mandag 24. mai 2021

Stormfulle høyder - en 1001-bok av Emily Brontë

Disse viktorianske klassikerne er ikke min sterkeste side, så med to Brontë-søstre i boken Fra Shakespeare til Knausgård, var det bare til å kjøre på. Stormfulle høyder er også en bok til 1001-lesesirkelen, og romanen passer inn i oktober-utfordringen til lesesirkelen.

Fra bakpå min utgave: 
Stormfulle høyder er en av de mest lidenskapelige og originale romanene i den engelske litteraturen. Fortellingen om Catherine og Heathcliffe, og familien Earnshaw og Linton i tre generasjoner, slutter aldri å fascinere. Gjennom tidene har den vært lest på utallige måter - som en romantisk og melodramatisk kjærlighetshistorie, en realistisk fremstilling av hverdagslivet i Yorkshire på 17- og 1800-tallet, et metafysisk drama, et samfunnsdrama, en kritikk av kvinneundertrykking og en avsløring av rasisme. Stormfulle høyder kan ikke lukkes inne i en tolkning. Den har i seg lys og mørke, natur og kultur, kjærlighet og hat, liv og død. Den dramatiske historien er fortalt med nøkternhet, av og til snusfornuft, som gir romanen rom for stor ironi. 


I romanens åpningsscener møter vi den nye leietageren i nabohuset Mr. Lockwood, når han går på visitt til Wuthering Heights, som er godset Mr. Heathcliff bor på. Det er litt av en scene som utspiller seg, når de to skal hilse på hverandre, Mr. Lockwood får et ublidt møte med et kobbel kjøtere, mens Mr. Heathcliff røper sin genuint gretne natur.

Lockwood blir ved neste besøk nødt å overnatte og mens han forsøker å sove på et lite bortgjemt værelse, finner han Catherine sine bøker og notater, som er over 25 år gamle. Herfra blir vi tatt med tilbake, og via forskjellige fortellere, lærer vi historien å kjenne.

Hittebarnet Heathcliff blir brakt til familien Earnshaws hus i øde deler av Yorkshire. Det knyttes raskt sterke bånd mellom ham og familiens datter Catherine. Den sterke følelsen av samhørighet følger dem helt inn i Catherines ekteskap med naboen Edgar Linton. Interessen min ble holdt fengslet, i gapet som tidlig oppsto, mellom den gretne gubben vi møter i nåtid, og den stakkars gutten som ble tuktet og plaget av Hindley, sønnen på Wuthering Heights.

Hans tilstedeværelse på Wuthering Heights kjentes uforklarlig knugende. Jeg følte at Gud hadde overlatt det bortkomne fåret der oppe til sine egne villfarne veier, og at et rovdyr lusket omkring mellom det og kveen og ventet på det rette øyeblikket til å bykse frem og rive det i hjel. 

Utgaven jeg leste har et slektstre helt fremme, og det kan komme godt med, for de forskjellige karakterenes forbindelser til hverandre, kan virke forvirrende. Jeg kan ikke påstå at jeg har blitt mer begeistret for denne typen romaner fra viktoriatiden, for Stormfulle høyder føltes i lengste laget. Den er til tider spennende, men all surmulingen og hatet gjentas etter hvert til det kjedsommelige.

Det som gjorde meg nysgjerrig er forfatteren, og hennes to søstre, som alle romandebuterte i 1847. Dem vil jeg lese mer om, også skal jeg jo lese Charlottes Jane Eyre etter hvert. 

Forlag: Pax
Utgitt: 1847/mitt eksemplar 2004
Sider: 335
Kilde: Biblioteket

Tilfeldighetene ville at Augusta skrev om Anne Carsons bok Glass, Ironi og Gud, da jeg hadde begynt på Stormfulle høyder. Det første stykket i denne boken, Glass-essayet handler nettopp om Emily Brontë og hennes Stormfulle høyder. Jeg gjorde som Augusta anbefalte, leste Brontë først og Carson etterpå, og fikk som hun lovet, en kjempeopplevelse.

