Løssluppen venninne til Himmel-An
    så mektig smykket.

Elsket av ditt månediadem
    som hører din verdighet til.

Vi hører Enheduannas tanker om Inanna og Enlil og Ishkur, om fjellet Ebih og Uruk. Så kommer forvisningen fra Ur, og Enheduannas påfølgende bønner, anklager og forbannelser, frem til lovprisningen av Inanna, etter Enheduanna har blitt tatt inn i varmen igjen. 

Jeg må innrømme at dette ikke ga meg noe særlig, ikke fant jeg diktet sensuelt heller, noe som Hedemann helt tydelig har gjort. Det var gøy å lese denne boken, og få oppleve bakgrunnen for romanen og teaterstykket jeg har sett.

Snille Berit Hedemann tok seg tid til å forklare meg (i en mail som jeg har fått lov å dele her) hvorfor diktene i boken jeg leste ikke var erotiske. Det ser ut som prosjektet mitt ikke er over enda ☺

Leste på bloggen din at du hadde lest Enheduannas dikt, men ikke fant det du lette etter. Det er fordi den boka du har lest, «Til Inanna», bare er en av hennes mange diktsykluser. Du finner alle diktene i «Verdens hellige skrifter», i Sumer-bindet. Der har Jens Braarvig gjendiktet mange flere dikt, blant annet de erotiske diktene, og hele nedstigningen til Dødsriket, og en masse annet artig og vakkert. Håper du kan få tak i den boka, den er i hvert fall på bibliotekene, det er en bokserie utgitt av Bokklubben. Veldig hyggelig at boka mi har inspirert deg til å finne mer ut om verden første og altfor lite kjente forfatter!

Mvh

Berit Hedemann

De uadskillelige av Simone de Beauvoir

Dette er en roman om Simone de Beauvoirs nære vennskap med sin bestevenninne fra barndommen. Dette er en kortroman, som forfatteren skrev i 1954, som ikke har blitt utgitt før. Simone de Beauvoir er en mye referert forfatter og et forbilde for mange. Det er noen år siden jeg ga meg i kast med hennes mest kjente bok Det annet kjønn, og i fjor leste jeg Mandarinene som også er en murstein. Det var derfor med lett hjerte jeg denne gangen leste en mye kortere tekst, som til og med inneholdt bilder. 

Forlaget om romanen:
I romanen skildrer forfatteren sin store ungdomskjærlighet til venninnen Zaza. Zazas tragiske død, fremprovosert av fordommene og påbudene som preget datidens samfunn, skulle hjemsøke Simone de Beauvoir resten av livet.
De uadskillelige handler om den seksuelle og intellektuelle oppvåkningen til to «veloppdragne» og opprørske unge jenter i et miljø som forsøker å hindre dem i å bli frie og tenkende kvinner og vil lukke dem inne i rollen som hustru og mor. Teksten skildrer erfaringene som ligger til grunn for den store feministiske filosofens opprør og verk – hennes dramatiske frigjøring og det fundamentale motsetningsforholdet mellom de intellektuelle og de konforme, senere grunnlaget for En veloppdragen ung pikes erindringer.

Gjennom å beskrive sin venninne Zaza, og sitt eget forhold til henne, så lærer vi også lille ni år gamle Simone å kjenne. Det er to høflige unge jenter vi møter, gjennom hele sitt vennskap utviser de en kjølig distanse og ekstrem ærbødighet mot hverandre, noe som kommer tydeligst frem ved at de sier De og Dem til hverandre. 

Zasa kom fra et militant katolsk borgerskap, tidlig på 1900-tallet. Hun greide ikke å tilpasse seg slik de rundt henne krevde, hun følte at hennes egenart ble tilintetgjort. 

Ganske bastante ord, disse som beskriver denne barndommen, men når vi vet at livet hennes endte som det gjorde, nettopp fordi hun ble snakket til og hersket over på en uholdbar måte, så skjønner vi at hun følge det sånn.

Det hadde aldri falt meg inn at Andrèes kjærlighet til moren kunne være en ulykkelig kjærlighet. Hun presset hendene ned mot den blankslitte bordplaten av tre. 
    Bernard er den eneste i verden som har elsket meg for min egen skyld, akkurat som jeg var, og fordi det var meg, sa hun innbitt. 
    Hva med meg? sa jeg. 
   Ordene glapp ut av meg; dette var så urettferdig at jeg ble opprørt. Andrèe så forundret på meg:
   Dem?

