Oppsummering av lesemåneden april

Leselisten viser hvordan jeg har reagert på koronatrusselen, jeg rømmer. Oppmerksomheten har vært i bøkene som aldri før, og som terningkastene viser har jeg vært heldig med valgene mine. Flere av bøkene er nye nå i vår, men jeg har også lest 1001 boken min.

Vi har hatt en deilig vår her i Bergen, jeg har brukt Bysykkelen flittig, begynt på Stolpejakt og vært mye på tur. Nå er jeg spent på om dere har lest noen av "mine" bøker denne måneden??

Dette leste jeg i april:

1. Joyce Carol Oates - Karthago - 6
2. Anders de la Motte - Våroffer - 5
3. Philip Roth - Menneskemerket - 5
4. Mike McCormack - Solknokler - 4
5. Nina F. Grünfeld - Frida: Min ukjente farmors krig - 6
6. Debora Levy - Mannen som så alt - 4
7. Karina S Borgo - Det ble natt i Carakas - 4
8. Sonja Holterman - Gå med meg - 5
9. Tove Braathen - Ja vi elsker - 5
10. Maren Uthaug - Der det finst fuglar - 5
11. Gabi Gleichmann - Aurelia - 5
12. Martine Johansen - Vi har ikke fire nye år - 5
13. Anna Burns - Melkemannen - 5
14. Bergsveinn Birgisson - Soga om veret - 5
15. Kristian Bergquist - Alt du er trengs her - 4
16. Joyce Carol Oates - Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte - 5
17. Pierre Lemaitre - En helvetes jobb - 4
18. Karolina Ramquist - Bjørnekvinnen - 4
19. Ida Frisch - Kjære Grønland - 4
20. Hanna Stoltenberg - Nada - 5
21. Olga Tokarczuk - Før plogen din over de dødes knokler - 5

Romaner: 15

Krim: 3

Dikt: 2

Sak: 1

Det er dessverre ingenting å melde fra kulturfronten denne måneden. Kalenderen min er full av utkryssninger av ting jeg skulle ha vært på, men det er bare til å smøre seg med tålmodighet. Barnehagen har åpnet igjen, og i to uker nå har vi jobbet som helter, for å holde barna lykkelig og friske og vårt eget humør på topp. 

Ha en fantastisk mai dere!!

Vi har ikke fire nye år av Martine Johansen

For fem år siden leste jeg Martine Johansens roman Hvite jenter kan ikke synge blues, så når jeg hørte at hun har kommet ut med denne romanen, var jeg veldig ivrig på å lese.

Forlaget om handlingen: 
Et kjærestepar flykter unna fallerte familierelasjoner og Guds dømmende blikk på en forrykende roadtrip gjennom et Trumpifisert Amerika gjennomsyret av moteller, melkesukker og fargestoffer, og befolket av seriemordere forkledd som mønsterborgere og klimahelter forkledd som uteliggere. Hyperkapitalismen spiser sine egne barn i en pre-apokalyptisk forbrukerorgie der kjærligheten er det eneste som kan stagge verdens undergang – hvis man tør å stole på den.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020

Sider: 357

Kilde: Leseeksemplar

Tittelen og coveret på denne romanen hinter om noe fatalistisk, a la Thelma & Louise. Vi møter to jenter som forblir navnløse, en vri jeg normalt ikke er så glad i, men denne gangen følte jeg at jeg ble godt kjent med dem allikevel.

Nåtidshandlingen er satt til 2021, ikke særlig langt frem i tid, men langt nok, når jeg sitter og leser i skyggen av den pågående koronakrisen. Handlingen føltes merkverdig aktuell, selv om det ikke er et virus som truer sivilisasjonen i denne romanen.

Jentene er unge og eventyrlystne, de flykter fra foreldre og konvensjoner. En av jentene er fra Norge, hun bærer på en skyld, som har sin opprinnelse fra oppveksten i Jehovas Vitner, mens venninnen er preget av en materialistisk oppvekst i Amerika.

vi kan ikke være det moralske kompasset
for våre celler
eller bære ansvaret
for å videreføre våre gener
vi vil heller plassere lystgassmasker over
ansiktene våre 
som respiratorer og le
vi vil leve som på festene de pleide å avholde her i forbindelse med prøvesprengningene 
i Nevada-ørkenen på femtitallet

og feire med Miss Atom Bomb
før vi alle forsvinner opp under et
soppskyformet skjørt

Teksten er satt opp på denne måten, uten mye tegnsetting og store bokstaver, men det gjør liksom ikke så mye, for innholdet i de korte setningene henger godt sammen, og historien er lineær og (i mine øyne) troverdig.