For å si noe om Emily Brontë, har jeg valgt meg noen vers fra Anne Carsons nydelige skildring av henne: 

Men innimellom naboen som husket at hun
kom inn fra en tur på heiene
med ansiktet "opplyst av et guddommelig lys"

og søsteren som forteller oss
at Emily aldri fikk en venn i livet, 
finnes en glipe hvor den lille rå sjelen 

smetter igjennom.
Den stryker over den dype kjølen som en stormsvale,
ut av syne.

Den lille rå sjelen ble ikke fanget av noen.
Hun hadde ikke venner, barn, sex, gudstro, ekteskap,
        medgang, lønn
eller dødsfrykt. Hun arbeidet

til sammen seks måneder av sitt liv (på en skole i Halifax)
og døde på sofaen hjemme klokken 14 en vinterettermiddag
i sitt trettiførste år. 


søndag 23. mai 2021

Dikt - Landskap i eksil av Bertolt Brecht

Smakebiten denne søndagen er dikt fra et verdenskjent navn. Hvis noen av dere svenske bokbloggere leser dikt, er jeg sikker på at dere er hjertelig velkommen i Anitas diktlesesirkel. Denne boken vant jeg for min deltakelse i Anitas diktlesesirkel i fjor, jeg har hatt den fremme flere ganger, men nå har jeg fordypet meg i den, som mitt bidrag til årets lesesirkel i mai, hvor utfordringen var å finne dikt fra egen hylle. 

Forlaget om diktsamlingen:
Bertolt Brechts lyrikk er preget av en usedvanlig bredde. Han skrev alt fra enkle barnedikt til kinesisk inspirerte kortdikt og modernistiske dikt. 

Legg så til parodier, elegier, politiske pamfletter, poesi på heksameter og sonetter, så får man en anelse om variasjonsrikdommen. Så vel klassiske myter som politiske hendelser blir underlagt poetens skarpe penn i dikt som fremdeles taler direkte til leseren.

Utvalget inkluderer sonetter om emigrasjon og erotikk, diktsuiter som «Lesebok for byfolk», samt betraktninger fra og om eksil- og flyktningtilværelsen i så vel Hollywood som Øst-Tyskland. Selv uten sin rike dramatikk-produksjon ville Brecht fremstå som en av århundrets største poeter.


Eugen Berthold Friedrich Brecht (1898-1956) var frem til 1935 tysk statsborger. Da ble han som tydelig kritiker av Nazi-Tysklands regime, fratatt sitt statsborgerskap. Han bodde mange år i eksil i flere europeiske land og USA, men de siste ni årene av sitt liv tilbrakte han i det sovjetstyrte Øst-Berlin, hvor han drev Berliner Ensemble. 

Jeg har ikke tidligere lest diktene hans, men kjenner ham fra hans Tolvskillingsopera og ikke minst Mor Courage, som jeg så på DnS. Når det gjelder dikt, så hadde han en temmelig stor produksjon med over 2000 dikt. Boken som jeg har kost meg med starter med et 30 sider langt forord som skildrer Bertholt Brechts liv og diktning i eksil. Det er tankevekkende, lærerikt og underholdende å lese om dikterens turbulente og dramatiske liv, under forskjellige regimer. 

Da jeg endelig tok frem Landskap i eksil for å lese den, ble jeg, om ikke overrasket, så lettet over at diktene var så forståelige. Diktene presenteres kronologisk, etter når de er skrevet, og inndelingen viser også hvor de er skrevet. 

Boken kan nesten leses som en biografi, for selv om disse tekstene varierer fra sanger, barnedikt, brev, sonetter og "vanlige dikt" så skriver Brecht som oftest om det som foregår i hans liv. Det er ikke tvil om at verdenskrigene har påvirket den politisk bevisste Brecht, som under den første verdenskrigen var mobilisert som sanitetssoldat.
Før krigen var omme var han i gang med det han virkelig brant for, diktning og teater, og ga ut sitt første stykke i 1918. 