Romanen er kort og i tillegg er det en historie som fengsler, og som nær sagt "leser seg selv". De uadskillelige kommer nok til å bli tatt frem igjen, og lest på nytt. Et nydelig språk og kloke refleksjoner i et fortettet handlingsrom, gjorde at Simone de Beauvoir ble tydelig for meg, på en ny måte.

Utgaven inneholder også autentiske brev som Simone de Beauvoir og Zaza skrev til hverandre, samt bilder av «de uadskillelige» gjennom oppveksten, av Zazas kjæreste Maurice Merleau-Ponty (Pascal Blondel i romanen), og av Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre. 

Forlag: Pax

Utgitt: 2021

Sider: 190

Kilde: Leseeksemplar

Inntrenger - tegneserie av Sigbjørn Lilleeng

Du husker vel Tor Åge Bringsværd og Jon Bings si-fi serie Blindpassasjer? Den var en suksess på NRK i 1978, jeg var da 11 år, og hadde mareritt godt inn i voksen alder, av det jeg så den gangen. Sigbjørn Lilleengs tegnede versjon Inntrenger, gjør ære på det opprinnelige manuset som har oppnådd kultstatus. 

Forlaget om boken:
Besetningen på romskipet Marco Polo våkner opp til nyheten om at én av dem er byttet ut med en replika. Men hvem? Inntrenger er en ny tegneserieadaptasjon av Bing & Bringsværds sci-fi-manus Hvem av oss er den drepte? fra 1977. Det var svært nyskapende da det kom, blant annet foregriper det trender og grep som senere ble udødeliggjort i filmklassikere som Alien (1979) og The Thing (1982). NRK filmatiserte manuset i 1978, som TV-serien Blindpassasjer. Også denne regnes som en klassiker i dag, og er velkjent for flere generasjoner nordmenn. Den prisvinnende serieskaperen Sigbjørn Lilleeng har laget en moderne tolkning av manuset, og gjør det dermed tilgjengelig for en helt ny generasjon.

Da jeg satt meg ned for å lese denne tegneserien, var det gått over førti år siden jeg lot meg skremme av serien som gikk på tv, i min barndom. Jeg har sett serien igjen for noen få år siden, og kan ikke skjønne hva det var, som var så skummelt, så det var med skrekkblandet fryd, jeg satte i gang med å lese tegneserie. 

Stjerneskipet Marco Polo returnerer fra fullført oppdrag på den nylig oppdagede planeten, som har fått navnet ROSSUM. Ombord er det en maskiningeniør, en biolog, en sosiolog, en IT-ansvarlig og en økolog. På returen til Nexus ligger disse i dvale, men de vekkes av at alarmen går, og oppdager at det er brudd i loggen og flere av kameraene er inaktive.

Noen skikkelig ekle bilder viser leseren hva som har skjedd, men ikke før de våkner og kjenner at avfallskvernen er glovarm, begynner de å ane ugler i mosen. De konkluderer med at det er en blindpassasjer ombord, og at det må være en av dem som har blitt dyttet ned i avfallskvernen og byttet med en biomat. 

Ingen innrømmer å være den biologiske datamaskinen, så det blir en trykket stemning ombord. Hva skal de gjøre? De takler trusselen forskjellig, og alle begynner å oppføre seg temmelig mistenksomt, der hver enkelt gjør det de kan for å finne ut av tingene. 

Tegningene i Lilleengs bok har en tydelig strek, og mange av dem er detaljert til tusen. Monsteret som viser seg i tegningene er skremmende, men for leseren er det selve handlingen som byr på uhygge, ikke nødvendigvis frykten for monstrene. Handlingen er lett å følge, men les nøye og dvel ved tegningene for her er mange flotte detaljer. 

Aldersgruppen boken er ment for er 12-16, men jeg tenker at også alle oss gamlisser, som ble skremt av serien på slutten av 70-tallet, garantert vil ha glede av den. Jeg likte i alle fall boken veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ☺

Augusta har også skrevet om boken

Forlag: Vigmostad og Bjørke

Utgitt: 2021

Sider: 136

Kilde: Leseeksemplar