Ganske mange ganger bruker jentene utsagn med metaforer i stedet for adjektiver. Etter et par stykker rynket jeg på nesen, men så fant jeg ut at dette er deres greie, og fant glede i deres måte å kommunisere på.

  - Jeg elsker deg slik underhudsfettet elsker sukkerlake, sier hun 

Tatt i betraktning at jeg nettopp har lest en roman hvor den første atombomben var en del av handlingen, en krim hvor handlingen dreide seg mye om ungdom og religion, og flere romaner fra det amerikanske samfunnet, passet romanen til Martine Johansen perfekt.

Anbefales!

Ja, vi elsker av Tove Braathens - lanseres i dag 27 april!

Tove Braathen debuterte i 2017 med romanen Alle disse dagene, og i 2018 kom Effekten av måneskinn på nyfallen snø, to romaner jeg likte veldig godt. Mens vi i disse koronatider grubler på hvordan vi kan få feiret nasjonaldagen vår, lanseres Ja, vi elsker, som har syttende mai som et flagrende bakteppe.

Forlaget om handlingen:
Det er snart 17. mai, og alle gleder seg. Nesten alle. Gjennom de tre karakterene Connie, Kenneth og Darina tegner forfatteren opp et tydelig bilde av det moderne velferdssamfunnet. Livaktig maler hun frem enkeltskjebner som på hver sin måte peker langt utover seg selv, og slik nærmer hun seg betente temaer på en klok og engasjerende måte. 

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020

Sider: 378

Kilde: Leseeksemplar

Ja vi elsker er en nydelig skildring av tre hverdagshelter. De tre hovedpersonene er alle tre ensomme sjeler, hver på sin måte. Jeg lover deg, du vil se på de som jobber i din lokale dagligvarebutikk på en helt ny måte, etter du har lest denne romanen!

Connie er en dame som nærmer seg pensjonsalderen, men hun har i følge seg selv noen gode år igjen i jobb. Det er ikke tvil om at hun strever med å henge med, og mye føles forvirrende og tungt for henne. At livet hennes nettopp har begynt, kommer frem av historien, og forklarer hvorfor hun er så redd for å bli den som må gå pga. effektiviseringen.

Kenneth er en ung mann, han bor fremdeles hjemme hos moren, og tilbringer mye av fritiden på gutterommet. Mer eller mindre tilfeldig havnet han i stillingen som assisterende butikksjef, og når sjefen selv ble forfremmet, ble det Kenneth sin oppgave å bestemme hvem som blir overtallig når de selvbetjente kassene blir innført.

Det er artig å lese om alt arbeidet som gjøres i kulissene i en dagligvarebutikk, og jeg synes oppriktig synd på Kenneth som har et så stort hjerte for kollegene sine.

Darina jobber i hjemmesykepleien og om ikke lenge skal hun opp til eksamen på norskkurset hun deltar på. Hun arbeider flittigere enn de andre på kurset og stiller alltid godt forberedt. Hvor hun tar energien fra, til denne ekstra innsatsen kommer frem når vi hører hennes forhistorie, en historie som virkelig tok tak i hjertet mitt.

Ja vi elsker er en roman som løfter ensomme mennesker frem i lyset. Braathen gir oss veldig gode karakterer, som du får lyst å invitere hjem og bli enda bedre kjent med. Historien er rett og slett spennende, og ga meg den gode "jeg må hjem å lese-følelsen".

Anbefales!

Bjørnekvinnen av Karolina Ramqvist

Karolina Ramqvist beskrives som en samfunnsengasjert og uredd feminist, med stor innflytelse. Romanen hennes betegnes som en "metaroman", et uttrykk jeg var usikker på, men valgte å ikke google det før jeg hørte boken, så kunne spørsmålet surre og gå i hodet mitt. Jeg har tidligere lest Den hvite byen.

Forlaget om handlingen:
I 1542 reiser den unge, franske adelskvinnen Marguerite de la Rocque på en ekspedisjon til Nord-Amerika. Underveis oppstår en skandale, og som straff etterlater de henne på en øy. Hun overlever de mest krevende forhold, og omsider vender hun tilbake til Frankrike.
 I vår egen tid hører en forfatter den spektakulære historien hennes, noe i adelskvinnens historie minner om forfatterens eget liv, og snart veves fortellingene deres sammen til en beretning om å skrive, om kvinners rolle i sin egen fortelling, om den forfatteren en gang var.