Landskap i eksil starter sånn, med Tyskland, du blonde, bleke:

Tyskland, du blonde bleke
med ville skyer og fredfylt panne!
Hva har skjedd i dine lydløse himler?
Du er nå blitt Europas åtselhøl.

Gribber over deg!
Dyr flenger opp din friske kropp
døende skitner deg til med dritten sin
og saftene deres
vanner markene dine. Markene! 


Til tross for alvoret i mange av diktene hans, byr blant annet Orges sang på litt humor, det begynner sånn:

Det beste stedet denne kloden gav
er ingen gressbenk ved foreldras grav,

er verken skriftestol, en hores arm
selv ingen fitte, bløt og varm.

Orge sa: Nei, klodens beste plass
det er for meg til evig tid en dass.

Det er et fredfylt sted, jeg lengter dit
med stjerner over, under er det drit.


Brecht skriver mye om kunstneres kår, om teaterkunsten og litteraturen. Vi får høre om Litteraturbyrået og om Kunstkommisjonen og Kunstakademiet. Det siste verset i Ikke slik ment fra 1953 lyder sånn: 

Ikke for å omfavne ham, men
for å slå flasken ut av den skitne hånden hans
krevde vi frihet for albuen.
Selv i de trangeste panner
hvor freden bor
er kunsten mer velkommen enn den kunstvennen
som også er krigskunstens venn.


Diktene er gjendiktet til norsk av Johan Grip. Hvordan en gjendikter forholder seg, for å beholde budskapet og følelsen i dikt som er skrevet på andre språk, er for meg en gåte, men så vidt mitt utrente dikthjerte kan forstå, så har han gjort en glimrende jobb med Landskap i eksil. Det var veldig kjekt å bli kjent med en dikter som så ofte blir referert til i andre bøker jeg leser. Er du, som meg, litt pysete når det gjelder diktlesning, så kan du trygt sette deg ned med Landskap i eksil ☺

Tusen takk for premien Anita, det var veldig kjekt å bli kjent med Bertolt Brecht, og en sann fornøyelse å jobbe med mitt bidrag til diktlesesirkelen i mai.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2000/på norsk 2017
Sider: 369
Kilde: Premie

fredag 21. mai 2021

Noreas bok av Marianne Fredriksson

Noreas bok er den tredje boken i Marianne Fredrikssons serie med navnet Paradisets fugler. Jeg har ikke hørt den første, Evas bok for den var ikke tilgjengelig for meg med mitt lånekort, men Kains bok som er nummer to, har jeg lest.

Forlaget om handlingen: 
Norea er datter av Adam og Eva - og Kains søster. Var Norea blitt født noen tusen år senere, ville hun høyst sannsynlig ha blitt brent på bålet som heks. Hun ser inn i fremtiden og tilegner seg ørnens blikk og løvens mot ...


I likhet med Kains bok, er det igjen Hilde Grythe som leser. Boken er på 6 timer og 45 minutter, alt for kort i mine øyne, for dette var det en sann drøm å lytte til. 

Kain og Abel er de to mest kjente av navnene, til Adam og Evas mange barn. I disse bøkene nevnes også en annen bror, og søsteren Norea da, som er hovedpersonen i denne romanen. 

Mitt ateistiske sinn strever litt med hvordan vi bevegde oss fra de to aller første menneskene på jorden, til en stor barneflokk, andre slekter og tydelig rask spredning av menneskeheten. Vel, ved å legge alt dette til side, og nyte historien uten å stille spørsmål, fikk jeg en fin lytteopplevelse. 

Kains bok avslutter med at han tar sitt eget liv. Han hadde etablert seg utenfor hjemmet, med kone og barn, og når han knivstikker seg selv, føler Norea dette. Hun løper til sin mor Eva, og forteller at Kain er død, noe de får bekreftet flere dager senere når hans sendebud ankommer med den triste nyheten.