Denne romanen består av to historier, vår hardt arbeidende forfatter som i nåtid gjør et dypdykk i alle kildene hun finner om adelskvinnen Marguerite de la Rocques liv, og historien om henne, som utspiller seg på 1500-tallet.

Forfatteren (som jeg ikke oppfattet navnet på) er en trebarnsmor hvis mann tilsynelatende er mye borte. Hun virker som hun alltid går ut i fra at det hun skriver ikke er godt nok, og gjennom hele Bjørnekvinnen har hun usikre tanker om skrivingen sin. Samtidig som hun jobber med stoffet, tar hun sin eldste datter med på tur til Paris for å finne spor etter Marguerite. Vi følger henne også på hytten med de to yngste barna, hvor hun lar leseren oppleve hvordan en forfatter kombinerer skriving og familieliv.

Som hjelp i arbeidet med boken jobber hun seg sakte gjennom Elisabeth Boyers bok
A colony of one, og Andrè Thevets  La Cosmographie Universelle. Dette er bare to av bøkene som er skrevet om Marguerite de la Rocque. Som leser er vi med, når hun leser tidligere utgitte tekster, og tenker høyt hvordan det hele kan henge sammen.

Det tok litt tid før alle de lange franske navnene sa meg noe, men etter litt intens lytting hvor jeg ikke gjorde noe annet, falt de på plass. Historien om femtenhundretallskvinnen som ble satt i land på en øde øy, full av farlige dyr, er spennende. Spesielt i siste del av boken når vi bivåner oppholdet hennes der, var glimrende lesning.

Karolina Ramqvist skriver mye om å skrive i denne romanen, og som alltid når hovedpersonen er en forfatter av samme kjønn som romanens forfatter, blander jeg dem sammen. Jeg-personen vår gir stadig vekk leseren noe å reflektere over, som gjerne favner sine egne tanker, sett i lys av detaljer hun avdekker hos Marguerite.

Jeg var fortsatt lei av fortellinger. Jeg foraktet dem for den virkningen de tilsynelatende hadde på verden; fordi det virket som om fortellingen var blitt alt, mens sannhet og taushet ikke lenger var noe

Den uredde feministen Karolina Ramqvist, har ikke skrevet denne romanen med store røde feministbokstaver. Det feministiske aspektet kommer allikevel tydelig frem mellom linjene, når hovedpersonen i historien, møter sin medsøster fra 1500-tallet, som ikke ble tilgodesett med oppmerksomhet for sine bragder, nettopp fordi hun var kvinne. Hun ser seg selv gjennom Marguerite, og tolker sine egne beveggrunner ut i fra det hun lærer om henne.

Jeg likte boken godt, den er finurlig snekret sammen av alle kildene som skildrer den historiske biografien, og nåtidshistorien om selve skrivingen. Charlotte Grundt leser veldig godt, hun har dreis på fransken, og det er ikke hennes feil at jeg brukte lang tid på å plassere de franske navnene i fortellingen.

Tips: Lydbokforlaget har nå koronarabatt på alle nyhetene sine!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 7:34

Kilde: Lytteeksemplar

Kort om debutromanen Nada av Hanna Stoltenberg

Hanna Stoltenberg er en ny skinnende stjerne på forfatterhimmelen. Hun mottok Tarjei Vesaas` debutantpris i 2019, da Nada kom ut. Noe (sikkert en bloggomtale) fikk meg til å bestille denne på eBokBib, og den kom "dalende" inn på iPad`en, akkurat da jeg trengte en liten pause fra den boken jeg holdt på med.

Forlaget om romanen:
Hele livet har Karin flyktet fra alt og alle som vil eie henne. Hun har en jobb hun aldri har drømt om, en datter hun sjelden kontakter og hun omgås stort sett bare menn hun treffer på nettet.
Men da datterens ekteskap står i fare for å gå i oppløsning, blir hun tvunget ut i en verden som krever noe av henne.

Nada er en roman om introspeksjon og selvbedrag, meditasjonsleirer og personlige shoppere. Det handler om å lengte etter renhet i en kaotisk verden – og om hvor fremmed den historien vi forteller om oss selv, kan virke for andre.


Samtid, hverdagsliv og familiære relasjoner, tre stikkord for denne særdeles sterke debuten.