Båndene mellom Kain og Norea er tilstede, selv om de aldri var fortrolige. Eva vil ikke vite av Noreas overnaturlige evner, noe Norea finner veldig vanskelig i sine yngste år. Jeg har ikke lyst å røpe så mye av det som skjer, annet enn at Norea vokser, opp blir utsatt for kjipe ting, men også gode. Hun får brukt evnene sine, ikke minst i Inannas tempel, hvor hun var en viktig medspiller i mange år. 

Historien er handlingsdrevet og full av uventede vendinger, så her er det ikke et kjedelig øyeblikk. Romanen har en tydelig nerve, men det er alt det vakre som skrives frem som får meg til å sukke fornøyd. 

Denne boken har et etterord som det er verdt å lytte til. Her lærer vi litt om bakgrunnen for historien, og litt om hvordan Marianne Fredriksson har jobbet med de gnostiske tekstene. Jeg fikk også svar på noe av det som utfordret meg i begynnelsen, hvordan Gud (les: skaperen) liksom er litt tilsidesatt, til fordel for andre gudommelige makter. Les gjerne mer om gnostisismen her.


onsdag 19. mai 2021

Kains bok av Marianne Fredriksson

Jeg hadde bestemt meg for at Kains bok var vanskelig å skrive om, men noen uker etter jeg hadde lyttet ferdig, slapp liksom ikke boken meg, så jeg fikk lyst å si noen helt kort om boken. Jeg har ikke funnet noen omtaler av den, er det noen som har blogget om den kanskje? 

Forlaget om handlingen: 
Boken danner et nytt bilde av bibelfiguren Kain. Her er hans tanker og erfaringer gjengitt på et språk tilpasset 90-årenes lesere. Da hustruen Letha skal føde barnet deres, forlater Kain henne. Han føler seg utstøtt av barnet og søker Paradiset. Fra den dagen endrer hans liv seg dramatisk. Endringene gir ham den erfaring han trenger for å gå inn i en selvransakende prosess. Han fører lange, fiktive samtaler med Eva, og disse samtalene gjør at han til slutt klarer å møte de krav og forventninger livet stiller til ham.

Kanskje skulle jeg lest Evas bok først, siden den er den første boken i serien som kalles Paradisets fugler. Jeg var nemlig litt forvirret da jeg lyttet til Kains bok, siden jeg prøver å sette sammen det puslespillet som bibelen er, uten at jeg fikk kronologien til å stemme med denne romanen. 

Uansett var dette en herlig bok å lytte til, glimrende innlest av Hilde Grythe. I løpet av de 6,5 timene boken varte, ga den meg flere ganger nydelige tanker om frihet, brorskap, om løgn, og selvinnsikt. Spesielt det siste slet Kain med, og selv om han er kjent for å ha drept sin bror, så viser denne romanen at hendelser ofte fremstår forskjellig fra to synsvinkler. 

Så vidt jeg kunne finne ut av var dette en av de første bøkene til Marianne Fredriksson. Jeg leser gjerne mer av henne, er i gang med Noreas bok, men anbefalinger mottas med takk ☺

tirsdag 18. mai 2021

Hva er følelser? av Birte Svatun og Tiril Valeur

Det er nå syv år siden jeg ble kjent med Birte Svatuns forfatterskap. Hva er følelser? kom ut i 2007, og da jeg leste den i 2014 var den allerede i sitt fjerde opplag.
Nå kommer en fornyet utgave, hvor følelsene "finne ro" og "sjalusi" er lagt til. Illustrasjonene i denne boken er laget av Tiril Valeur, dette er også nytt i forhold til den gamle utgaven. 

Forlaget om boken:
Alle mennesker har følelser. Følelser er noe du kjenner inni deg. Du kan være glad. Du kan være sint. Men hvordan føles det egentlig og hvorfor reagerer vi som vi gjør?
Denne faktaboka for barn fra ca. 4 til 9 år er et ypperlig utgangspunkt for å snakke om følelser - om å være glad, sint, trist, redd, misunnelig, ha dårlig samvittighet, finne ro, være flau, ensom, sjalu og stolt:
Vilde blir så glad at hun stuper i fanget til pappa. Sofia er redd for troll under sengen. Anders blir lei seg når han mister katten sin, og Ali blir sjalu når pappa får kjæreste.

Med sine små fortellinger og åpne spørsmål, er boka skreddersydd for de gode samtalene mellom voksen og barn. Jeg har selv opplevd hvor lett det er å få i stand en åpen samtale med små barn, med de korte historiene i denne boken.

Elleve forskjellige følelser og elleve historier. Hver historie innledes med enkle spørsmål som den voksne kan varme opp med: Hva gjør deg glad? Hvordan kjennes det inni deg da? Hva gjør du når du er glad? Hva er det motsatte av å være glad?

Med en gruppe på 4-5 snakkesalige barn, så er det ikke sikkert at du kommer lengre på den utmålte tiden, men får du lest historien, så kan jeg love deg at barna vil bidra med sine synspunkter. 

Teksten i hver historie strekker seg over til sammen to sider, pluss gjerne tre sider med illustrasjoner, som det også er kjekt å snakke om. For å avslutte hvert kapittel, får vi et personlig spørsmål, og noe å tygge på, for eksempel:


Tiril Valeurs illustrasjoner er kjempefine. Figurene formidler følelser på en tydelig måte, se bare den sinte gutten her, for en frustrasjon, det er sikkert mange som kan kjenne seg igjen i dette. Bildene varierer mellom en enkel svart strek, og fargerike bilder. 


Historiene som belyser det aktuelle temaet er bygget opp med et bestemt plot, den kommer raskt til saken, og fengsler fra begynnelse til slutt. Barnegruppens sammensetning og den voksnes engasjement, bestemmer hvordan praten etterpå blir, men det er ikke tvil om at denne boken er en god hjelp til å få i gang gode og filosoferende samtaler. Denne boken skulle vært tilgjengelig for alle som jobber i barnehage og småskolen ☺

Utgitt: 2021
Sider: 80
Alder: 4-9
Kilde: Leseeksemplar



Jeg har også blogget om disse bøkene til Birte Svatun:

Hva er følelser?
Tenkeboka
Rett eller galt
Kroppen
Høysensitive barn i barnehagen


søndag 16. mai 2021

Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

Trekkoppfuglen er boken jeg leste i Elidas 1001-lesesirkel for august. Jeg har nettopp lest Murakamis siste utgivelse, novellesamlingen Første person entall. Jeg likte denne godt, og følte sterkt for å gå rett over på denne mursteinen, når jeg først var i Murakamis verden. Boken er også en av Janne Stigen Drangsholts klassikere, og en del av mitt klassikerprosjekt.

Forlaget om handlingen: 
Når telefonen ringer hjemme hos Toru Okada, en ung, nokså alminnelig fyr som for tiden er arbeidsløs, hører han stemmen til en kvinne han ikke kjenner, men som ikke desto mindre later til å vite alt om ham. Okada rykkes løs fra hverdagens sløve rutine. Han har lett etter katten sin i flere dager, og nå forsvinner også hans kone uten spor. I jakten på henne kommer han i berøring med sterke krefter i det japanske samfunnet, mennesker helt uten skrupler og moral. Han konfronteres også med krigens bestialitet, slik den utspilte seg i en ørken i Mandsjuria i 1938.

Forlag: Pax
Utgitt: 1994/denne utgaven 2005
Sider: 636
Kilde: Kjøpt selv

Haruki Murakami skriver frem et univers som er helt spesielt. Dem som liker måten han skriver på, i skjæringspunktet mellom virkelighet og det litt mer underlige, kommer til å elske Trekkoppfuglen. 

Hovedpersonen Toru Okada har sagt opp en kjedelig juridisk stilling, for å, tja.... hva er det egentlig han vil? Han og konen greier seg på hennes lønning, og mens hun stadig jobber mer, lager han seg sin egen rutine som hjemmeværende, med husvask, matlaging og turer til butikken og renseriet.