Gjennom den middelaldrende Karins øyne og sinn, siles inntrykkene hun utsettes for. Vi følger henne når hun sjekker mannfolk på nettet, går på bar og har litt tilfeldig sex med de hun treffer. Handlingen trekkes hele tiden mot forholdet til den voksne datteren, både i nåtid, men også i tilbakeblikk til da hun var liten. Dette høres kanskje overfladisk ut, eller "kjent", som i "hørt det før", men det er det ikke.

Karin blir med datteren til London, som viser seg å ha en skjult agenda for denne turen, men Karin takler det bra, og de får en fin tur, selv om datteren stort sett kjører sitt eget løp. I en av flere sterke sekvenser, innrømmer datteren brutalt til sin mor, at hun har vært livredd for å ligne på henne.

Hanna Stoltenberg er god på å få livets grums opp i lyset, og til tider leste jeg med litt sur smak i munnen. Karin er på ingen måte navlebeskuende, men sterkt reflekterende og dønn ærlig i måten hun fremstår som menneske.

Hun husket det som en hyggelig dag. Og likevel, da han skulle fortelle en historie om hvem hun var, var det dette han husket: at hun slapp da det var meningen at hun skulle holde.

De 176 sidene som utgjør denne romanen ble slukt i en jafs. Forløpet er lineært og historien er skrevet i et språk som ikke tar oppmerksomheten vekk fra handlingen. Jeg håper inderlig at Hanna Stoltenberg er i gang med en ny roman, for denne historien ga virkelig mersmak!

My criminal mind har også blogget om boken!

Der det finst fuglar av Maren Uthaug

Forfatteren Maren Uthaug er dansk og norsk, og det er historier fortalt av den norske delen av slekta, hun har bygget denne mørke romanen på. Den 332 sider lange romanen er ny av året og var utrolig nok ledig for meg på eBokBib akkurat da jeg ville lese den. Takk for tipset Solgunn!

Forlaget om boken:
For å redde mor si må Johan gifte seg med Marie, jamvel om det er Hannah han elskar. Den vesle familien flyttar til eit fyr utanfor bygda Uthaug i Trøndelag, der vinden blæs så sterkt at dei må binde fast barna for at dei ikkje skal blåse ut på havet. Sonen deira trur han er ein kalv. Dottera er besett av menn. Marie luktar feil. Og Johan sit på toppen av fyret med ei kjensle av at livet har lurt han. Men kven er det eigentleg som har lurt kven?

Er du klar for tre generasjoner med uforløst kjærlighet? Den kroppslige lidderligheten gjør at det kommer barn til verden, og redsel for skam gjør at menneskene gifter seg og holder sammen, men forelskelser og livslang kjærlighet hører vi ikke mye om her.

Vi befinner oss utenfor Trøndelagskysten i årene mellom verdenskrigene. Det er et ødeland, både sosialt og fysisk for de som bor her. Familiemedlemmene vi følger, griper et halmstrå i nøden og takker ja til jobben og livet, på det karakteristiske Kjeungskjær fyr, utenfor Uthaug.

Ser du for deg dette fyret når du leser så vil du nok som meg, holde pusten hver gang du leser at ungene går ut for å leke. Jeg har passert fyret med Hurtigruten, det er virkelig et syn, og helt ufattelig at barnefamilier har hatt fast tilhold her.

Dette er en historie som viser hvordan menneskene "før i tiden" aksepterte livet sitt og slo seg til ro med alle kravene som føltes som absolutte. Jeg sier føltes, for det er ikke mye de snakker sammen, og hadde det vært mer åpenhet rundt følelser og livsvalg, kunne sikkert livene deres vært veldig annerledes. De fleste karakterene har noe "usmakelig" i personligheten sin, men allikevel følte jeg med hver og en, for leseren kommer godt innpå den enkelte og kjenner på ensomheten og fortvilelsen deres.

Maren Uthaug bruker et nydelig språk, og et nynorsk som det er lett for oss "bokmålere" å finne roen med. Hun har korthugde setninger og mye direkte tale, så handlingen oppfattes som levende. Det er et traurig liv som skildres, men fremdriften er god og flere interessante vendepunkter underveis, gjør at romanen holder på min oppmerksomhet. Mot slutten får vi noen av de samme hendelsene fortalt fra flere synsvinkler, noe som i mitt utålmodige hode ble litt i overkant repetitivt.