I nabolaget er det et forlatt hus i en hage, han blir kjent med en ungjente som hjelper ham med å leite etter katten, og så treffer han søskenparet Kreta og Malta Kano, som også vil hjelpe ham, først med å finne katten, og så hans kone, som plutselig er tørket vekk.

          Livet mitt var i ferd med å ta nye retninger, så mye var sikkert. Katten hadde rømt. Jeg hadde fått underlige oppringninger fra en underlig kvinne. Jeg hadde møtt en snodig pike og begynt å gå på besøk til et tomt hus. Noboru Wataya hadde voldtatt Kreta Kano. Malta Kano hadde spådd at jeg skulle finne igjen slipset mitt. Kumiko hadde sagt at jeg ikke behøvde å arbeide. 
          Jeg slo av radioen, la Hjemmejournalen tilbake i bokhyllen og drakk en kopp kaffe til.

Handlingen tar oss med til flere historier, enten som han forteller eller det er noen som forteller dem til ham. I den glemte nabohagen befinner det seg en uttørket brønn, og en dag finner han seg en taustige, og klatrer ned i bunnen av brønnen. Denne hendelsen fikk pulsen min til å øke litt, etter å ha lest halve boken, og mye av mystikken hadde lullet meg inn i en rolig flyt, uten så veldig mye å lette på øyelokket av.

Okada er rastløs når han koker spagetti og tenker på en annen som spiser og spiser mens han venter på at noe skal skje. Det han minnes er en scene fra Hemingways roman Farvel til våpnene, en bok jeg nettopp har lest, og jeg frydet meg over gjensynet.

Nesten halvveis i romanen så går handlingen over fra å være litt rar, til å bli grenseoverskridende. Årsakssammenhengene blir mer vanskelig å få øye på, og flere, mer eller mindre selvstendige historier dukker opp. 

         Jeg kunne bare komme på èn ting som kunne ha forårsaket det, nemlig at jeg var gått gjennom veggen i den drømmeaktige demringstilstanden i brønnen, da telefondamen hadde tatt meg i hånden og leid meg med. Hun hadde dradd meg gjennom veggen slik at vi unnslapp den farlige noen som hadde åpnet døren og var på vei inn i rommet. 

Katten er borte og kona er borte, Okada tilbringer mye tid med sine nye bekjentskaper, og ikke minst sittende nedi den tørre brønnen. Han ønsker å kjøpe nabotomten, og etter noen mislykkede forsøk på å skaffe penger, begynner han å jobbe for Muskat og Kanel Akasaka.

En av historiene som strekker seg sporadisk, over siste halvdel av romanen, er den om hendelser i grenseområdet Mandsjuria i Sovjet på 1940-tallet. En annen handlingstråd vi stadig kommer tilbake til er Mai Kasaharas brev til Okada, eller Trekkoppfugl, som hun kaller ham. Mysteriet med Hengehuset er en føljetong i avisen, som omtaler hagen som hovedpersonen ønsker å eie, og en historie om Gutten som ser noe underlig utenfor soveromsvinduet sitt, går også igjen.

I disse bi-historiene har Okada ingen egentlig rolle, og jeg må innrømme at det var mer enn nok å fordøye i denne historien, til også å forstå hva som skjer i disse. Ikke følte jeg at historiene bidro så veldig til primærhandlingen heller. Nå skal det sies, at på et senere tidspunkt, åpenbares kjeden av årsak og virkning, noe som kaster lys over hvordan historiene og karakterene knyttes sammen. 

Jeg digger måten Haruki Murakami skriver på, i grenseland mellom drøm og virkelighet, men her måtte jeg frem med stålviljen, for å komme meg gjennom denne mursteinen. Etter litt tid til å fordøye og forstå er jeg klar for mer Murakami, så jeg må finne ut hvilke av hans bøker jeg ikke har lest ☺

Hvis du vil forstå litt mer av handlingen,


fredag 14. mai 2021

Av mitt blod - en psykologisk thriller av Ruth Lillegraven

Leste du Alt er mitt fra 2018, er jeg sikker på et du jubler når du hører at Lillegraven er ute med oppfølgeren, altså bok to i denne thriller-trilogien. Ruth Lillegraven er en allsidig forfatter, som jeg har lest mye av, dikt både for voksne og barn, barnebøker og romaner. I denne boken er vi igjen i det urbane Oslo, samtidig som vi blir tatt med tilbake til den ville vestlandsnaturen, hvor Clara Lofthus har vokst opp.

Forlaget om handlingen:
Clara Lofthus utnevnes til Norges nye justisminister, kort tid etter at mannen Haavard er død. Trusselnivået mot henne er skyhøyt, men hun nekter ekstra vakthold.

En måned etter utnevnelsen kommer Clara hjem til tomt hus. Tvillingsønnene er sporløst forsvunnet, men hun finner et brev. Beskjeden er klar: Dersom hun forteller noen at guttene er savnet, vil de bli drept. Den vanligvis så uovervinnelige Clara står overfor sin største utfordring noensinne. Vil hun finne sønnene før tiden renner ut?

Forlag: Kagge
Utgitt: 2021
Sider: 340
Kilde: Leseeksemplar


Som tittelen antyder så spinnes handlingen ut i fra nære relasjoner og blodsbånd. Vi møter mennesker som er preget av livet, på godt og vont, og blir delaktig i to små gutters kamp med sine demoner, etter farens plutselige bortgang.

Persongalleriet er stort, men ikke vanskelig å fange opp, for alle vi møter har en viktig rolle i historien som utspiller seg. I tillegg til godt oppbyggede karakterer får vi også miljøskildringer fra landsbygda, som gjør inntrykk på meg. Leseren hører også om den nyutnevnte justisministerens første dager på jobb, posisjoneringen, hvordan hun må skaffe seg respekt blant kollegene, og alt det nye hun må forholde seg til. 

Krimhistorien som ligger i bunn av handlingen er virkelig spennende. Jeg er ofte skeptisk til termen psykologisk thriller, men også denne gangen klarer Lillegraven å bygge opp en nerve som får meg til å lukke ørene for alt annet enn boken jeg har i fanget. Historien er glimrende bygget opp, jeg lot meg skremme av den rå personligheten til hovedpersonen Clara Lofthus, jeg følte medlidenhet med tvillingene som savnet sin far, og også sin mor, som er opptatt med helt andre ting enn sine barn. 

Plottet er intrikat nok til å holde på "løsningen" helt til det siste, og jeg må ta hatten av for den vrien som kom mot slutten, den så jeg ikke komme. En liten smakebit av Andreas sine kvaler: 

           Jeg tenkte at jeg måtte klare å si noe til mamma ihvertfall. At jeg måtte si at jeg hadde sett henne, at jeg hadde skjønt, at jeg visste, men jeg klarte ikke det heller. 
           Det var som om alt kapslet seg inne i en svart, slimete, seig klump i brystet på meg. Dessuten var jeg redd. Hva ville hun gjøre med oss om vi sa noe? 


Av mitt blod er oversiktlig med sine korte kapitler som fremhever hvem som er fortellerstemmen. Disse varierer stort sett mellom, Andreas, den ene tvillingen, Clara, Leif, som er faren hennes, også Sabiya, som vi kjenner fra forrige bok. Noen snakker bokmål og noen snakker nynorsk, dette fungerer også bra synes jeg (som foretrekker bokmål, men liker Lillegravens måte å skrive nynorsk på)

Det er ikke annet å gjøre enn å glede seg til den trede boken i trilogien om Clara Lofthus, håper inderlig at Ruth Lillegraven får skikkelig skrivekløe i sommer, så vi slipper å vente så lenge ☺

Andre bloggere om boken: Beathes bibliotek, Henningbokhylle og Artemisias verden