Selv om jeg hadde hjertet i halsen hver gang barna gikk ut for å leke, føltes historien som troverdig. Det er ikke en oppmuntrende bok dette her, og merkelappen "nordic noir", passer i mine øyne helt perfekt.

Minbokogmaleblogg har også skrevet om boken!

Anbefales!

Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte av Joyce Carol Oates

Da jeg ble kjent med Joyce Carol Oates i hennes siste roman Mitt liv som rotte, utløste dette et sterkt behov for å lese mer av henne. Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte kom ut i 1990 og ble oversatt til norsk i 2016. eBokBib hjalp med med tilgang i disse koronatider, og ga meg noen fine kvelder i sofaen, mens jeg ventet på finværet.

Forlaget om handlingen:
Raseskillet står sterkt i 1950-årenes USA, og fører ofte til eksplosive episoder - også i den lille industribyen Hammond i staten New York, der den hvite jenta Iris Courtney og det svarte basketballtalentet Jinx Fairchild vokser opp.

En sen kveld, i forsøket på å beskytte Iris mot et overfall, dreper Jinx en hvit mann - med Iris som eneste vitne. Den tragiske hendelsen knytter et hemmelig bånd mellom de to, som bygger på like deler tiltrekning, frykt og skam. Det vil følge dem gjennom livet og endre den veien de velger å gå.

Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte er blitt kalt et mesterverk innen den realistiske samtidslitteraturen, og er en av de aller beste fra Joyce Carol Oates' rikholdige rekke med romaner.

Romanen er delt i tre deler, men handlingen utspiller seg kronologisk i en tiårsperiode fra åpningen med onkel Leslies førtiårsdag i 1955. Hele tiden er det Iris som leder an, i en samtidsskildring uten sidestykke. Vi blir kjent med tre familier, hillbillyene i familien Garlock, Iris sin familie, også den svarte familien Fairchild. De har det til felles at ingen er velstående og det er mye alkohol og vold inne i bildet.

Raseproblematikk står sterkt i denne historien, som det også har gjort i de tidligere romanene jeg har lest av Oates. Hun bruker et sterkt språk som kan virke litt støtende på oss i dag, men det fungerer som en vekker av forargelse.

   Hele livet kommer hun til å rygge så fort hun ser svart hud, og ja, det er sant, til en viss grad, men når hun smiler - og hun smiler ofte, sitt hvite, glitrende, feilfrie smil - ville man aldri gjette det. 
   Et slag på munnen med steinharde knokler.
   Et spark mellom beina. Flere spark. 
   Du, di hvite fitte. Hvite klassefitte. Øh-øhh-øhh.
   Du tror at vi ikke kjenner deg, fitte? Vi kjenner deg. 

Etter en innledning hvor vi gjennom små kapitler, som hver seg skildrer en begivenhet i Iris` liv, hører vi om hendelsen som denne romanen er bygget rundt. Iris sliter med å finne sin identitet i ungdommen, og spør seg selv - hvem er Iris og hvorfor?

Hvis jeg var farget ville jeg i det minste visst hvem jeg var!

Iris opplever en eksistensiell stillstand i livet sitt, og det er ikke tvil om at hendelsen med drapet hun var vitne til har en sterk virkning på henne. Hun føler seg knyttet til Jinx Fairchild, men det er aldri snakk om å utvikle et forhold. I andre del hører vi litt om etterforskningen av drapet, og følger livet til Iris`mor som blir syk.

I den tredje delen har hun flyttet på hybel, hun studerer og gjør små jobber for professor Savage. Siden hun ikke reiser hjem til thanksgiving eller i julen, ber han henne hjem til seg. Hans kone legger sin elsk på den unge jenta, og de utvikler et nært forhold, som får sin positive belønning helt til sist i historien.

Spørsmålet om drapet dukker opp med jevne mellomrom, og virker som en rød tråd i historien. Jeg ble tidlig glad i Iris, så siden Oates igjen og igjen tilfører handlingen små hint av intrige, gjør det at jeg aldri var helt trygg for Iris` liv og lykke.

Jeg digger måten Joyce Carol Oates skriver på, i løpet av de 429 sidene, skrives det frem gode karakterer, skarpe observasjoner og flotte skildringer av tiåret dette utspiller seg i. Hun bruker ikke ord og setninger til beskrivelsene sine, men ved å gi oss små historier, får leseren en helt egen forståelse av hva hun vil med romanen sin.

Anbefales!

Jeg har i tillegg til Mitt liv som rotte lest Karthago og Svart vann